1 Samuelsbok 1:18
Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
Hun sa: 'Må din tjenerinne finne nåde for dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste og var ikke lenger nedtrykt.
Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne." Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke mer trist.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter dro kvinnen bort, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger trist.
Hun sa: «Måtte din tjenerinne finne nåde i dine øyne.» Deretter gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger preget av sorg.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger trist.
Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter gikk hun sin vei, spiste igjen, og hennes ansikt var ikke lenger nedtrykt.
She said, 'May your servant find favor in your eyes.' Then she went her way, and she ate, and her face was no longer downcast.
Hun sa: «Måtte din tjenestekvinne finne velvilje for dine øyne.» Så gikk hun sin vei, og da hun hadde spist, så hun ikke lenger trist ut.
Og hun sagde: Lad din Tjenesteqvinde finde Naade for dine Øine. Da gik Qvinden sin Vei og aad, og hendes Ansigt var ikke ydermere (bedrøvet).
And she said, Let thine handmaid find grace in thy sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no more sad.
Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
And she said, Let your maidservant find favor in your sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no longer sad.
And she said, Let thine handmaid find grace in thy sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no more sad.
Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hennes ansikt var ikke bedrøvet lenger.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne." Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: «Må jeg finne nåde for dine øyne.» Så gikk kvinnen bort, tok del i måltidet, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
She sayde: Let thy handmayden fynde fauoure in thy sighte. So the woman wente hir waye and ate, and loked nomore so soroufully:
She sayd againe, Let thine handmayd finde grace in thy sight: so the woman went her way, and did eate, and looked no more sad.
She said: Let thyne handmayde finde grace in thy sight. And so the woman went her way, and dyd eate, and loked no more sad.
And she said, Let thine handmaid find grace in thy sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no more [sad].
She said, Let your handmaid find favor in your sight. So the woman went her way, and ate; and her facial expression wasn't sad any more.
And she saith, `Let thy handmaid find grace in thine eyes;' and the woman goeth on her way, and eateth, and her countenance hath not been `sad' for it any more.
And she said, Let thy handmaid find favor in thy sight. So the woman went her way, and did eat; and her countenance was no more `sad'.
And she said, Let thy handmaid find favor in thy sight. So the woman went her way, and did eat; and her countenance was no more [sad] .
And she said, May your servant have grace in your eyes. So the woman went away, and took part in the feast, and her face was no longer sad.
She said, "Let your handmaid find favor in your sight." So the woman went her way, and ate; and her facial expression wasn't sad any more.
She said,“May I, your servant, find favor in your sight.” So the woman went her way and got something to eat. Her face no longer looked sad.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Når Elkana ofret, ga han Peninna, sin kone, og alle hennes sønner og døtre porsjoner.
5Men Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde stengt hennes morsliv.
6Hennes rival krenket henne hardt for å tirre henne, fordi Herren hadde stengt hennes morsliv.
7Slik gikk det år etter år: Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, krenket Peninna henne; da gråt hun og ville ikke spise.
8Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
9Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Eli, presten, satt på setet ved dørstolpen til Herrens tempel.
10I sjelens bitterhet ba hun til Herren og gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: Herren, Allhærs Gud! Om du virkelig ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og barberkniv skal ikke komme på hans hode.
12Mens hun ba lenge for Herrens ansikt, la Eli merke til munnen hennes.
13Hanna ba stille i sitt hjerte; bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hennes hørtes ikke. Derfor mente Eli at hun var beruset.
14Han sa til henne: Hvor lenge vil du være beruset? Legg bort vinen din!
15Men Hanna svarte: Nei, min herre! Jeg er en kvinne med sorgfull ånd; vin og sterk drikk har jeg ikke drukket. Jeg har øst ut min sjel for Herren.
16Regn ikke din tjenestekvinne som en verdiløs kvinne! For av stor klage og ergrelse har jeg talt helt til nå.
17Da svarte Eli: Gå i fred, og Israels Gud gi deg det du har bedt ham om!
19De sto tidlig opp om morgenen, bøyde seg og tilba for Herren, og så dro de tilbake og kom til huset sitt i Rama. Elkana var sammen med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20Da det hadde gått en tid, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun ga ham navnet Samuel, for hun sa: Fra Herren har jeg bedt ham til meg.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
22Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
23Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør det som er godt i dine øyne. Bli til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord. Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til hun hadde avvent ham.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, min herre, det er jeg, kvinnen som sto her hos deg, og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Må Herren gi deg etterkommere ved denne kvinnen i stedet for den sønnen hun ba Herren om.» Så gikk de til hjemmet sitt.
21Herren så til Hanna; hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp hos Herren.
18Da No'omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
21Kvinnen kom bort til Saul og så at han var svært skremt. Hun sa til ham: Se, din tjenestekvinne har lyttet til din røst. Jeg satte livet mitt på spill og gjorde det du sa til meg.
22Hør nå også du på din tjenestekvinnes ord! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre.
12Da sa kvinnen: «La din tjenestekvinne få tale et ord til min herre kongen.» Han sa: «Tal!»
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
15Nå er det fordi folket skremte meg at jeg kom for å tale dette ordet til min herre kongen. Din tjenestekvinne sa til seg selv: Jeg vil tale til kongen; kanskje vil kongen gjøre som sin tjenestekvinne ber.
16For kongen vil høre og berge sin tjenestekvinne fra hånden til den mannen som vil utrydde meg og min sønn sammen fra Guds arv.
17Din tjenestekvinne sa: Må min herre kongens ord gi meg ro! For min herre kongen er som en Guds engel til å høre det gode og det onde. Må Herren, din Gud, være med deg!
18Kongen svarte og sa til kvinnen: «Skjul ikke for meg det jeg spør deg om!» Kvinnen sa: «Tal, min herre konge!»
1Hanna ba og sa: «Mitt hjerte jubler i Herren, mitt horn er opphøyd i Herren. Min munn er vid mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.»
10Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna, den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
5Den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han gjorde seg klar til å reise. Men jentas far sa til svigersønnen: Ta deg litt brød for å styrke deg, så kan dere siden dra.
6Så satte de seg, og de to spiste og drakk sammen. Jentas far sa til mannen: Vær nå så snill, bli her i natt, og la det være godt for deg.
36Hun sa til ham: Far, du har åpnet din munn for Herren; gjør med meg som det har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
23Han sa: "Hvorfor vil du gå til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat." Hun svarte: "Det går bra."
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da holde dere tilbake og ikke bli gift? Nei, døtrene mine! For min lodd er langt bitrere enn deres, for Herrens hånd har gått ut mot meg.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
2Kvinnen brøt opp og gjorde som Guds mann hadde sagt; hun dro av sted med husstanden sin og slo seg ned som innflytter i filisternes land i sju år.
3Da de sju årene var gått, kom kvinnen tilbake fra filisternes land. Hun gikk for å klage for kongen over huset og marken sin.
25Slik har Herren gjort mot meg i de dager da han så til meg, for å ta bort min skam blant mennesker.
16Han sa: "Ved denne tiden neste år skal du holde en sønn i armene." Hun sa: "Nei, herre, Guds mann, ikke lyv for din tjenestekvinne."
20Da hun sto for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga det ingen akt.
18Da sa hun: Sitt nå i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller. For mannen får ikke ro før han i dag har gjort saken ferdig.
27Og nå: Denne gaven som din tjenestekvinne har brakt min herre, la den gis til de unge mennene som følger min herre.