Dommernes bok 20:41
Da israelittene vendte om, ble benjaminittene forferdet, for de så at ulykken var kommet over dem.
Da israelittene vendte om, ble benjaminittene forferdet, for de så at ulykken var kommet over dem.
Da vendte Israels menn om, og Benjamin ble forferdet, for han så at ulykken var kommet over ham.
Israels menn vendte om, og benjaminittene ble slått av skrekk, for de så at ulykken var kommet over dem.
Og Israels menn vendte om, og Benjamins menn ble forferdet, for de så at ulykken hadde rammet dem.
Da vendte Israels menn seg om, og Benjamins menn ble forferdet, for de innså at katastrofen hadde rammet dem.
Og Israels menn snudde seg igjen, og Benjamins menn ble forvirret: for de så at ondskapen var kommet over dem.
Og da mennene i Israel snudde seg, ble Benjaminittane overrasket: for de så at ondskapen var kommet over dem.
Israels menn snudde om, og Benjamins menn ble forferdet, for de så at ulykken var over dem.
Israels menn vendte tilbake, og Benjamins menn ble forferdet fordi de så at det onde hadde kommet over dem.
Og da Israels menn snudde seg igjen, ble Benjamins menn forbløffet, for de så at ulykken hadde rammet dem.
Da Israels menn snudde seg tilbake, ble benjamittene forundret, for de så at ulykke hadde kommet over dem.
Og da Israels menn snudde seg igjen, ble Benjamins menn forbløffet, for de så at ulykken hadde rammet dem.
Da vendte Israels menn seg og Benjaminittene ble grepet av frykt, for de så at ulykken hadde kommet over dem.
Then the Israelites turned on them, and the Benjaminites were terrified because they saw that disaster had overtaken them.
Israels menn vendte tilbake, og Benjamin ble forferdet, for de så at ulykken hadde rammet dem.
Og Israels Mænd vendte sig, men Benjamins Mænd forfærdedes; thi de saae, at Ondt vilde ramme dem.
And when the men of Israel turned again, the men of Benjamin were amazed: for they saw that evil was come upon them.
Og da Israels menn vendte tilbake, ble benjaminittene forbløffet: for de så at ulykken hadde kommet over dem.
And when the men of Israel turned again, the men of Benjamin were amazed, for they saw that disaster had come upon them.
Israels menn vendte seg, og Benjamins menn ble grepet av redsel; for de så at ulykken hadde kommet over dem.
Israels menn snudde seg, og Benjamins menn ble skremt, for de så at ulykken hadde rammet dem.
Da snudde Israels menn, og Benjamins menn ble forferdet, for de så at ulykken var kommet over dem.
Og Israels menn hadde vendt seg om, og Benjamins menn ble overmannet av frykt, for de så at det onde hadde tatt dem igjen.
And the men of Israel turned them, and were fearce vpon ye men of BenIamin: for they sawe that the euell wolde happen vnto them.
Then the men of Israel turned againe, & the men of Beniamin were astonied: for they saw that euill was neere vnto them.
When the men of Israel also turned agayne, the men of Beniamin were abashed, for they sawe that euyll approched them:
And when the men of Israel turned again, the men of Benjamin were amazed: for they saw that evil was come upon them.
The men of Israel turned, and the men of Benjamin were dismayed; for they saw that evil had come on them.
And the men of Israel have turned, and the men of Benjamin are troubled, for they have seen that the evil hath stricken against them --
And the men of Israel turned, and the men of Benjamin were dismayed; for they saw that evil was come upon them.
And the men of Israel turned, and the men of Benjamin were dismayed; for they saw that evil was come upon them.
And the men of Israel had made a turn about, and the men of Benjamin were overcome with fear, for they saw that evil had overtaken them.
The men of Israel turned, and the men of Benjamin were dismayed; for they saw that evil had come on them.
When the Israelites turned around, the Benjaminites panicked because they could see that disaster was on their doorstep.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
42De vendte ryggen til israelittene og flyktet på veien mot ørkenen. Men kampen innhentet dem, og de som kom ut fra byene, ble utryddet midt iblant dem.
43Slik omringet de benjaminittene, forfulgte dem og tråkket dem ned uten vansker, øst for Gibea, mot soloppgangen.
44Det falt 18 000 menn av Benjamin; alle var tapre krigere.
45De vendte og flyktet mot ørkenen til Rimmon-klippen. Langs veiene hogg de ned fem tusen av dem; de forfulgte dem hardt til Gidom og slo i hjel ytterligere to tusen.
46Slik var antallet av benjaminittene som falt den dagen: 25 000 menn som bar sverd; alle var tapre krigere.
47Men seks hundre menn vendte og flyktet ut i ørkenen til Rimmon-klippen, og de ble på Rimmon-klippen i fire måneder.
48Israels menn vendte tilbake mot benjaminittene og slo alt som fantes i byene med sverd, både mennesker og dyr, alt de kom over. De satte også ild på alle byene de kom til.
30Den tredje dagen gikk israelittene opp mot benjaminittene og stilte seg opp mot Gibea som de hadde gjort før.
31Benjaminittene rykket ut mot folket og ble lokket bort fra byen. De begynte å slå og drepe av folket, som før, ute på veiene – den ene veien går opp til Guds hus, den andre til Gibea på sletten – omkring tretti israelitter.
32Benjaminittene sa: De er slått foran oss, som første gang. Men israelittene sa: La oss flykte og lokke dem bort fra byen ut på veiene.
33Da reiste alle Israels menn seg fra sin plass og stilte seg opp ved Baal-Tamar, og Israels bakhold brøt fram fra sine steder, fra markene ved Gibea.
34Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom mot Gibea, og kampen ble hard. Men de visste ikke at ulykken var nær dem.
35Herren slo Benjamin foran Israel, og israelittene drepte den dagen 25 100 menn av benjaminittene; alle disse bar sverd.
36Da forsto benjaminittene at de var slått. Israels menn hadde trukket seg tilbake for benjaminittene, fordi de stolte på bakholdet de hadde lagt ved Gibea.
37Bakholdsmennene skyndte seg og stormet inn i Gibea, rykket fram og slo hele byen med sverd.
38Det var et avtalt tegn mellom israelittene og bakholdet at de skulle la en stor flamme med røyk stige opp fra byen.
39Da israelittene trakk seg tilbake i striden, begynte Benjamin å slå og drepe omkring tretti mann av Israel og sa: Sannelig, de er slått foran oss som i det første slaget.
40Men da flammen begynte å stige opp fra byen som en røyksøyle, snudde benjaminittene seg, og se, hele byens flamme steg opp mot himmelen.
19Nest morgen brøt israelittene opp og la leir mot Gibea.
20Israels menn dro ut til kamp mot Benjamin og stilte seg opp til strid mot dem ved Gibea.
21Benjaminittene rykket ut fra Gibea og felte den dagen 22 000 israelitter.
22Men Israels menn tok mot til seg og stilte seg igjen opp til strid på samme sted som den første dagen.
23(Israelittene gikk opp og gråt for Herren til kvelden, og de spurte Herren: Skal jeg igjen gå til kamp mot min bror Benjamin? Herren sa: Gå mot ham.)
24Så nærmet israelittene seg benjaminittene den andre dagen.
25Den andre dagen rykket Benjamin ut fra Gibea mot dem og felte ytterligere 18 000 av israelittene; alle disse bar sverd.
10Vi vil ta ti menn av hundre fra alle Israels stammer, hundre av tusen og tusen av ti tusen, for å skaffe proviant til folket, så de, når de kommer til Benjamins Gibea, kan gjøre med byen etter all den dårskapen som er gjort i Israel.
11Slik samlet alle Israels menn seg mot byen, sammensluttet som én mann.
12Israels stammer sendte menn gjennom hele Benjamins stamme og sa: Hva er dette for en ugjerning som er gjort blant dere?
13Overgi nå de mennene, de lovløse, som er i Gibea, til oss, så vi kan avlive dem og rydde det onde bort fra Israel. Men benjaminittene ville ikke høre på sine brødre, israelittene.
14Benjaminittene samlet seg fra byene til Gibea for å dra ut til kamp mot israelittene.
15Den dagen ble benjaminittene fra byene talt til 26 000 menn som bar sverd, i tillegg til innbyggerne i Gibea, som var 700 utvalgte menn.
3(Benjaminittene hadde fått høre at israelittene hadde dratt opp til Mispa.) Da sa israelittene: Fortell oss: Hvordan skjedde denne ugjerningen?
15Folket angret for Benjamin, fordi Herren hadde gjort et brudd i Israels stammer.
16Da sa de eldste i forsamlingen: Hva skal vi gjøre for koner til dem som er igjen, siden kvinnene er utryddet blant Benjamin?
17Israels menn, utenom Benjamin, ble talt til 400 000 menn som bar sverd; alle var krigere.
20Da mennene i Ai så seg tilbake, fikk de se røken fra byen stige opp mot himmelen, og de hadde ingen kraft til å flykte verken hit eller dit. Og folket som hadde flyktet mot ørkenen, vendte seg mot forfølgerne.
21Da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde tatt byen og at røken steg opp fra byen, vendte de om og hogg ned mennene i Ai.
6Da angret israelittene det som hadde hendt Benjamin, deres bror, og sa: I dag er én stamme skåret av fra Israel.
16Sauls vaktposter i Gibea i Benjamin så, og se, hopen smuldret opp, og de slo hverandre ned.
14Så dro de videre, og solen gikk ned for dem da de var ved Gibea, som tilhører Benjamin.
9Ammonittene gikk også over Jordan for å kjempe mot Juda, mot Benjamin og mot Efraims hus; så Israel ble hardt trengt.
25Da samlet benjaminittene seg rundt Abner, dannet én tropp og stilte seg på toppen av en høyde.
16Og se, en gammel mann kom om kvelden fra arbeidet sitt på marken. Han var også fra fjelllandet Efraim, og han bodde som fremmed i Gibea, men folkene på stedet var benjaminitter.
14Da Juda vendte seg, se, så var kampen både foran og bak. De ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene.
15Overalt hvor de dro ut, var Herrens hånd mot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget for dem. Og de kom i stor nød.
20Samuel lot alle Israels stammer tre fram, og Benjamins stamme ble trukket ut.
20Saul og alt folket som var med ham, samlet seg og kom fram til striden. Og se, hver manns sverd var vendt mot hans neste; det ble en meget stor forvirring.
21Dessuten, hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne, og som fra områdene rundt hadde gått opp med dem til leiren, også de sluttet seg til israelittene som var med Saul og Jonatan.
5Men mennene i Gibea reiste seg mot meg, omringet huset om natten for min skyld og ville drepe meg. Min medhustru voldtok de, så hun døde.
20De bød Benjamins sønner: Gå og legg dere på lur i vinmarkene.