Ruts bok 1:14
Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
Da hevet de stemmen og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
Da løftet de sin røst og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de igjen kraftig. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut festet grepet om henne.
Og de løftet opp sine stemmer og gråt igjen: og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da løftet de igjen sin stemme og gråt; og Orpah kyssede sin svigermor, men Ruth ble ved henne.
Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da gråt de igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
De brøt ut i gråt igjen, og Orpah kysset sin svigermor, mens Ruth holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de sine stemmer og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
They lifted up their voices and wept again. Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung to her.
De gråt igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da opløftede de deres Røst og græd ydermere; og Orpa kyssede sin Mands Moder, men Ruth hængte ved hende.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but th clave unto her.
Da gråt de høyt igjen: Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
And they lifted up their voices and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth held onto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
De løftet opp sin røst og gråt igjen, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
Da gråt de igjen høyt. Og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut ble hos henne.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
Then lifte they vp their voyce, and wepte yet more, and Arpa kyssed hir mother in lawe (and turned backe againe) but Ruth abode styll by her.
Then they lift vp their voyce and wept againe, and Orpah kissed her mother in lawe, but Ruth abode still with her.
And they lift vp their voyces, & wept againe: and Orpha kissed her mother in lawe, but Ruth abode still by her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
And they lift up their voice, and weep again, and Orpah kisseth her mother-in-law, and Ruth hath cleaved to her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
Then again they were weeping; and Orpah gave her mother-in-law a kiss, but Ruth would not be parted from her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
Again they wept loudly. Then Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung tightly to her.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, følg svigerinnen din!
16Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
19Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette No'omi?
20Hun sa til dem: Kall meg ikke No'omi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.
21Rik dro jeg ut, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg No'omi når Herren har vitnet imot meg og Den Allmektige har gjort meg ondt?
22Slik kom No'omi tilbake, og med henne Ruth, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, hun som vendte tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
2Mannen het Elimelek, og hans kone No'omi; hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.
3Elimelek, No'omis mann, døde, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa, den andre Ruth. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
8Da sa No'omi til sine svigerdøtre: Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
10De sa til henne: Vi vil gå tilbake med deg, til ditt folk.
11Men No'omi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli menn for dere?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå! For jeg er blitt for gammel til å ha en mann. Selv om jeg skulle si: Jeg har håp – ja, selv om jeg fikk en mann i natt og også fødte sønner,
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Da tok hun fram og gav henne det hun hadde hatt til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
20Da sa Noomi til svigerdatteren sin: 'Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet å vise sin miskunn mot de levende og de døde!' Og Noomi sa til henne: 'Den mannen er vår nære slektning; han er en av våre løsnere.'
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
22Noomi sa til Rut, svigerdatteren sin: 'Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans unge kvinner, så ingen gjør deg noe på en annen åker.'
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: 'Det er den moabittiske unge kvinnen som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.'
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
1Noomi hadde på sin manns side en slektning, en velstående mann av Elimeleks slekt; han het Boas.
2Rut, moabittkvinnen, sa til Noomi: 'La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en som viser meg velvilje.' Hun sa til henne: 'Gå, min datter!'
3Så gikk hun av sted, kom og sanket på åkeren etter høstfolkene. Det hendte at den åkeren hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn; hun fødte en sønn.
14Da sa kvinnene til No'omi: 'Velsignet være Herren, han som i dag ikke lot deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.'
15'Han skal gi deg nytt livsmot og sørge for deg i alderdommen. For din svigerdatter, hun som elsker deg, har født ham; hun er mer for deg enn sju sønner.'
16No'omi tok gutten og la ham i fanget sitt, og hun ble hans fostermor.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
11Boas svarte henne: 'Alt som du har gjort mot svigermoren din etter din manns død, er blitt fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og dro til et folk du ikke kjente i går eller i forgårs.'
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
5Hun svarte henne: Alt det du sier til meg, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hadde pålagt henne.
11Jakob kysset Rakel; han løftet røsten og gråt.
10'Også Rut, moabittkvinnen, Mahlons kone, har jeg tatt til kone for meg, for å føre den dødes navn videre på hans arvelodd, så den dødes navn ikke skal bli utslettet blant hans brødre eller fra byporten i hans hjemsted. Dere er vitner i dag!'
5Da sa Boas: 'Den dagen du kjøper jorden av No'omi, må du også ta Rut, moabittkvinnen, den dødes kone, til kone for å føre den dødes navn videre på hans arvelodd.'
15Da hun reiste seg for å sanke, bød Boas sine tjenere: 'Hun skal få sanke også mellom kornbåndene, og dere må ikke skjelle henne ut.'
14Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
37Alle brast i gråt, de falt Paulus om halsen og kysset ham igjen og igjen,