Apostlenes gjerninger 25:16
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi et menneske til undergang før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og også har fått anledning til forsvar mot anklagen.
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi et menneske til undergang før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og også har fått anledning til forsvar mot anklagen.
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen til døden før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
Til dem svarte jeg at det ikke er romersk skikk å overgi et menneske til undergang før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
Jeg svarte dem at det ikke er romernes skikk å utlevere noen før han som er anklaget har stått ansikt til ansikt med sine anklagere og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
Til dem svarte jeg: "Det er ikke romersk skikk å overlevere noen til døden før den som blir anklaget, har de som anklager, ansikt til ansikt og får anledning til å forsvare seg mot anklagene mot seg."
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi en mann til død før den anklagede får møte sine anklagere ansikt til ansikt og har anledning til å forsvare seg.
Og til dem svarte jeg: 'Det er ikke romersk skikk å overlevere noen til døden, før den anklagede får møte sine anklagere ansikt til ansikt, og får lov til å forsvare seg mot de anklagene som er rettet mot ham.'
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å dømme noen uten at den anklagede først får møte anklagerne og gi sitt forsvar mot anklagene.
Til hvem jeg svarte, Det er ikke romersk sed å overgi noen mann til å dø, før den anklagede har fått sine anklagere ansikt til ansikt, og har fått lov til å svare for seg selv angående anklagen.
Jeg svarte dem at det ikke er skikk og bruk blant romerne å overgi en mann til fortapelse før den anklagede har hatt anledning til å møte sine anklagere ansikt til ansikt og har fått mulighet til å forsvare seg mot anklagen.
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å utlevere noen til å dø før den anklagede har møtt anklagerne ansikt til ansikt, og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
Jeg svarte: «Det er ikke romernes sedvane å overlevere en mann til døden før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot den forbrytelsen han er anklaget for.»
Jeg svarte dem at hos romerne er det ikke sedvane å overgi noen til døden før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot beskyldningene.»
Jeg svarte dem at hos romerne er det ikke sedvane å overgi noen til døden før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot beskyldningene.»
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen til himmelig straff, uten at han først møter sine anklagere og får mulighet til forsvar mot anklagen.
I answered them that it is not the custom of the Romans to hand over anyone before the accused has met their accusers face to face and has had an opportunity to defend himself against the charges.
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen før den anklagede har møtt sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot anklagene.
hvilke jeg svarede, at det ikke er de Romeres Skik af Gunst at overgive noget Menneske til Døden, førend den, som anklages, haver Anklagerne personlig tilstede og faaer Leilighed til at forsvare sig mod Beskyldningen.
To whom I answered, It is not the manner of the Romans to deliver any man to die, before that he which is cused have the cusers fe to fe, and have licence to answer for himself concerning the crime laid against him.
Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen til å dø før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og har fått mulighet til å forsvare seg mot beskyldningene.
To whom I answered, It is not the custom of the Romans to deliver any man to die, before he who is accused meets his accusers face to face, and has an opportunity to present his defense concerning the charges against him.
To whom I answered, It is not the manner of the Romans to deliver any man to die, before that he which is accused have the accusers face to face, and have licence to answer for himself concerning the crime laid against him.
Til dem svarte jeg at det ikke er romernes skikk å gi noen mann over til undergang før den anklagede har møtt anklagerne ansikt til ansikt og har fått mulighet til å forsvare seg mot det han anklages for.
Men jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen til døden før den anklagede har møtt anklagerne ansikt til ansikt og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagene.
Jeg svarte at det ikke er romersk skikk å gi opp noen mann før den anklagede har fått stå ansikt til ansikt med sine anklagere og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.»
Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å gi en mann opp før han har møtt dem som anklager ham, og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagene.
To whom I answered: It is not the maner of the Romayns to delyver eny man that he shuld perisshe before that he which is accused have the accusars before him and have licence to answer for him selfe concerninge ye cryme layde agaynst him:
Vnto whom I answered: It is not the maner off the Romaynes to delyuer eny man that he shulde perishe, before that he which is accused, haue his accusers presente, and receaue libertye to answere for him selfe to the accusacion.
To whome I answered, that it is not the maner of the Romanes for fauour to deliuer any man to the death, before that hee which is accused, haue the accusers before him, and haue place to defend himselfe, concerning the crime.
To whom I aunswered: It is not the maner of the Romanes, for fauour to delyuer any man that he shoulde perishe, before that he which is accused, haue the accusers before hym, and haue licence to aunswere for hymselfe, concernyng the cryme layde agaynst hym.
To whom I answered, It is not the manner of the Romans to deliver any man to die, before that he which is accused have the accusers face to face, and have licence to answer for himself concerning the crime laid against him.
To whom I answered that it is not the custom of the Romans to give up any man to destruction, before the accused has met the accusers face to face, and has had opportunity to make his defense concerning the matter laid against him.
unto whom I answered, that it is not a custom of Romans to make a favour of any man to die, before that he who is accused may have the accusers face to face, and may receive place of defence in regard to the charge laid against `him'.
To whom I answered, that it is not the custom of the Romans to give up any man, before that the accused have the accusers face to face, and have had opportunity to make his defense concerning the matter laid against him.
To whom I answered, that it is not the custom of the Romans to give up any man, before that the accused have the accusers face to face, and have had opportunity to make his defense concerning the matter laid against him.
To whom I gave answer that it is not the Roman way to give a man up, till he has been face to face with those who are attacking him, and has had a chance to give an answer to the statements made against him.
To whom I answered that it is not the custom of the Romans to give up any man to destruction, before the accused has met the accusers face to face, and has had opportunity to make his defense concerning the matter laid against him.
I answered them that it was not the custom of the Romans to hand over anyone before the accused had met his accusers face to face and had been given an opportunity to make a defense against the accusation.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da de så hadde kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte meg dagen etter på dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
18Men da anklagerne sto fram, førte de ikke fram noen anklage av det jeg hadde ventet.
27«Denne mannen ble grepet av jødene og var i ferd med å bli drept av dem. Jeg kom til med soldatene og reddet ham, da jeg fikk vite at han er romersk borger.»
28«Da jeg ønsket å få greie på hva de anklaget ham for, førte jeg ham ned til deres råd.»
29«Jeg fant at han ble anklaget i spørsmål som gjelder deres lov, men at det ikke var noen anklage som fortjener død eller fengsel.»
30«Da det ble meldt meg at jødene hadde en sammensvergelse mot ham, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også anklagerne å føre saken mot ham for deg. Lev vel!»
15Da jeg kom til Jerusalem, la øversteprestene og de eldste blant jødene fram sine anklager mot ham og ba om dom over ham.
8Mens han forsvarte seg: Verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren har jeg gjort noe galt.
9Men Festus, som ville vinne jødenes velvilje, svarte Paulus: Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få disse sakene avgjort der for meg?
10Paulus sa: For keiserens domstol står jeg, der jeg skal dømmes. Jeg har ikke gjort jødene noe urett, det vet du svært godt.
11Hvis jeg gjør urett og har gjort noe som er dødsverdig, nekter jeg ikke å dø; men er det ikke noe i det disse anklager meg for, har ingen myndighet til å gi meg i deres hånd. Jeg anker til keiseren.
12Da sa Festus, etter å ha rådført seg med rådet: Du har anket til keiseren; til keiseren skal du reise.
24Festus sa: Kong Agrippa og alle dere som er til stede sammen med oss, dere ser denne mannen som hele jødefolket har klaget over for meg, både i Jerusalem og her, mens de ropte at han ikke burde få leve lenger.
25Jeg fant imidlertid at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden. Men da han selv anket til keiseren, besluttet jeg å sende ham.
26Men jeg har ikke noe sikkert å skrive til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og særlig for deg, kong Agrippa, for at jeg, når forhøret har funnet sted, kan ha noe å skrive.
27For det virker urimelig for meg å sende en fange uten også å gjøre rede for anklagene mot ham.
17Tre dager senere kalte Paulus sammen de ledende blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe imot folket eller fedrenes skikker. Likevel ble jeg som fange utlevert fra Jerusalem til romernes hender.»
18De undersøkte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.
19Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
19Men noen jøder fra provinsen Asia — de burde ha vært til stede hos deg og lagt fram anklage, dersom de hadde noe mot meg.
20Eller la disse selv si om de fant noe lovbrudd hos meg da jeg sto fram for Rådet,
21annet enn dette ene utropet jeg kom med mens jeg sto blant dem: Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg i dag blir stilt for retten av dere.
7Men kommandanten Lysias kom til og tok ham med stor makt ut av våre hender,
8og han befalte at hans anklagere skulle komme til deg. Ved å forhøre ham selv kan du finne ut alt dette som vi anklager ham for.
35sa han: «Jeg skal gi deg en høring når også anklagerne dine er kommet.» Og han befalte at han skulle holdes i varetekt i Herodes’ palass.
14og sa til dem: Dere har brakt denne mannen til meg som en som forfører folket. Og se, jeg har forhørt ham i deres nærvær og har ikke funnet noe grunnlag for de anklagene dere reiser mot ham,
15heller ikke Herodes; for jeg sendte dere til ham. Og se: Han har ikke gjort noe som fortjener døden.
10Da landshøvdingen ga tegn til at han skulle tale, svarte Paulus: Siden jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, forsvarer jeg meg desto mer frimodig.
20Jeg var i villrede om hvordan jeg skulle behandle denne saken, og spurte om han ville reise til Jerusalem og bli dømt der i disse spørsmålene.
21Men da Paulus anket og ba om å bli holdt i varetekt til keiserens avgjørelse, befalte jeg at han skulle holdes inntil jeg kunne sende ham til keiseren.
1Brødre og fedre, hør hva jeg nå har å si til mitt forsvar.
5Så, sa han, la de som er innflytelsesrike blant dere, reise ned sammen med meg; er det noe galt med denne mannen, får de legge fram anklage mot ham.
6Etter å ha oppholdt seg hos dem i mer enn ti dager, dro han ned til Cæsarea; neste dag tok han sete på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram.
31De trakk seg tilbake og snakket med hverandre: Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker.
32Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha blitt løslatt dersom han ikke hadde anket til keiseren.
1Agrippa sa til Paulus: Du har lov til å tale til ditt forsvar. Da rakte Paulus hånden ut og begynte sitt forsvar:
2Om alt det jeg blir anklaget for av jødene, kong Agrippa, anser jeg meg lykkelig som i dag skal få forsvare meg for deg,
3særlig fordi du kjenner godt til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg høre tålmodig på meg.
30Dagen etter, fordi han ville få klarhet i hva jødene anklaget ham for, lot han ham løses fra lenkene og befalte at øversteprestene og hele rådet skulle møtes. Han førte Paulus ned og stilte ham fram for dem.
25Da de strakte ham ut med remmene, sa Paulus til centurionen som sto der: Er det lov for dere å piske en romersk borger som ikke er dømt?
26Da centurionen hørte det, gikk han til kommandanten og meldte fra: Se deg for hva du er i ferd med å gjøre! For denne mannen er romersk borger.
29Pilatus gikk da ut til dem og sa: Hvilken anklage fører dere mot denne mannen?
30De svarte: Hvis denne mannen ikke hadde vært en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.
31Pilatus sa da til dem: Ta ham dere og døm ham etter deres egen lov! Jødene sa til ham: Det er ikke tillatt for oss å ta livet av noen.
21«og de forkynner skikker som det ikke er tillatt for oss, som er romere, å ta imot eller følge.»
13Det de nå anklager meg for, kan de heller ikke bevise for deg.
15Til høytiden pleide stattholderen å løslate én fange for folket, hvem de ville.
40For også vi står i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, uten at vi har noe grunnlag vi kan legge fram som forklaring på denne sammenstimlingen.» Etter dette løste han opp forsamlingen.
39Men hos dere er det skikk at jeg løslater én for dere til påsken. Vil dere at jeg skal løslate for dere jødenes konge?
15«Så gjør dere nå det klart for tribunen sammen med Rådet at han skal føre ham ned til dere i morgen, som om dere vil undersøke saken nærmere om ham. Vi er klare til å drepe ham før han kommer nær.»