Daniel 6:20
Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han kom nær hulen, ropte han med klagende røst til Daniel. Kongen sa til Daniel: Daniel, du tjener for den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Ved daggry, så snart det lysnet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han nærmet seg hulen, ropte han med sorgfull røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å frelse deg fra løvene?
Ved daggry, så snart det ble lyst, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Og da han kom nær hulen, ropte han med en klagende røst til Daniel. Kongen talte og sa til Daniel: O Daniel, tjeneren til den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Og da han kom til hulen, ropte han med en trist stemme til Daniel; og kongen sa til Daniel: O Daniel, Guds levende tjener, er din Gud, som du tjener kontinuerlig, i stand til å redde deg fra løvene?
Tidlig om morgenen, ved daggry, skyndte kongen seg til løvehulen.
Tidlig om morgenen, i daggryet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han kom nær hulen, ropte han med en sørgelig stemme til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Da han kom til hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel, og spurte: 'Å Daniel, tjener for den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvenes makt?'
Da han kom nær hulen, ropte han med en sørgelig stemme til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Da han nærmet seg hulen hvor Daniel var, ropte han med sorgfull stemme: "Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du tjener trofast, vært i stand til å redde deg fra løvene?"
At the first light of dawn, the king got up and hurried to the lions’ den.
Ved daggry, da lyset brøt frem, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da stod Kongen op om Morgenen, i Dagningen, og gik hasteligen hen til Løvekulen.
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto niel: and the king spake and said to niel, O niel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Da han nærmet seg hulen, ropte han på Daniel med sørgmodig stemme: Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice to Daniel: and the king spoke and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto Daniel: and the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Da han nærmet seg hulen til Daniel, ropte han med sorgfull stemme; kongen talte og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Da han nærmet seg hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen sa til Daniel: 'Å, Daniel, du tjener den levende Gud, har din Gud, som du tjener uavbrutt, vært i stand til å befri deg fra løvene?'
Og da han kom nær hulen hvor Daniel var, ropte han med en sorgfull stemme; kongen snakket og sa til Daniel: Daniel, tjener av den levende Gud, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Tidlig om morgenen sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Now as he came nye vnto ye dene, he cried wt a piteous voyce vnto Daniel: Yee ye kige spake, and sayde vnto Daniel: O Daniel, thou seruaunt off the lyuynge God, Is not thy God (whom thou allwaye seruest) able to delyuer the from the lyons?
And when he came to the denne, he cryed with a lamentable voyce vnto Daniel: and the King spake, and saide to Daniel, O Daniel, the seruant of ye liuing God, is not thy God (whom thou alway seruest) able to deliuer thee fro the lyons?
Now as he came nye vnto the denne, he cryed with a pitious voyce vnto Daniel, yea the king spake and saide vnto Daniel: O Daniel, thou seruaut of the liuing God, is not thy God whom thou seruest alway, able to deliuer thee from ye lions?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto Daniel: [and] the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
When he came near to the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spoke and said to Daniel, Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
and at his coming near to the den, to Daniel, with a grieved voice, he crieth. The king hath answered and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, thy God, whom thou art serving continually, is He able to deliver thee from the lions?'
And when he came near unto the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
And when he came near unto the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Then very early in the morning the king got up and went quickly to the lions' hole.
When he came near to the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spoke and said to Daniel, Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
As he approached the den, he called out to Daniel in a worried voice,“Daniel, servant of the living God, was your God whom you continually serve able to rescue you from the lions?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Derfor skrev og undertegnet kong Dareios dokumentet og forbudet.
11Da Daniel fikk vite at dokumentet var underskrevet, gikk han hjem. I sin øvre sal hadde han vinduer åpne mot Jerusalem, og tre ganger om dagen falt han på kne, ba og takket for sin Gud, slik han hadde gjort tidligere.
12Da kom disse mennene stormende; de fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle sin Gud.
13Så gikk de fram og sa til kongen om forbudet: Har ikke du undertegnet et påbud om at hver den som innen tretti dager ber til noen gud eller menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Saken står fast etter medernes og persernes lov, som ikke kan endres.
14Da sa de til kongen: Den Daniel som er av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du har skrevet under; tre ganger om dagen ber han sin bønn.
15Da kongen hørte dette ordet, tok han det svært tungt. Han satte seg fore å redde Daniel, og helt til solnedgang strevde han for å få ham befridd.
16Men mennene kom igjen stormende til kongen og sa til ham: Kongen må vite at etter medernes og persernes lov kan ingen forbud eller forordning som kongen fastsetter, endres.
17Da gav kongen ordre, og de førte Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, han skal frelse deg.
18Så ble en stein brakt og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin signetring og med stormennenes segl, så det ikke skulle skje noen forandring med Daniel.
19Deretter gikk kongen til sitt palass. Han fastet hele natten; ingen underholdning ble ført inn for ham, og søvnen forlot ham.
21Og da han kom nær hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
22Da sa Daniel til kongen: Kongen leve evig!
23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe; for uskyld ble funnet hos meg for ham. Heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24Da ble kongen meget glad og bød at Daniel skulle hentes opp av hulen. Daniel ble løftet opp av hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.
25Deretter befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle bringes fram, og de ble kastet i løvehulen, de selv, deres barn og deres koner. Før de nådde bunnen av hulen, hadde løvene fått makt over dem og knust alle knoklene deres.
26Så skrev kong Dareios til alle folk, nasjoner og tungemål som bor over hele jorden: Måtte freden deres bli stor!
27Fra meg er det gitt et påbud om at man i hele mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og består til evig tid. Hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme varer til enden.
28Han frelser og berger; han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som fridde Daniel fra løvenes makt.
5Da søkte forvalterne og satrapene å finne en grunn til anklage mot Daniel i rikets saker; men de klarte ikke å finne noen anklage eller noe korrupsjon, for han var tro. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller skyld hos ham.
6Da sa disse mennene: Vi finner ingen anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner den i hans Guds lov.
7Så stormet forvalterne og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Dareios, lev evig!
24Derfor gikk Daniel inn til Arjok, som kongen hadde satt til å drepe de vise i Babel. Han gikk og sa til ham: Drep ikke de vise i Babel! Før meg fram for kongen, så skal jeg gjøre kongen tydningen kjent.
25Arjok førte da i all hast Daniel fram for kongen og sa til ham: Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda som kan gjøre tydningen kjent for kongen.
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltesassar: Er du i stand til å kunngjøre meg drømmen jeg har sett, og tydningen?
13Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de bortførte fra Juda som kongen, min far, førte hit fra Juda?
17Hvis den Gud vi dyrker, vil, er han i stand til å frelse oss; fra den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han fri oss.
47Kongen tok til orde og sa til Daniel: Sannelig, deres Gud er gudenes Gud og herrenes Herre, og han åpenbarer hemmeligheter, siden du har kunnet åpenbare denne hemmeligheten.
28Nebukadnesar tok til orde og sa: Velsignet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og berget sine tjenere! De satte sin lit til ham, trosset kongens påbud og overga sine kropper, for at de ikke skulle dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen.
11Tomt, utplyndret og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, krampene tar alle hofter, og alle ansikter blir bleke.
15Han tok til orde og sa til Arjok, kongens øverste: Hvorfor er kongens påbud så strengt? Da forklarte Arjok saken for Daniel.
16Daniel gikk inn og ba kongen om å få tid, så skulle han gjøre kongen tydningen kjent.
10Hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere så magrere ut enn de andre unge mennene på deres alder? Da setter dere hodet mitt i fare hos kongen.»
11Da sa Daniel til tilsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
26Da gikk Nebukadnesar bort til døren i den brennende ildovnen og ropte: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Den høyeste Gud, kom ut og kom hit! Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut fra ilden.
18De skulle be om barmhjertighet fra himmelens Gud angående denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle bli drept sammen med de øvrige vise i Babel.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud
20og sa: Velsignet være Guds navn fra evighet til evighet! For visdommen og makten tilhører ham.
8Treet vokste og ble sterkt. Høyden nådde til himmelen, og det var synlig til jordens ende.
24Derfor, konge, la mitt råd være godt for deg: Bryt med dine synder ved rettferd, og med dine misgjerninger ved å vise miskunn mot de fattige! Kanskje kan din velstand da bli forlenget.
17Herre, hvor lenge vil du se på? Før mitt liv tilbake fra deres herjinger, min eneste fra de unge løvene.
6Han gikk omkring blant løver; han ble en ung løve. Han lærte å rive bytte i stykker; han åt mennesker.
19Kongen samtalte med dem, og det fantes ikke noen blant dem alle som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor fikk de stå fram for kongen.
8Da ropte han: «Løve!» På vaktposten står jeg stadig om dagen, Herre, og på min post står jeg alle nettene.
6Da ble kongen blek; tankene forferdet ham. Hoftenes ledd ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
2Herren, min Gud, hos deg tar jeg min tilflukt. Frels meg fra alle mine forfølgere og fri meg!
17Da svarte Daniel kongen: Behold gavene dine selv, og gi belønningene dine til andre! Men skriften skal jeg lese for kongen og gjøre tydningen kjent.