1 Samuelsbok 1:22
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg vil ikke gå før barnet er avvent. Da skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: Ikke før gutten er avvent. Da vil jeg bringe ham, så han kan stå for HERRENS ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med så han kan vises for Herrens ansikt og bli der for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent; da vil jeg bringe ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.'
Men Hannah dro ikke opp; hun sa til sin ektemann: "Jeg vil ikke gå opp før barnet er avvent, så vil jeg ta ham med så han kan vises for HERREN og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til mannen sin: "Når gutten er avvent, skal jeg ta ham med, så han kan fremtre for Herren og bli der for alltid."
Hanna sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra opp før gutten er avvent. Da skal jeg føre ham fram, og han skal bli der hos Herren for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hannah dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg skal ikke dra før barnet er avvennet. Da vil jeg bringe ham med, slik at han kan vise seg for HERREN og få bo der for alltid.»
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med opp og vise ham for Herren, slik at han kan bli der for alltid.'
Hannah did not go. She said to her husband, 'After the boy is weaned, I will take him to appear before the LORD, and he will remain there permanently.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og bli der for alltid.»
Men Hanna drog ikke op, thi hun sagde til sin Mand: (Jeg vil bie,) indtil Barnet bliver afvant, da vil jeg føre ham hen, at han skal sees for Herrens Ansigt, og han skal blive der evindelig.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, I will not go up until the child be weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, og så vil jeg ta ham med, så han kan bli stillt frem for Herren og bli der for alltid.'
But Hannah did not go up; for she said to her husband, I will not go up until the child is weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide forever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, I will not go up until the child be weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
Men Hanna dro ikke opp; hun sa til sin mann: Jeg vil ikke dra opp før barnet er avvent; da skal jeg ta ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Når gutten er avvent, vil jeg bringe ham opp, for at han kan bli stående for Herrens ansikt og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg drar ikke før barnet er avvent; da vil jeg ta ham dit, så han kan vise seg for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg vil ikke dra før barnet er avvent. Da vil jeg ta ham med meg for å stille ham fram for Herren, hvor han kan være for alltid.»
Anna wente not vp, but sayde vnto hir husbande: (I wil not go vp) tyll ye childe be weened: then will I brynge him, that he maye appeare before the LORDE, and cotynue there for euer.
But Hannah went not vp: for she sayd vnto her husband, I will tarie vntill the childe be weined, then I will bring him that hee may appeare before the Lord, and there abide for euer.
Neuerthelesse, Hanna wet not vp, but sayde vnto her husband: I will tary vntill the lad be weaned, and then I will bryng hym, that he may appeare before the Lord, and there abyde for euer.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned, and [then] I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and there abide forever.
And Hannah hath not gone up, for she said to her husband, `Till the youth is weaned -- then I have brought him in, and he hath appeared before the face of Jehovah, and dwelt there -- unto the age.'
But Hannah went not up; for she said unto her husband, `I will not go up' until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah did not go, for she said to her husband, I will not go till the child has been taken from the breast, and then I will take him with me and put him before the Lord, where he may be for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, "Not until the child is weaned; then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and stay there forever."
But Hannah did not go up with them, because she had told her husband,“Not until the boy is weaned. Then I will bring him so that he may appear before the LORD. And he will remain there from then on.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør det som er godt i dine øyne. Bli til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord. Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til hun hadde avvent ham.
24Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med en treårig okse, én efa mel og en sekk vin. Hun førte ham til Herrens hus i Sjilo. Gutten var ennå liten.
25De slaktet oksen og førte gutten til Eli.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, min herre, det er jeg, kvinnen som sto her hos deg, og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
28Derfor overlater jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han være overlatt til Herren. Og de tilba Herren der.
1Det var en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraims fjell-land. Han het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna, den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
3Hvert år dro denne mannen opp fra byen sin for å tilbe og ofre til Herren, Allhærs Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.
4Når Elkana ofret, ga han Peninna, sin kone, og alle hennes sønner og døtre porsjoner.
5Men Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde stengt hennes morsliv.
6Hennes rival krenket henne hardt for å tirre henne, fordi Herren hadde stengt hennes morsliv.
7Slik gikk det år etter år: Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, krenket Peninna henne; da gråt hun og ville ikke spise.
8Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
9Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Eli, presten, satt på setet ved dørstolpen til Herrens tempel.
10I sjelens bitterhet ba hun til Herren og gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: Herren, Allhærs Gud! Om du virkelig ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og barberkniv skal ikke komme på hans hode.
12Mens hun ba lenge for Herrens ansikt, la Eli merke til munnen hennes.
13Hanna ba stille i sitt hjerte; bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hennes hørtes ikke. Derfor mente Eli at hun var beruset.
14Han sa til henne: Hvor lenge vil du være beruset? Legg bort vinen din!
15Men Hanna svarte: Nei, min herre! Jeg er en kvinne med sorgfull ånd; vin og sterk drikk har jeg ikke drukket. Jeg har øst ut min sjel for Herren.
16Regn ikke din tjenestekvinne som en verdiløs kvinne! For av stor klage og ergrelse har jeg talt helt til nå.
17Da svarte Eli: Gå i fred, og Israels Gud gi deg det du har bedt ham om!
18Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
19De sto tidlig opp om morgenen, bøyde seg og tilba for Herren, og så dro de tilbake og kom til huset sitt i Rama. Elkana var sammen med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20Da det hadde gått en tid, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun ga ham navnet Samuel, for hun sa: Fra Herren har jeg bedt ham til meg.
21Mannen Elkana dro opp med hele huset sitt for å ofre for Herren det årlige offeret og sitt løfte.
11Elkana gikk hjem til Rama. Gutten gjorde tjeneste for Herren hos presten Eli.
19Hvert år laget moren hans en liten kappe og tok den med til ham når hun dro opp sammen med sin mann for å ofre det årlige offeret.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Må Herren gi deg etterkommere ved denne kvinnen i stedet for den sønnen hun ba Herren om.» Så gikk de til hjemmet sitt.
21Herren så til Hanna; hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp hos Herren.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
20Da hun sto for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga det ingen akt.
21Hun kalte gutten Ikabod og sa: Borte er herligheten fra Israel – fordi Guds paktkiste var tatt, og på grunn av hennes svigerfar og hennes mann.
37Så sa hun til sin far: La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder fri, så jeg kan gå og vandre i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og venninnene mine.
38Han sa: Gå. Og han sendte henne av sted i to måneder. Hun gikk, hun og venninnene hennes, og gråt over sin jomfrudom i fjellene.
7Han sa til meg: Se, du skal bli med barn og føde en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk, og du må ikke spise noe urent. For gutten skal være en nasireer, viet til Gud, fra mors liv til den dag han dør.
14Derfor har jeg sverget ved Elis hus: Elis hus’ skyld skal aldri i evighet sones med slaktoffer eller grødeoffer.
15Samuel ble liggende til morgenen. Da åpnet han dørene til Herrens hus. Men Samuel var redd for å fortelle synet til Eli.
1En tid senere, i hvetekornhøsten, kom Samson for å besøke sin kone. Han hadde med seg et kje og sa: Jeg vil gå inn til min kone i kammeret. Men faren hennes lot ham ikke komme inn.
1Hanna ba og sa: «Mitt hjerte jubler i Herren, mitt horn er opphøyd i Herren. Min munn er vid mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.»
5For se, du skal bli med barn og føde en sønn. Det må ikke komme rakekniv på hans hode, for gutten skal være en nasireer, viet til Gud, fra mors liv. Han skal begynne å berge Israel fra filisternes hånd.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
23Han sa: "Hvorfor vil du gå til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat." Hun svarte: "Det går bra."
18Gå, vær så snill, ikke herfra før jeg kommer tilbake til deg. Jeg skal komme med min gave og legge den fram for deg. Han svarte: Jeg blir her til du kommer tilbake.
30Guttens mor sa: "Så sant Herren lever og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke." Da sto han opp og fulgte etter henne.
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
1Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. I de dagene var Herrens ord sjeldent; det var ikke mange syner.
3Da sa jeg til henne: I lang tid skal du være hos meg. Du skal ikke drive hor og ikke tilhøre en mann. Og jeg vil være hos deg.
16Han sa: "Ved denne tiden neste år skal du holde en sønn i armene." Hun sa: "Nei, herre, Guds mann, ikke lyv for din tjenestekvinne."