Ruts bok 1:13
ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
ville dere da vente på dem til de ble voksne? Ville dere la være å gifte dere for deres skyld? Nei, døtrene mine; for det gjør meg svært vondt for deres skyld at Herrens hånd har gått ut mot meg.
ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere holde dere fra å ta menn for deres skyld? Nei, mine døtre, det smerter meg dypt for deres skyld, for HERRENS hånd har rammet meg.
skulle dere da vente til de blir voksne? Ville dere da avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre. Det er enda mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg hardt.»
Ville dere vente på dem til de vokste opp? Ville dere avstå fra å gifte dere for deres skyld? Nei, mine døtre; for det gjør meg mer bitter for deres skyld at Herrens hånd er vendt mot meg.
Ville dere vente på dem til de ble voksne? Ville dere vente til dere kan få ektemenn? Nei, mine døtre; for det er meg svært trist for deres skyld at Herrens hånd har gått ut mot meg.
ville dere vente til de ble voksne? Ville dere forsake å bli gift? Nei, mine døtre, for det er langt mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
Skulle dere vente til de vokser opp? Skulle dere forbli ugifte? Nei, mine døtre! Det er mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
«vil dere vente til de ble voksne? Vil dere holde dere tilbake fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det gjør meg svært ondt for deres skyld at Herrens hånd har vendt seg mot meg.»
ville dere vente til de vokste opp? Ville dere hindre at de fikk ektemenn? Nei, mine døtre, det smerter meg for deres skyld at HERRENS hånd har vært mot meg.
«vil dere vente til de ble voksne? Vil dere holde dere tilbake fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det gjør meg svært ondt for deres skyld at Herrens hånd har vendt seg mot meg.»
skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stanse for å ikke bli gift? Nei, mine døtre, for det går meg verre enn dere, for Herrens hånd har rammet meg.»
would you wait until they grew up? Would you remain unmarried for them? No, my daughters, it is more bitter for me than for you because the LORD’s hand has turned against me."
ville dere da vente til de vokste opp? Ville dere da avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre! For det er mye bitrere for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
mon I skulde vente paa dem, indtil de bleve store? mon I skulde (derefter) opholdes, at I ikke skulde faae Mænd? nei, mine Døttre, thi det er mig saare bittert, mere end eder, fordi Herrens Haand er udgangen over mig.
Would ye tarry for them till they were grown? would ye stay for them from having husbands? nay, my daughters; for it grieveth me much for your sakes that the hand of the LORD is gone out against me.
Skulle dere da vente på dem til de ble voksne? Skulle dere avholde dere for dem og ikke få ektemenn? Nei, mine døtre, det er mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd er vendt imot meg.
Would you wait for them till they were grown? Would you restrain yourselves from having husbands? No, my daughters; for it grieves me much for your sakes that the hand of the LORD has gone out against me.
Would ye tarry for them till they were grown? would ye stay for them from having husbands? nay, my daughters; for it grieveth me much for your sakes that the hand of the LORD is gone out against me.
vil dere vente til de er voksne? Vil dere derfor avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det gjør meg meget ondt for deres skyld at Herrens hånd er vendt mot meg.
skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne for dem og bli uten menn? Nei, mine døtre, for jeg har det mye bitrere enn dere, for Herrens hånd er vendt mot meg.»
ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det piner meg meget for deres skyld, at Herrens hånd har rammet meg.
skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere holde dere tilbake for deres skyld og ikke få menn? Nei, mine døtre; Herrens hånd har rammet meg hardere enn dere.»
yet coulde ye not tary tlll they were growne vp: for ye shulde be to olde, so that ye coulde haue no husbandes. No my doughters, therfore am I sory for you, for ye hade of the LORDE is gone forth ouer me.
Would yee tarie for them, till they were of age? would ye be deferred for them from taking of husbands? nay my daughters: for it grieueth me much for your sakes that the hand of the Lorde is gone out against me.
Would ye tary after them, till they were of age? or woulde ye for them so long refrayne from taking of husbandes? Not so my daughters: for it greeueth me muche for your sakes, that the hand of the Lorde is gone out against me.
Would ye tarry for them till they were grown? would ye stay for them from having husbands? nay, my daughters; for it grieveth me much for your sakes that the hand of the LORD is gone out against me.
would you therefore wait until they were grown? would you therefore stay from having husbands? nay, my daughters, for it grieves me much for your sakes, for the hand of Yahweh is gone forth against me.
for them do ye wait till that they grow up? for them do ye shut yourselves up, not to be to a husband? nay, my daughters, for more bitter to me than to you, for the hand of Jehovah hath gone out against me.'
would ye therefore tarry till they were grown? would ye therefore stay from having husbands? nay, my daughters, for it grieveth me much for your sakes, for the hand of Jehovah is gone forth against me.
would ye therefore tarry till they were grown? would ye therefore stay from having husbands? nay, my daughters, for it grieveth me much for your sakes, for the hand of Jehovah is gone forth against me.
Would you keep yourselves till they were old enough? would you keep from having husbands for them? No, my daughters; but I am very sad for you that the hand of the Lord is against me.
would you then wait until they were grown? Would you then refrain from having husbands? No, my daughters, for it grieves me much for your sakes, for the hand of Yahweh has gone out against me."
surely you would not want to wait until they were old enough to marry! Surely you would not remain unmarried all that time! No, my daughters, you must not return with me. For my intense suffering is too much for you to bear. For the LORD is afflicting me!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1I de dager da dommerne styrte, ble det hungersnød i landet. Da dro en mann fra Betlehem i Juda for å bo som fremmed i Moabs sletteland, han, hans kone og hans to sønner.
2Mannen het Elimelek, og hans kone No'omi; hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.
3Elimelek, No'omis mann, døde, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa, den andre Ruth. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
8Da sa No'omi til sine svigerdøtre: Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
10De sa til henne: Vi vil gå tilbake med deg, til ditt folk.
11Men No'omi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli menn for dere?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå! For jeg er blitt for gammel til å ha en mann. Selv om jeg skulle si: Jeg har håp – ja, selv om jeg fikk en mann i natt og også fødte sønner,
14Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, følg svigerinnen din!
16Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
19Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette No'omi?
20Hun sa til dem: Kall meg ikke No'omi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.
21Rik dro jeg ut, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg No'omi når Herren har vitnet imot meg og Den Allmektige har gjort meg ondt?
22Slik kom No'omi tilbake, og med henne Ruth, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, hun som vendte tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
2Og nå: Boas, vår slektning, han som du har vært sammen med blant tjenestejentene hans, se, i natt renser han bygget på treskeplassen.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks målene bygg gav han meg, for han sa til meg: Du må ikke komme tomhendt til svigermoren din.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
11Og nå, min datter, vær ikke redd. Alt det du sier, vil jeg gjøre for deg. For alle som sitter i byporten blant mitt folk, vet at du er en dyktig kvinne.
6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: 'Det er den moabittiske unge kvinnen som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.'
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Da tok hun fram og gav henne det hun hadde hatt til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
20Da sa Noomi til svigerdatteren sin: 'Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet å vise sin miskunn mot de levende og de døde!' Og Noomi sa til henne: 'Den mannen er vår nære slektning; han er en av våre løsnere.'
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
22Noomi sa til Rut, svigerdatteren sin: 'Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans unge kvinner, så ingen gjør deg noe på en annen åker.'
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
14Da sa kvinnene til No'omi: 'Velsignet være Herren, han som i dag ikke lot deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.'
15'Han skal gi deg nytt livsmot og sørge for deg i alderdommen. For din svigerdatter, hun som elsker deg, har født ham; hun er mer for deg enn sju sønner.'
2Rut, moabittkvinnen, sa til Noomi: 'La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en som viser meg velvilje.' Hun sa til henne: 'Gå, min datter!'
35Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har knust meg, du har brakt meg i ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
36Hun sa til ham: Far, du har åpnet din munn for Herren; gjør med meg som det har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
37Så sa hun til sin far: La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder fri, så jeg kan gå og vandre i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og venninnene mine.
38Han sa: Gå. Og han sendte henne av sted i to måneder. Hun gikk, hun og venninnene hennes, og gråt over sin jomfrudom i fjellene.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
16Regn ikke din tjenestekvinne som en verdiløs kvinne! For av stor klage og ergrelse har jeg talt helt til nå.
13Bli her i natt! Så skal det være: Hvis han vil løse deg, godt – la ham løse. Men hvis han ikke vil løse deg, så skal jeg løse deg, så sant Herren lever. Legg deg til morgenen.
11Hele folket som var i byporten, og de eldste, sa: 'Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.'
11Boas svarte henne: 'Alt som du har gjort mot svigermoren din etter din manns død, er blitt fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og dro til et folk du ikke kjente i går eller i forgårs.'