1 Samuelsbok 20:14
Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
Og mens jeg ennå lever, skal du vise meg Herrens miskunn, så jeg ikke dør.
«Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg Herrens trofaste kjærlighet, så jeg ikke dør.»
Og om jeg ennå lever, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
Hvis jeg fortsatt lever, må du ikke vise meg noen nåde fra Herren, så lenge jeg lever, så jeg ikke dør. Hvis du har til hensikt å vise meg nåde, vær så snill å gjør det klart.
«Vis meg Herrens godhet mens jeg ennå lever, så jeg ikke dør.»
Og du skal ikke bare fortsatt vise meg Herrens godhet så lenge jeg lever, slik at jeg ikke dør;
Men om jeg fortsatt er i live, må du vise meg Herrens godhet, så jeg ikke dør.
Men hvis jeg fortsatt lever, vis meg Herrens godhet mens jeg lever, så jeg ikke dør.
Og mens jeg ennå lever, vis meg Herrens velvilje, så jeg ikke dør;
«Og mens jeg ennå lever, skal du ikke bare vise meg Herrens godhet slik at jeg ikke dør,
Og mens jeg ennå lever, vis meg Herrens velvilje, så jeg ikke dør;
'Vis Herrens barmhjertighet mot meg så lenge jeg lever, og få meg ikke drept!'
But show me the loyalty of the LORD as long as I live, so that I may not die.
Hvis jeg fortsatt lever, vis da HERRENS barmhjertighet mot meg, så jeg ikke dør.
Men (skulde du) ikke, dersom jeg endda lever, ja skulde du ikke gjøre Herrens Miskundhed imod mig, at jeg skal ikke døe?
And thou shalt not only while yet I live shew me the kindness of the LORD, that I die not:
Og vis du også Herrens godhet mot meg mens jeg enda lever, for at jeg ikke skal dø.
And you shall not only while I yet live show me the kindness of the LORD, that I do not die:
And thou shalt not only while yet I live shew me the kindness of the LORD, that I die not:
Jeg ber om at du mens jeg lever viser meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør;
Og må du ikke bare mens jeg lever vise Herren barmhjertighet mot meg, så jeg ikke dør.
Ikke bare mens jeg lever skal du vise meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør,
Og måtte du vise meg velvilje så lenge jeg lever, så jeg ikke må dø!
And thou shalt not only while yet I live show me the lovingkindness of Jehovah, that I die not;
Yf I do it not, then do thou no mercy of the LORDE on me, while I lyue, no not whan I dye,
Likewise I require not whiles I liue: for I dout not but thou wilt shew me the mercy of the Lord, that I die not.
And I require not whiles I liue, for I dout not but thou wilt shewe me the mercie of the Lord, that I die not:
And thou shalt not only while yet I live shew me the kindness of the LORD, that I die not:
You shall not only while yet I live show me the loving kindness of Yahweh, that I not die;
and not only while I am alive dost thou do with me the kindness of Jehovah, and I die not,
And thou shalt not only while yet I live show me the lovingkindness of Jehovah, that I die not;
And thou shalt not only while yet I live show me the lovingkindness of Jehovah, that I die not;
And may you, while I am still living, O may you be kind to me, as the Lord is kind, and keep me from death!
You shall not only while yet I live show me the loving kindness of Yahweh, that I not die;
While I am still alive, extend to me the loyalty of the LORD, or else I will die!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Ta heller aldri din miskunn bort fra mitt hus til evig tid, heller ikke når HERREN utrydder hver mann av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
18Han sa til David: «Du er mer rettferdig enn jeg; for du har gjort godt mot meg, mens jeg har gjort ondt mot deg.»
19Du har i dag vist hvordan du har gjort godt mot meg: Herren gav meg i din hånd, og likevel drepte du meg ikke.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
12Sverg nå, jeg ber dere, ved Herren at siden jeg har vist dere godhet, skal også dere vise godhet mot min fars hus, og gi meg et sikkert tegn på troskap,
13at dere lar min far og mor, mine brødre og søstre og alle som hører dem til, få leve, og berger vårt liv fra døden.»
6«Og nå: Må Herren gjøre godhet og trofasthet mot dere. Også jeg vil gjøre godt mot dere for dette dere har gjort.»
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, blir verken du eller ditt kongedømme fast. Send nå bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens mann.»
17Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger.
18Hardt har Herren tuktet meg, men han overga meg ikke til døden.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
11Din rettferd skjulte jeg ikke i mitt hjerte; jeg talte om din trofasthet og din frelse. Din miskunn og din sannhet holdt jeg ikke skjult for den store forsamlingen.
1David sa: Finnes det ennå noen som er igjen av Sauls hus, så jeg kan vise ham godhet for Jonatans skyld?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7David sa til ham: «Vær ikke redd. For jeg vil sannelig vise deg godhet for din far Jonatans skyld. Jeg vil gi deg tilbake alle markene som tilhørte din farfar Saul, og du skal alltid spise ved mitt bord.»
24«Og se, slik som ditt liv i dag var dyrebart i mine øyne, slik må mitt liv være dyrebart i Herrens øyne, og må han redde meg fra all nød.»
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
20«Du kom jo i går, og i dag skulle jeg få deg til å flakke omkring med oss? Jeg går dit jeg må gå. Vend tilbake, og ta dine brødre med deg! Må Herren vise deg godhet og troskap.»
21Men Itaj svarte kongen: «Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der min herre kongen er, enten til død eller til liv, der skal også din tjener være.»
11I dag har øynene dine sett at Herren i dag gav deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
21Og nå, se, jeg vet at du skal bli konge, og at Israels kongedømme skal bli grunnfestet i din hånd.
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
6Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
11Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren, Herren, i de levendes land; jeg skal ikke lenger skue et menneske blant dem som bor i landet der alt tar slutt.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
16Kongen sa: «Du skal dø, Ahimelek, du og hele din fars hus.»
4Da vil Herren oppfylle det ordet han talte om meg: ‘Hvis dine sønner tar vare på sin vei og vandrer trofast for mitt ansikt av hele sitt hjerte og hele sin sjel, skal det aldri mangle en mann av deg på Israels trone.’
30Når Herren gjør med min herre alt det gode han har talt om deg, og setter deg til fyrste over Israel,
15«Men min miskunn skal ikke vike fra ham, slik jeg lot den vike fra Saul, som jeg tok bort fra deg.»
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
26så skal du si til dem: ‘Jeg la fram min bønn for kongen at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.’
15Hvis det er slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller straks, om jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg slipper å se min ulykkes nød.
13Hør min bønn, Herren, og vend øret til mitt rop! Vær ikke taus ved mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest, som alle mine fedre.
28Du har gjort meg kjent livets veier; du vil fylle meg med glede for ditt ansikt.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
2Salig er den som viser omtanke for den svake; på ulykkesdagen berger Herren ham.
11Hun sa: «La nå kongen minne Herren, din Gud, så blodhevneren ikke stadig vil ødelegge, og så de ikke utrydder min sønn.» Han svarte: «Så sant Herren lever, skal ikke et hår av din sønn falle til jorden.»
20Men hør nå, min herre konge! La min bønn bli tatt imot av deg. Send meg ikke tilbake til huset til Jonatan, skriveren, så jeg ikke dør der.
23Når det gjelder det vi to har avtalt, se, HERREN er mellom meg og deg til evig tid.»
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.