Daniel 6:22
Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig!
Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig!
Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke skadet meg; for uskyld ble funnet hos meg for ham. Heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
Da talte Daniel til kongen: «Kongen, lev evig!»
Min Gud sendte sin engel og lukket lovenes gap, og de har ikke skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
Da svarte Daniel kongen: 'Kongen leve evig!'
Min Gud har sendt sin engel og har lukket løvenes munn, så de ikke har skadet meg, for jeg er funnet uskyldig for ham; og også før deg, konge, har jeg ikke gjort noen skade.
Min Gud har sendt sin engel, og har lukket løvenes munn, slik at de ikke har skadet meg; for i hans nærvær ble uskyldighet funnet i meg; og også foran deg, konge, har jeg ikke gjort noe galt.
Daniel svarte kongen: Kongen leve evig!
Da svarte Daniel kongen: "Kongen leve evig!
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes munner, så de ikke har skadet meg, for jeg ble funnet uskyldig for ham; og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes munn, så de ikke har skadet meg; for for hans øyne ble jeg funnet uskyldig, og heller for deg, o konge, har jeg ikke gjort noe galt.
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes munner, så de ikke har skadet meg, for jeg ble funnet uskyldig for ham; og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
Min Gud sendte sin engel, og han stengte løvenes gap slik at de ikke skadet meg, for jeg ble funnet uskyldig foran ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt."
Then Daniel spoke to the king, 'O king, may you live forever!
Da sa Daniel til kongen: 'Kongen leve evig!'
Da talede Daniel med Kongen: Kongen leve evindeligen!
My God hath sent his angel, and hath shut the lions' mouths, that they have not hurt me: forasmuch as before him innocency was found in me; and also before thee, O king, have I done no hurt.
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes munner så de ikke har skadet meg, fordi jeg er funnet uskyldig for ham; og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
My God has sent his angel, and has shut the lions' mouths, so that they have not hurt me: because innocence was found in me before him; and also before you, O king, have I done no harm.
My God hath sent his angel, and hath shut the lions' mouths, that they have not hurt me: forasmuch as before him innocency was found in me; and also before thee, O king, have I done no hurt.
Min Gud har sendt sin engel og stengt løvenes munner, og de har ikke skadet meg; for uskyld ble funnet hos meg foran ham; og også foran deg, konge, har jeg ikke gjort noe ondt.
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes gap, og de har ikke skadet meg, fordi jeg er funnet uskyldig for ham; og heller ikke har jeg gjort noen skade mot deg, konge.'
Min Gud har sendt sin engel og lukket løvenes munn, slik at de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig for hans åsyn; også overfor deg, konge, har jeg gjort uten skade.
Daniel sa da til kongen: O konge, leve du evig.
My God hath sent his angel, which hath shut the lyons mouthes, so that they might not hurte me. For why: myne vngiltynesse is founde out before him. And as for the (o kynge) I neuer offended the.
My God hath sent his Angel and hath shut the lyons mouthes, that they haue not hurt mee: for my iustice was founde out before him: and vnto thee, O King, I haue done no hurt.
My God hath sent his angel, which hath shut the lions mouthes, so that they might not hurt me, for myne vngiltinesse is founde out before him: and as for thee O king, I neuer offended thee.
My God hath sent his angel, and hath shut the lions' mouths, that they have not hurt me: forasmuch as before him innocency was found in me; and also before thee, O king, have I done no hurt.
My God has sent his angel, and has shut the lions' mouths, and they have not hurt me; because as before him innocence was found in me; and also before you, O king, have I done no hurt.
my God hath sent His messenger, and hath shut the lions' mouths, and they have not injured me: because that before Him purity hath been found in me; and also before thee, O king, injury I have not done.'
My God hath sent his angel, and hath shut the lions' mouths, and they have not hurt me; forasmuch as before him innocency was found in me; and also before thee, O king, have I done no hurt.
My God hath sent his angel, and hath shut the lions' mouths, and they have not hurt me; forasmuch as before him innocency was found in me; and also before thee, O king, have I done no hurt.
Then Daniel said to the king, O King, have life for ever.
My God has sent his angel, and has shut the lions' mouths, and they have not hurt me; because as before him innocence was found in me; and also before you, O king, have I done no hurt.
My God sent his angel and closed the lions’ mouths so that they have not harmed me, because I was found to be innocent before him. Nor have I done any harm to you, O king.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe; for uskyld ble funnet hos meg for ham. Heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24Da ble kongen meget glad og bød at Daniel skulle hentes opp av hulen. Daniel ble løftet opp av hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.
25Deretter befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle bringes fram, og de ble kastet i løvehulen, de selv, deres barn og deres koner. Før de nådde bunnen av hulen, hadde løvene fått makt over dem og knust alle knoklene deres.
26Så skrev kong Dareios til alle folk, nasjoner og tungemål som bor over hele jorden: Måtte freden deres bli stor!
27Fra meg er det gitt et påbud om at man i hele mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og består til evig tid. Hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer til enden.
28Han frelser og berger; han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som fridde Daniel fra løvenes makt.
10Derfor skrev og undertegnet kong Dareios dokumentet og forbudet.
11Da Daniel fikk vite at dokumentet var underskrevet, gikk han hjem. I sin øvre sal hadde han vinduer åpne mot Jerusalem, og tre ganger om dagen falt han på kne, ba og takket for sin Gud, slik han hadde gjort tidligere.
12Da kom disse mennene stormende; de fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle sin Gud.
13Så gikk de fram og sa til kongen om forbudet: Har ikke du undertegnet et påbud om at hver den som innen tretti dager ber til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Saken står fast etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
14Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
15Da kongen hørte dette ordet, tok han det svært tungt. Han satte seg fore å redde Daniel, og helt til solnedgang strevde han for å få ham befridd.
16Men mennene kom igjen stormende til kongen og sa til ham: Kongen må vite at etter medernes og persernes lov kan ingen forbud eller forordning som kongen fastsetter, endres.
17Da gav kongen ordre, og de førte Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, han skal frelse deg.
18Så ble en stein brakt og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin signetring og med stormennenes segl, så det ikke skulle skje noen forandring med Daniel.
19Deretter gikk kongen til sitt palass. Han fastet hele natten; ingen underholdning ble ført inn for ham, og søvnen forlot ham.
20Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
21Og da han kom nær hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
4Da utmerket denne Daniel seg framfor forvalterne og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham. Kongen tenkte å sette ham over hele riket.
5Da søkte forvalterne og satrapene å finne en grunn til anklage mot Daniel i rikets saker; men de klarte ikke å finne noen anklage eller noe korrupsjon, for han var tro. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller skyld hos ham.
6Da sa disse mennene: Vi finner ingen anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner den i hans Guds lov.
7Så stormet forvalterne og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Dareios, lev evig!
27Satrapene, prefektene og landshøvdingene og kongens rådgivere samlet seg. De så at ilden ikke hadde hatt makt over kroppene deres; ikke et hår på hodet var svidd, kappene deres var ikke forandret, og det luktet ikke brent av dem.
28Nebukadnesar tok til orde og sa: Velsignet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og berget sine tjenere! De satte sin lit til ham, trosset kongens påbud og overga sine kropper, for at de ikke skulle dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen.
29Fra meg er det herved gitt et påbud: Hvert folk, hver nasjon og hvert språk som taler krenkende om Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal hugges i stykker, og huset hans skal gjøres til en ruinhaug; for det finnes ingen annen gud som kan frelse som denne.
17Men Herren sto meg bi og ga meg kraft, for at forkynnelsen ved meg skulle bli fullt ut forkynt, og alle folkeslag få høre; og jeg ble reddet ut av løvens gap.
19Kongen samtalte med dem, og det fantes ikke noen blant dem alle som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor fikk de stå fram for kongen.
23Deg, mine fedres Gud, takker og priser jeg fordi du har gitt meg visdom og kraft. Nå har du gjort meg kjent det vi ba deg om; det kongen vil vite, har du gjort oss kjent.
24Derfor gikk Daniel inn til Arjok, som kongen hadde satt til å drepe de vise i Babel. Han gikk og sa til ham: Drep ikke de vise i Babel! Før meg fram for kongen, så skal jeg gjøre kongen tydningen kjent.
25Arjok førte da i all hast Daniel fram for kongen og sa til ham: Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda som kan gjøre tydningen kjent for kongen.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltesassar: Er du i stand til å kunngjøre meg drømmen jeg har sett, og tydningen?
8Daniel satte seg fore at han ikke ville gjøre seg uren med kongens mat og med vinen han drakk. Derfor ba han hoffsjefen om å få slippe å gjøre seg uren.
9Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos hoffsjefen.
10Hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere så magrere ut enn de andre unge mennene på deres alder? Da setter dere hodet mitt i fare hos kongen.»
11Da sa Daniel til tilsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
2Herren, min Gud, hos deg tar jeg min tilflukt. Frels meg fra alle mine forfølgere og fri meg!
3Ellers river han som en løve livet mitt i stykker, sliter det opp, og det er ingen som redder.
33de som ved tro beseiret riker, øvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stengte løvenes gap,
13Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de bortførte fra Juda som kongen, min far, førte hit fra Juda?
12Han sa: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud
8Treet vokste og ble sterkt. Høyden nådde til himmelen, og det var synlig til jordens ende.
2Det behaget Dareios å sette over riket hundre og tjue satraper, som skulle være i hele riket.
11I Gud, hvis ord jeg priser, i Herren, hvis ord jeg priser.
17Hvis den Gud vi dyrker, vil, er han i stand til å frelse oss; fra den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han fri oss.
11Tomt, utplyndret og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, krampene tar alle hofter, og alle ansikter blir bleke.
5Men han ristet dyret av seg i ilden og tok ikke skade.
17Da svarte Daniel kongen: Behold gavene dine selv, og gi belønningene dine til andre! Men skriften skal jeg lese for kongen og gjøre tydningen kjent.
22For jeg har holdt meg til Herrens veier, jeg har ikke handlet ondt mot min Gud.