Ruts bok 3:14
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen og sto opp før noen kunne kjenne igjen den andre. Han sa: Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgen, men reiste seg før det ble lyst nok til å kjenne hverandre igjen. For han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
Og hun la seg ned ved føttene hans til morgen; og hun sto opp før noen kunne kjenne den ene fra den andre. Og han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen, og da hun sto opp, hadde ingen anledning til å kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne har kommet inn på treskeplassen.»
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
So she lay at his feet until morning but got up before anyone could recognize another. For he said, 'Let it not be known that a woman came to the threshing floor.'
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: 'Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.'
Og hun laae ved hans Fødder indtil Morgenen, og stod op, førend En kunde kjende den Anden; og han sagde: Lad ikke vides, at en Qvinde er kommen i Loen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgen og sto opp før noen kunne gjenkjenne den andre. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before anyone could recognize another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Hun sto opp før man kunne kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
Hun lå ved føttene hans til morgen. Hun sto opp før det var lyst nok til å kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
And she rose vp or euer one coulde knowe another. And he thoughte thus: That no ma knowe now yt there hath come a woman in to the barne,
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose before one could know another: for he sayd, Let no man knowe, that a woman came into the floore.
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose vp before one coulde knowe another. And he sayde: Let no man knowe that there came any woman into the floore.
¶ And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing floor.
And she lieth down at his feet till the morning, and riseth before one doth discern another; and he saith, `Let it not be known that the woman hath come into the floor.'
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she took her rest at his feet till the morning: and she got up before it was light enough for one to see another. And he said, Let it not come to anyone's knowledge that the woman came to the grain-floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, "Let it not be known that the woman came to the threshing floor."
So she slept beside him until morning. She woke up while it was still dark. Boaz thought,“No one must know that a woman visited the threshing floor.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Men nå er det sant: Jeg er en løser; men det finnes også en løser som står nærmere enn jeg.
13Bli her i natt! Så skal det være: Hvis han vil løse deg, godt – la ham løse. Men hvis han ikke vil løse deg, så skal jeg løse deg, så sant Herren lever. Legg deg til morgenen.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
2Og nå: Boas, vår slektning, han som du har vært sammen med blant tjenestejentene hans, se, i natt renser han bygget på treskeplassen.
3Vask deg, salve deg og ta på deg klærne dine, og gå så ned til treskeplassen. La ikke mannen merke deg før han er ferdig med å spise og drikke.
4Når han har lagt seg, merk deg stedet hvor han ligger; gå så bort, avdekk føttene hans og legg deg. Han vil si deg hva du skal gjøre.
5Hun svarte henne: Alt det du sier til meg, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hadde pålagt henne.
7Boas spiste og drakk, og han var ved godt mot. Så gikk han og la seg ved enden av kornhaugen. Da kom hun stille, avdekket føttene hans og la seg.
8Ved midnatt skvatt mannen til og vendte seg, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
15Han sa: Hold fram kappen som du har på deg, og hold den fast. Hun holdt den fram, og han målte opp seks mål bygg og la det på henne. Deretter gikk han til byen.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks målene bygg gav han meg, for han sa til meg: Du må ikke komme tomhendt til svigermoren din.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
26Ved morgengry kom kvinnen og falt om ved inngangen til huset der hennes herre var, og der ble hun liggende til det ble lyst.
27Om morgenen sto hennes herre opp, åpnet husets dører og gikk ut for å dra sin vei. Se, der lå hans medhustru ved husets inngang, med hendene på terskelen.
28Han sa til henne: Reis deg, så går vi! Men det kom ikke noe svar. Da løftet han henne opp på eselet. Mannen reiste seg og dro hjem.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
14Ved måltidet sa Boas til henne: 'Kom hit og spis av brødet og dypp biten din i eddiken.' Hun satte seg ved siden av høstfolkene. Han rakte henne ristet korn. Hun spiste og ble mett og hadde noe til overs.
15Da hun reiste seg for å sanke, bød Boas sine tjenere: 'Hun skal få sanke også mellom kornbåndene, og dere må ikke skjelle henne ut.'
16Og dere skal også med vilje trekke strå ut av kornbåndene for henne og la dem ligge, så hun kan sanke dem; og dere må ikke snakke hardt til henne.
17Hun sanket på åkeren til kvelden. Hun slo ut det hun hadde sanket, og det ble omkring én efa bygg.
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Da tok hun fram og gav henne det hun hadde hatt til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
5Da sa Boas til tjeneren som var satt over høstfolkene: 'Hvem hører denne unge kvinnen til?'
6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: 'Det er den moabittiske unge kvinnen som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.'
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
8Før de hadde lagt seg, gikk hun opp til dem på taket
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
4Svigerfaren, jentas far, holdt ham tilbake, og han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der.
5Den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han gjorde seg klar til å reise. Men jentas far sa til svigersønnen: Ta deg litt brød for å styrke deg, så kan dere siden dra.
6Så satte de seg, og de to spiste og drakk sammen. Jentas far sa til mannen: Vær nå så snill, bli her i natt, og la det være godt for deg.
7Mannen reiste seg for å gå, men svigerfaren presset ham, og han ble og overnattet der.
8Den femte dagen sto han tidlig opp om morgenen for å dra. Da sa jentas far: Styrk nå hjertet ditt; drøy til dagen heller. Så spiste de begge sammen.
9Da mannen, med medhustruen og tjeneren, reiste seg for å gå, sa svigerfaren, jentas far, til ham: Se, dagen heller mot kveld; bli her i natt! Se, dagen går mot slutten; bli her, så kan du være ved godt mot. I morgen tidlig kan dere stå opp og dra videre, og du kan gå hjem til ditt bosted.
16Han vendte seg til henne ved veien og sa: Kom, jeg ber deg, la meg gå inn til deg! – for han visste ikke at det var svigerdatteren hans. Hun sa: Hva vil du gi meg for at du går inn til meg?
16Jenta var meget vakker å se til, en jomfru som ingen mann hadde kjent. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken og gikk opp igjen.
10Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
19Så reiste hun seg og gikk bort; hun tok av sløret sitt og tok på enkeklærne sine.
16Hun sa til dem: «Gå opp i fjellene, så dere ikke støter på forfølgerne. Skjul dere der i tre dager til forfølgerne er vendt tilbake; deretter kan dere gå videre.»
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
5Da porten skulle lukkes ved mørkets frambrudd, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de gikk. Sett etter dem i all hast, så tar dere dem igjen.»
20"Hun sto opp midt på natten, tok sønnen min fra siden min mens din tjenestekvinne sov, og hun la ham ved sitt bryst. Den døde sønnen sin la hun i mitt bryst."
11Hele folket som var i byporten, og de eldste, sa: 'Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.'
19Kvinnen tok og bredte et dekke over brønnen og strødde knust korn oppå, så ingen merket noe.
35Også den natten gav de far sin vin å drikke. Den yngste sto opp og lå med ham, og han merket ikke når hun la seg og når hun sto opp.