Ruts bok 2:10
Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?'
Da kastet hun seg ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, siden du legger merke til meg, jeg som er en fremmed?
Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg til bakken og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet velvilje i dine øyne, så du legger merke til meg, jeg som er en fremmed?»
Da falt hun på ansiktet og bøyde seg til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du gir meg oppmerksomhet, enda jeg er en fremmed?
Rut bøyde seg ned med ansiktet mot jorden og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du vil legge merke til meg som er en fremmed?'
Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, slik at du legger merke til meg, selv om jeg er en fremmed?»
Da falt hun ned på ansiktet og bøyde seg til jorden, og sa til ham: "Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, at du kjenner meg, jeg som er en fremmed?"
Ruth falt på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, siden du bryr deg om meg, når jeg er en fremmed?
Da falt hun ned på ansiktet, bøyde seg til jorden og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, slik at du bryr deg om meg, en fremmed?'
Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: "Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?"
Da falt hun ned på sitt ansikt og bøyde seg, og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, at du tar deg tid til å kjenne meg, når jeg er en fremmed?»
Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: "Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?"
Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, slik at du tar hensyn til meg, enda jeg er en fremmed?'
She bowed down with her face to the ground and said to him, "Why have I found such favor in your eyes that you notice me—a foreigner?"
Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg mot jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du tar hensyn til meg, en fremmed?»
Da faldt hun paa sit Ansigt og bøiede sig ned til Jorden; og hun sagde til ham: Hvorfor har jeg fundet Naade for dine Øine, at du kjender mig, og jeg er fremmed?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said unto him, Why have I found grace in thine eyes, that thou shouldest take knowledge of me, seeing I am a stranger?
Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, at du tar hensyn til meg, siden jeg er en fremmed?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said to him, Why have I found favor in your eyes, that you should take notice of me, seeing I am a stranger?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said unto him, Why have I found grace in thine eyes, that thou shouldest take knowledge of me, seeing I am a stranger?
Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet velvilje for dine øyne, siden jeg er en fremmed?
Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, slik at du legger merke til meg, en fremmed?»
Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg mot jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, selv om jeg er en fremmed?
Da bøyde hun seg ned med ansiktet mot jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, siden jeg er en fremmed?
Then fell she downe vpon hir face, and bowed hir self downe to the earth, and sayde vnto him: How haue I founde this fauoure in yi sighte, that thou woldest knowe me, which am yet a straunger?
Then shee fell on her face, and bowed her selfe to the ground, and said vnto him, How haue I found fauour in thine eyes, that thou shouldest know me, seeing I am a stranger?
Then she fell on her face, and bowed her selfe to the ground, and sayde vnto him: Howe is it that I haue founde grace in thyne eyes, & that thou shouldest knowe me, seing I am an aliaunt?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said unto him, Why have I found grace in thine eyes, that thou shouldest take knowledge of me, seeing I [am] a stranger?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said to him, Why have I found favor in your sight, that you should take knowledge of me, seeing I am a foreigner?
And she falleth on her face, and boweth herself to the earth, and saith unto him, `Wherefore have I found grace in thine eyes, to discern me, and I a stranger?'
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said unto him, Why have I found favor in thy sight, that thou shouldest take knowledge of me, seeing I am a foreigner?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said unto him, Why have I found favor in thy sight, that thou shouldest take knowledge of me, seeing I am a foreigner?
Then she went down on her face to the earth, and said to him, Why have I grace in your eyes, that you give attention to me, seeing I am from a strange people?
Then she fell on her face, and bowed herself to the ground, and said to him, "Why have I found favor in your sight, that you should take knowledge of me, since I am a foreigner?"
Ruth knelt before him with her forehead to the ground and said to him,“Why are you so kind and so attentive to me, even though I am a foreigner?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Boas svarte henne: 'Alt som du har gjort mot svigermoren din etter din manns død, er blitt fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og dro til et folk du ikke kjente i går eller i forgårs.'
12Må Herren lønne deg for det du har gjort! Ja, måtte du få full lønn fra Herren, Israels Gud, du som er kommet for å ta din tilflukt under hans vinger.
13Hun sa: 'Må jeg finne nåde i dine øyne, min herre! Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av dine tjenestekvinner.'
14Ved måltidet sa Boas til henne: 'Kom hit og spis av brødet og dypp biten din i eddiken.' Hun satte seg ved siden av høstfolkene. Han rakte henne ristet korn. Hun spiste og ble mett og hadde noe til overs.
15Da hun reiste seg for å sanke, bød Boas sine tjenere: 'Hun skal få sanke også mellom kornbåndene, og dere må ikke skjelle henne ut.'
1Noomi hadde på sin manns side en slektning, en velstående mann av Elimeleks slekt; han het Boas.
2Rut, moabittkvinnen, sa til Noomi: 'La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en som viser meg velvilje.' Hun sa til henne: 'Gå, min datter!'
3Så gikk hun av sted, kom og sanket på åkeren etter høstfolkene. Det hendte at den åkeren hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
4Og se, Boas kom fra Betlehem. Han sa til høstfolkene: 'Herren være med dere!' De svarte ham: 'Herren velsigne deg!'
5Da sa Boas til tjeneren som var satt over høstfolkene: 'Hvem hører denne unge kvinnen til?'
6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: 'Det er den moabittiske unge kvinnen som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.'
7'Hun sa: La meg få sanke og samle blant kornbåndene etter høstfolkene.' Så kom hun, og hun har vært på beina fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt i skjulet.
8Da sa Boas til Rut: 'Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen åker, og gå ikke herfra, men hold deg tett ved mine unge kvinner.'
9Hold øynene på den åkeren der de høster, og gå etter dem. Se, jeg har sagt til karene at de ikke skal røre deg. Når du blir tørst, gå bort til krukkene og drikk av det som karene har øst opp.
18Hun bar det med seg og gikk inn i byen. Svigermoren hennes så hva hun hadde sanket. Da tok hun fram og gav henne det hun hadde hatt til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren sa til henne: 'Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok seg av deg!' Så fortalte hun svigermoren sin hvem hun hadde vært sammen med, og sa: 'Mannen jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.'
20Da sa Noomi til svigerdatteren sin: 'Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet å vise sin miskunn mot de levende og de døde!' Og Noomi sa til henne: 'Den mannen er vår nære slektning; han er en av våre løsnere.'
21Rut, moabittkvinnen, sa: 'Han sa også til meg: Hold deg nær ved tjenerne mine til de har gjort ferdig hele min høst.'
22Noomi sa til Rut, svigerdatteren sin: 'Det er godt, min datter, at du går ut sammen med hans unge kvinner, så ingen gjør deg noe på en annen åker.'
23Så holdt hun seg nær Boas’ unge kvinner for å sanke helt til både bygghøsten og hvetehøsten var slutt. Og hun bodde hos sin svigermor.
5Hun svarte henne: Alt det du sier til meg, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hadde pålagt henne.
7Boas spiste og drakk, og han var ved godt mot. Så gikk han og la seg ved enden av kornhaugen. Da kom hun stille, avdekket føttene hans og la seg.
8Ved midnatt skvatt mannen til og vendte seg, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre kappefliken din over din tjenestekvinne, for du er en løser.
10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har vist enda større godhet nå enn før, da du ikke gikk etter de unge mennene, verken de fattige eller de rike.
11Og nå, min datter, vær ikke redd. Alt det du sier, vil jeg gjøre for deg. For alle som sitter i byporten blant mitt folk, vet at du er en dyktig kvinne.
14Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
15Han sa: Hold fram kappen som du har på deg, og hold den fast. Hun holdt den fram, og han målte opp seks mål bygg og la det på henne. Deretter gikk han til byen.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa hun: Hvordan gikk det, min datter? Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks målene bygg gav han meg, for han sa til meg: Du må ikke komme tomhendt til svigermoren din.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes: Min datter, skulle jeg ikke søke å skaffe deg et hjem hvor du kan få det godt?
2Og nå: Boas, vår slektning, han som du har vært sammen med blant tjenestejentene hans, se, i natt renser han bygget på treskeplassen.
3Vask deg, salve deg og ta på deg klærne dine, og gå så ned til treskeplassen. La ikke mannen merke deg før han er ferdig med å spise og drikke.
9Må Herren la dere finne hvile, hver i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de løftet røsten og gråt.
10Men Jakob sa: Nei, vær så snill! Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så ta imot gaven min av min hånd. For jeg har sett ansiktet ditt som en ser Guds ansikt, og du har tatt vennlig imot meg.
48Jeg bøyde meg og tilba Herren; jeg priste Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet meg på den rette veien, så jeg kunne hente min herres brors datter til hans sønn.
18Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
4Da kvinnen fra Tekoa kom til kongen, kastet hun seg ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa: «Hjelp, konge!»
22Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og velsignet kongen. Joab sa: «I dag har din tjener forstått at jeg har funnet nåde i dine øyne, min herre konge, siden kongen har gjort etter sin tjeners ord.»
6Da brøt hun opp sammen med sine svigerdøtre og vendte tilbake fra Moabs sletteland; for hun hadde hørt i Moabs sletteland at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre med henne. De gikk på veien for å vende tilbake til Juda.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, følg svigerinnen din!
3Han sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, gå ikke forbi din tjener.
14La det gå slik at den unge kvinnen jeg sier til: ‘Hold nå krukken din så jeg får drikke’, og som svarer: ‘Drikk, og jeg vil også vanne kamelene dine’, henne har du utpekt for din tjener Isak. Ved henne skal jeg vite at du har vist godhet mot min herre.»
19Se, din tjener har funnet nåde i dine øyne, og du har vist stor miskunn mot meg ved å la meg leve. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene; ulykken kan nå meg, og jeg dør.
41Da sto hun opp, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Se, din tjenestekvinne er rede til å være tjenestekvinne og vaske føttene til min herres tjenere.»
17Da sa han til ham: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som taler med meg.
14Da sa kvinnene til No'omi: 'Velsignet være Herren, han som i dag ikke lot deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.'
11Hele folket som var i byporten, og de eldste, sa: 'Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i ditt hus, lik Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.'