Ruts bok 1:9
Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
Må Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de hevet stemmen og gråt.
Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
Måtte HERREN gi dere at dere finner hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet sin røst og gråt.
Måtte Herren gi dere hver en trygg hvileplass i huset til deres nye mann.» Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
Herren gi dere at dere må finne hvile, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de løftet opp sine stemmer og gråt.
Må Herren gi dere at dere kan finne hvile, hver i huset til sin ektemann. Så kysset hun dem; og de løftet sin stemme og gråt.
Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sitt hjem!» Hun kysset dem, og de løftet stemmen og gråt.
Måtte Herren gi dere at dere finner trygghet, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
«Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
Må HERREN la det skje slik at hver av dere finner hvile i sin ektemanns hus.' Deretter kysset hun dem, og de ropte ut i gråt.
«Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Og hun kysset dem. Da løftet de sine stemmer og gråt.
May the LORD grant that each of you will find rest in the home of another husband." She kissed them goodbye, and they lifted up their voices and wept.
«Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de høylydt gråt.
Herren give eder, at I maae finde Rolighed, hver i sin Mands Huus! og hun kyssede dem, og de opløftede deres Røst og græd.
The LORD grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Måtte Herren gi dere fred, hver av dere i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
The LORD grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voices and wept.
The LORD grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de løftet opp sin røst og gråt.
Måtte Herren gi dere et sted å hvile, hver i sin nye manns hus.» Så kysset hun dem, og de løftet sin røst og gråt.
Herren gi dere at dere må finne ro, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
Må Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem farvel, og de gråt høyt.
The LORDE graunte you, yt ye maie fynde rest ether of you in hir husbades house (whom ye shal get) and she kyssed them. Then lift they vp their voyce, and wepte,
The Lorde graunt you, that you may finde rest, either of you in the house of her husbande; when she kissed them, they lift vp their voice and wept.
And the Lord geue you, that you may fynde rest, either of you in the house of her husbande. And when she kyssed them, they lift vp their voyce and wept,
The LORD grant you that ye may find rest, each [of you] in the house of her husband. Then she kissed them; and they lifted up their voice, and wept.
Yahweh grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
Jehovah doth grant to you, and find ye rest each in the house of her husband;' and she kisseth them, and they lift up their voice and weep.
Jehovah grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
Jehovah grant you that ye may find rest, each of you in the house of her husband. Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
May the Lord give you rest in the houses of your husbands. Then she gave them a kiss; and they were weeping bitterly.
Yahweh grant you that you may find rest, each of you in the house of her husband." Then she kissed them, and they lifted up their voice, and wept.
May the LORD enable each of you to find security in the home of a new husband!” Then she kissed them goodbye and they wept loudly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1I de dager da dommerne styrte, ble det hungersnød i landet. Da dro en mann fra Betlehem i Juda for å bo som fremmed i Moabs sletteland, han, hans kone og hans to sønner.
2Mannen het Elimelek, og hans kone No'omi; hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.
3Elimelek, No'omis mann, døde, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa, den andre Ruth. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
8Da sa No'omi til sine svigerdøtre: Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har gjort mot de døde og mot meg.
10De sa til henne: Vi vil gå tilbake med deg, til ditt folk.
11Men No'omi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli menn for dere?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå! For jeg er blitt for gammel til å ha en mann. Selv om jeg skulle si: Jeg har håp – ja, selv om jeg fikk en mann i natt og også fødte sønner,
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
14Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, følg svigerinnen din!
16Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
19Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette No'omi?
20Hun sa til dem: Kall meg ikke No'omi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.
21Rik dro jeg ut, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg No'omi når Herren har vitnet imot meg og Den Allmektige har gjort meg ondt?
22Slik kom No'omi tilbake, og med henne Ruth, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, hun som vendte tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
2Og nå: Boas, vår slektning, han som du har vært sammen med blant tjenestejentene hans, se, i natt renser han bygget på treskeplassen.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn; hun fødte en sønn.
14Da sa kvinnene til No'omi: 'Velsignet være Herren, han som i dag ikke lot deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.'
15'Han skal gi deg nytt livsmot og sørge for deg i alderdommen. For din svigerdatter, hun som elsker deg, har født ham; hun er mer for deg enn sju sønner.'
16No'omi tok gutten og la ham i fanget sitt, og hun ble hans fostermor.
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Da tok hun fram og gav henne det hun hadde hatt til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
20Da sa Noomi til svigerdatteren sin: 'Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet å vise sin miskunn mot de levende og de døde!' Og Noomi sa til henne: 'Den mannen er vår nære slektning; han er en av våre løsnere.'
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
22Noomi sa til Rut, svigerdatteren sin: 'Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans unge kvinner, så ingen gjør deg noe på en annen åker.'
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
1Noomi hadde på sin manns side en slektning, en velstående mann av Elimeleks slekt; han het Boas.
2Rut, moabittkvinnen, sa til Noomi: 'La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en som viser meg velvilje.' Hun sa til henne: 'Gå, min datter!'
3Så gikk hun av sted, kom og sanket på åkeren etter høstfolkene. Det hendte at den åkeren hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
4Og se, Boas kom fra Betlehem. Han sa til høstfolkene: 'Herren være med dere!' De svarte ham: 'Herren velsigne deg!'
5Da sa Boas til tjeneren som var satt over høstfolkene: 'Hvem hører denne unge kvinnen til?'
6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: 'Det er den moabittiske unge kvinnen som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.'
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
11Hele folket som var i byporten, og de eldste, sa: 'Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.'
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
10Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
11Boas svarte henne: 'Alt som du har gjort mot svigermoren din etter din manns død, er blitt fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og dro til et folk du ikke kjente i går eller i forgårs.'
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
18Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.