Mika 2:8
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river kappen av fra dem som går trygt forbi, som menn som vender tilbake fra krig.
Men nå reiser folket mitt seg opp som en fiende. Dere river klærne av dem som går forbi, de som kommer tilbake fra kamp.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av dem som går trygg forbi, som menn som vender seg bort fra krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen av de som går trygt forbi, som de som vender tilbake fra krigen.
Men dere reiser fiendskap mot mitt folk. Dere røver kapper fra dem som passerer trygt, fra dem som vender tilbake fra krig.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende, og dere river fra dem kapper og klær, fra dem som ellers trygt farer forbi, som menn som unngår strid.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende. Dere kaster kappene av dem som vandrer trygt, de som vender tilbake fra krig.
But lately, my people have risen up like an enemy. You strip off the garments of those who pass by trustingly, returning from war.
Men den siste tiden har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av de som går trygt forbi, som vender tilbake fra krigen.
Men mit Folk haver nyligen opreist sig som en Fjende tvært over for (den, som kommer iført med) et Klædebon; I afføre en (herlig) Kappe af dem, som gaae forbi tryggeligen, som ere komne tilbage af Krigen.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Even of late my people has risen up as an enemy: you pull off the robe with the garment from those who pass by securely as men averse from war.
Men nylig har folket mitt reist seg som en fiende. Dere tar drakten av de som går forbi trygt, på vei tilbake fra strid.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen fra dem som går trygt forbi som menn uvillige til strid.
Hva dere angår, har dere blitt hatere av dem som var i fred med dere: dere tar klærne fra dem som går forbi uten frykt, og gjør dem til krigsfanger.
but my people doth the contrary, therfore must I take parte agaynst them: for they take awaye both cote and cloke from the symple. Ye haue turned youre selues to fight,
But hee that was yesterday my people, is risen vp on the other side, as against an enemie: they spoyle the beautifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
But he that was yesterday my people, is rysen vp on the other side as against an enemie: they spoyle the beawtifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
And yesterday My people for an enemy doth raise himself up, From the outer garment the honourable ornament ye strip off, From the confident passers by, Ye who are turning back from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely `as men' averse from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely [as men] averse from war.
As for you, you have become haters of those who were at peace with you: you take the clothing of those who go by without fear, and make them prisoners of war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
but you rise up as an enemy against my people. You steal a robe from a friend, from those who pass by peacefully as if returning from a war.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
7Du som kalles Jakobs hus, er HERRENS Ånd blitt begrenset? Er det han som gjør slikt? Gjør ikke mine ord godt mot den som vandrer rett?
2De begjærer åkrer og røver dem; hus — og de tar dem. Slik undertrykker de en mann og hans hus, ja, en mann og hans arvelodd.
3Derfor sier HERREN: Se, mot denne slekten legger jeg en ulykke; fra den skal dere ikke kunne fri nakken, og dere skal ikke gå fram i stolthet, for denne tiden er ond.
4Den dagen skal en stemme opp en spottesang mot dere og synge en dyster klagesang: Vi er fullstendig plyndret! Han har forandret mitt folks jordlodd. Hvordan kunne han ta det fra meg? Ved å drive bort eierne har han delt opp åkrene våre.
21Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du har slått dem på din vredes dag, du har drept uten medynk.
22Som til en høytidsdag kalte du mine redsler rundt omkring, så ingen slapp unna eller ble igjen på HERRENs vredes dag. Dem jeg svøpte og fostret, har min fiende fortært.
8For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
2Dere som hater det gode og elsker det onde, som river huden av dem og kjøttet av bena deres,
3som også spiser mitt folks kjøtt og flår huden av dem; de bryter beina deres og hogger dem i stykker, som til gryta, som kjøtt i kjelen.
25Gå ikke ut på marken, og gå ikke på veien; for fiendens sverd og redsel er på alle kanter.
26Du, mitt folks datter, bind sekk om deg og velte deg i aske! Hold sorg som over en eneste sønn, en mest bitter klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.
27Jeg har satt deg som et tårn og en festning blant mitt folk, for at du skal kjenne og prøve deres vei.
7Skal ikke de som skal bite deg, plutselig reise seg, og de som skal plage deg, våkne, så du blir til bytte for dem?
8Fordi du har plyndret mange nasjoner, skal alle de som er igjen av folkene, plyndre deg – for menneskers blodskyld og for vold mot landet, mot byen og alle som bor i den.
1Han som knuser i stykker, har rykket fram mot deg. Vokt festningen, hold øye med veien, spenn beltet om livet, samle all din kraft.
2For Herren gjenreiser Jakobs herlighet, som Israels herlighet; for plyndrerne har plyndret dem og skadet vinrankene deres.
11Den dagen du sto på avstand, den dagen fremmede førte hans krigere bort som fanger, og utlendinger gikk inn gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem.
5Herren var som en fiende; han har slukt Israel, han har slukt alle hennes palasser. Han har ødelagt Israels festninger og latt sorg og klage vokse hos Judas datter.
15Hva mener dere, at dere slår mitt folk i stykker og knuser de fattiges ansikter? sier Herren, Herren, Allhærs Gud.
10Du lar oss vike tilbake for fienden, og de som hater oss, plyndrer for seg selv.
17Samle sammen eiendelene dine fra landet, du som bor i festningen.
5Folket skal undertrykke hverandre, hver og en sin neste. Gutten skal opptre hovmodig mot den eldste, og den ringe mot den ansette.
6Når en mann griper fatt i sin bror i sin fars hus og sier: Du har klær, bli du vår leder, og la denne ruinen være under din hånd,
11For skaden på mitt folks datter har de leget lett og sagt: Fred, fred! – men det er ingen fred.
22Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, og et stort folk reises fra jordens ytterste ender.
23De griper bue og spyd; de er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst brøler som havet; de rir på hester, oppstilt som menn til krig mot deg, Sions datter.
2for å skyve de trengende bort fra retten og frata mitt folks fattige deres rett, så enker blir deres bytte og de røver de farløse!
25Dine menn skal falle for sverdet, og dine mektige i krigen.
12for å ta bytte og rov, for å rekke hånden ut mot de øde stedene som nå er bebodd og mot folket som er samlet fra folkeslagene, som har skaffet seg buskap og gods og bor midt i landet.
29Folket i landet har drevet undertrykkelse og begått ran; de har plaget den fattige og trengende og undertrykt den fremmede med urett.
5Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys.
6For du har forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av det som kommer fra Østen, de driver spådom som filisterne, og de slår håndslag med fremmede.
12Mitt folk: Barn er deres undertrykkere, og kvinner hersker over dem. Mitt folk, lederne dine fører deg vill og ødelegger stiene dine.
13Se, folket ditt i din midte er som kvinner; portene i landet ditt står vide åpne for dine fiender; ilden skal fortære portbommene dine.
11Nå er også mange folkeslag samlet mot deg; de sier: La henne bli vanæret, og la våre øyne se på Sion.
13På mitt folks land skal det skyte opp torner og tistler, ja, over alle hus der man gledet seg, i den glade byen.
8Jeg har hørt Moabs hån og Ammons barns skjellsord, hvordan de har hånet mitt folk og gjort seg store mot deres grense.
37De fredelige boplassene er lagt øde på grunn av Herrens brennende vrede.
31Dere slekt, legg merke til Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av dyp mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer; vi kommer ikke mer til deg?
11Derfor, så sier Herren Gud: En fiende skal omringe landet på alle kanter; han skal ta styrken fra deg, og palassene dine skal bli plyndret.
7Landet deres ligger øde, byene deres er oppbrent; fremmede fortærer landet deres like for øynene på dere, og det ligger øde, som omstyrtet av fremmede.
4Gjør dere klare til krig mot henne! Stå opp, la oss dra opp ved middagstid. Ve oss! For dagen svinner, kveldens skygger strekker seg.
7På den tiden skal en gave bli båret fram til Herren, hærskarenes Gud, fra et folk som er spredt og avskallet, og fra et folk som er fryktinngytende fra begynnelsen og til nå; et folk som er målt opp og tråkket under fot, hvis land elvene har ødelagt, til stedet for Herrens, hærskarenes Guds, navn, til Sions berg.
7For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde.
18HERREN er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
9Gå sammen, dere folk, og dere skal bli knust; lytt, alle fjerne land! Rust dere, og dere skal bli knust; rust dere, og dere skal bli knust.
40De skal la en flokk komme over deg; de skal steine deg med steiner og gjennombore deg med sine sverd.
16Han lot mange falle; ja, den ene falt over den andre. De sa: Stå opp, la oss vende tilbake til vårt eget folk og til vårt fødeland, bort fra det undertrykkende sverdet.
16Koggeret deres er som en åpen grav; de er alle mektige menn.