Daniel 6:21
Og da han kom nær hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
Og da han kom nær hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
Da sa Daniel til kongen: Konge, lev evig!
Da han kom nær hulen, ropte han med bedrøvet røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?»
Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig!
Da han nærmet seg hulen, ropte han til Daniel med en bekymret stemme. Kongen talte og sa til Daniel: 'Daniel, du som tjener den levende Guds, har din Gud, som du alltid tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?'
Da sa Daniel til kongen: O konge, må du leve evig!
Da sa Daniel til kongen: O konge, leve lenge.
Da han kom nær hulen, ropte han med en sørgmodig stemme til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet redde deg fra løvene?
Da han nærmet seg hulen hvor Daniel var, ropte han med sorg: "Daniel, tjener av den levende Gud, har din Gud, som du tjener uavbrutt, vært i stand til å redde deg fra løvene?"
Da svarte Daniel kongen: O konge, lev evig!
Da svarte Daniel: 'Å konge, leve du i evighet!'
Da svarte Daniel kongen: O konge, lev evig!
Da svarte Daniel kongen: "Kongen, måtte du leve evig!
When he approached the den, he called out to Daniel with a distressed voice. The king said to Daniel, 'Daniel, servant of the living God, has your God, whom you continually serve, been able to rescue you from the lions?'
Da han kom nær hulen, ropte han til Daniel med en sorgfull stemme. Kongen talte og sa til Daniel: 'Daniel, du Guds levende tjeners tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?'
Og der han kom nær til Kulen, til Daniel, raabte han med sørgelig Røst, (ja) Kongen svarede og sagde til Daniel: Daniel! du den levende Guds Tjener, mon din Gud, som du haver stedse æret, kunde udfrie dig fra Løverne?
Then said niel unto the king, O king, live for ever.
Da svarte Daniel kongen: O konge, lev evig!
Then Daniel said to the king, O king, live forever.
Then said Daniel unto the king, O king, live for ever.
Da sa Daniel til kongen: O konge, lev evig.
Da talte Daniel til kongen: 'Konge, må du leve i evighet!
Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig.
Da han nærmet seg hulen der Daniel var, ropte han med sorg i stemmen; han sa: Daniel, tjener av den levende Gud, har din Gud som du til enhver tid tjener, kunnet redde deg fra løvene?
Daniel sayde vnto the kynge: O kynge, God saue thy life for euer:
Then saide Daniel vnto the King, O King, liue for euer.
Then Daniel saide vnto the king: O king, liue for euer.
Then said Daniel unto the king, O king, live for ever.
Then said Daniel to the king, O king, live forever.
Then Daniel hath spoken with the king: `O king, to the ages live:
Then said Daniel unto the king, O king, live for ever.
Then said Daniel unto the king, O king, live for ever.
And when he came near the hole where Daniel was, he gave a loud cry of grief; the king made answer and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is your God, whose servant you are at all times, able to keep you safe from the lions?
Then Daniel said to the king, O king, live forever.
Then Daniel spoke to the king,“O king, live forever!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Da søkte forvalterne og satrapene å finne en grunn til anklage mot Daniel i rikets saker; men de klarte ikke å finne noen anklage eller noe korrupsjon, for han var tro. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller skyld hos ham.
6Da sa disse mennene: Vi finner ingen anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner den i hans Guds lov.
7Så stormet forvalterne og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Dareios, lev evig!
8Alle rikets forvaltere, prefekter og satraper, rådgivere og landshøvdinger, har rådført seg om å fastsette et kongelig påbud og gjøre en streng forordning: Hver den som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen.
9Så la nå, konge, forbudet tre i kraft og skriv det ned, etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
19Deretter gikk kongen til sitt palass. Han fastet hele natten; ingen underholdning ble ført inn for ham, og søvnen forlot ham.
20Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
9De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: Må kongen leve evig!
11Da Daniel fikk vite at dokumentet var underskrevet, gikk han hjem. I sin øvre sal hadde han vinduer åpne mot Jerusalem, og tre ganger om dagen falt han på kne, ba og takket for sin Gud, slik han hadde gjort tidligere.
12Da kom disse mennene stormende; de fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle sin Gud.
13Så gikk de fram og sa til kongen om forbudet: Har ikke du undertegnet et påbud om at hver den som innen tretti dager ber til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Saken står fast etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
14Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
15Da kongen hørte dette ordet, tok han det svært tungt. Han satte seg fore å redde Daniel, og helt til solnedgang strevde han for å få ham befridd.
16Men mennene kom igjen stormende til kongen og sa til ham: Kongen må vite at etter medernes og persernes lov kan ingen forbud eller forordning som kongen fastsetter, endres.
17Da gav kongen ordre, og de førte Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, han skal frelse deg.
22Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig!
23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe; for uskyld ble funnet hos meg for ham. Heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24Da ble kongen meget glad og bød at Daniel skulle hentes opp av hulen. Daniel ble løftet opp av hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.
25Deretter befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle bringes fram, og de ble kastet i løvehulen, de selv, deres barn og deres koner. Før de nådde bunnen av hulen, hadde løvene fått makt over dem og knust alle knoklene deres.
26Så skrev kong Dareios til alle folk, nasjoner og tungemål som bor over hele jorden: Måtte freden deres bli stor!
27Fra meg er det gitt et påbud om at man i hele mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og består til evig tid. Hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer til enden.
28Han frelser og berger; han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som fridde Daniel fra løvenes makt.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud
20og sa: Velsignet være Guds navn fra evighet til evighet! For visdommen og makten tilhører ham.
21Daniel ble der helt til det første året av kong Kyros.
6For du, Gud, har hørt mine løfter; du har gitt meg arven som tilhører dem som frykter ditt navn.
7Legg dager til kongens dager, la hans år vare fra slekt til slekt.
10Dronningen kom, på grunn av det kongen og stormennene hadde sagt, inn i festsalen. Dronningen tok til orde og sa: Kongen leve evig! La ikke dine tanker skremme deg, og la ikke ansiktet ditt forandres.
24Derfor gikk Daniel inn til Arjok, som kongen hadde satt til å drepe de vise i Babel. Han gikk og sa til ham: Drep ikke de vise i Babel! Før meg fram for kongen, så skal jeg gjøre kongen tydningen kjent.
25Arjok førte da i all hast Daniel fram for kongen og sa til ham: Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda som kan gjøre tydningen kjent for kongen.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltesassar: Er du i stand til å kunngjøre meg drømmen jeg har sett, og tydningen?
27Daniel svarte kongen: Den hemmelighet som kongen spør etter, kan verken vise menn, åndemanere, magikere eller astrologer gjøre kjent for kongen.
17Da svarte Daniel kongen: Behold gavene dine selv, og gi belønningene dine til andre! Men skriften skal jeg lese for kongen og gjøre tydningen kjent.
18Konge, Den høyeste Gud ga Nebukadnesar, din far, kongemakt og storhet, ære og herlighet.
47Kongen tok til orde og sa til Daniel: Sannelig, deres Gud er gudenes Gud og herrenes Herre, og han åpenbarer hemmeligheter, siden du har kunnet åpenbare denne hemmeligheten.
13Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de bortførte fra Juda som kongen, min far, førte hit fra Juda?
34Nå priser, opphøyer og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge. Alle hans gjerninger er sannhet, hans veier er rett, og dem som ferdes i hovmod, kan han ydmyke.
4For du kommer ham i møte med gode velsignelser; du setter en krone av rent gull på hans hode.
37Du, konge, kongenes konge, som himmelens Gud har gitt kongedømme, makt, styrke og ære,
16Daniel gikk inn og ba kongen om å få tid, så skulle han gjøre kongen tydningen kjent.
19Kongen samtalte med dem, og det fantes ikke noen blant dem alle som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor fikk de stå fram for kongen.
10Hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere så magrere ut enn de andre unge mennene på deres alder? Da setter dere hodet mitt i fare hos kongen.»
11Da sa Daniel til tilsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
4Kaldeerne sa til kongen på arameisk: Kongen leve evig! Fortell drømmen til dine tjenere, så skal vi gi tydningen.
24Derfor, konge, la mitt råd være godt for deg: Bryt med dine synder ved rettferd, og med dine misgjerninger ved å vise miskunn mot de fattige! Kanskje kan din velstand da bli forlenget.
31Da bøyde Batseba seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned for kongen og sa: «Må min herre, kong David, leve evig!»
22Du skal drives bort fra menneskene, og du skal ha din bolig hos markens dyr. Gress som oksene skal de la deg ete, og av himmelens dugg skal de væte deg. Sju tider skal gå over deg, til du erkjenner at Den Høyeste rår over menneskers rike og gir det til hvem han vil.