Lukas 24:11
Men ordene deres syntes for dem som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Men ordene deres syntes for dem som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Men det de sa, ble for dem som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Men for dem lød dette som løst snakk, og de trodde dem ikke.
Men ordene deres syntes for dem som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Og deres ord syntes som tomme ord for dem, og de trodde dem ikke.
Men disse ordene virket for dem som nonsens, og de trodde ikke kvinnene.
Men deres ord virket som sludder for dem, og de trodde ikke på dem.
Men ordene deres virket som tomt snakk for dem, og de trodde dem ikke.
Og deres ord syntes dem som løst snakk, og de trodde dem ikke.
Men deres ord syntes dem å være tom snakk, og de tvilte på dem.
Men ordene deres virket for dem som tomme ord, og de trodde dem ikke.
Men de syntes at det var tomme historier, og de trodde dem ikke.
Men deres ord syntes for dem å være tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Men deres ord syntes for dem å være tomt snakk, og de trodde dem ikke.
Men det de sa, virket for disiplene som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
But their words seemed like nonsense to them, and they did not believe the women.
Men ordene deres syntes for dem som bare sludder, og de trodde dem ikke.
Og deres Ord syntes for dem som en løs Tale, og de troede dem ikke.
And their words seemed to them as idle tales, and they believed them not.
Men deres ord virket for dem som tomme historier, og de trodde dem ikke.
And their words seemed to them like idle tales, and they did not believe them.
And their words seemed to them as idle tales, and they believed them not.
Disse ordene virket som tull for dem, og de trodde dem ikke.
Men deres ord syntes for dem som tomt snakk, og de trodde ikke på dem.
Men de oppfattet deres ord som tomt snakk; og de trodde dem ikke.
Men disse ordene virket som tomme tales, og de trodde ikke på dem.
and their wordes semed vnto them fayned thinges nether beleved they them.
And theyr wordes semed vnto them, as though they had bene but fables, and they beleued them not.
But their wordes seemed vnto them, as a fained thing, neither beleeued they them.
And their wordes seemed vnto them fayned thynges, neither beleued they them.
And their words seemed to them as idle tales, and they believed them not.
These words seemed to them to be nonsense, and they didn't believe them.
and their sayings appeared before them as idle talk, and they were not believing them.
And these words appeared in their sight as idle talk; and they disbelieved them.
And these words appeared in their sight as idle talk; and they disbelieved them.
But these words seemed foolish to them, and they had no belief in them.
These words seemed to them to be nonsense, and they didn't believe them.
But these words seemed like pure nonsense to them, and they did not believe them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært sammen med ham, og som sørget og gråt.
11Men da de fikk høre at han lever, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke.
12Etter dette viste han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de var på vei ut på landet.
13De gikk bort og fortalte det til de andre, men heller ikke dem trodde de.
14Til sist viste han seg for de elleve mens de satt til bords, og han bebreidet dem for deres vantro og hardhet i hjertet, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var blitt reist opp.
22Men også noen kvinner blant oss forvirret oss; de var ved graven tidlig i dag morges,
23og da de ikke fant kroppen hans, kom de og fortalte at de også hadde sett et syn av engler som sier at han lever.
24Noen av dem som var med oss, gikk til graven og fant det slik kvinnene hadde sagt, men ham så de ikke.
25Da sa han til dem: Uforstandige dere er, så trege i hjertet til å tro alt det profetene har sagt!
8Da husket de hans ord.
9Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
10Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, mor til Jakob, og de andre kvinnene sammen med dem; de fortalte dette til apostlene.
12Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg inn, så han linklærne ligge der for seg selv, og han gikk bort og undret seg over det som hadde hendt.
13Samme dag var to av dem på vei til en landsby som heter Emmaus, som ligger omkring elleve kilometer fra Jerusalem.
14De snakket sammen om alt det som hadde hendt.
15Mens de samtalte og drøftet, kom Jesus selv nær og slo følge med dem.
16Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham.
17Han spurte dem: Hva er det dere går og snakker om med hverandre mens dere går? Da stanset de og var nedslåtte.
33I samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem. De fant de elleve og dem som var samlet med dem,
34og disse sa: Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.
35Selv fortalte de hva som hadde hendt på veien, og hvordan han ble kjent for dem da han brøt brødet.
36Mens de talte om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!
37Da ble de forskrekket og redde, og de trodde de så en ånd.
38Men han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger det tvil opp i hjertene deres?
40Og da han hadde sagt dette, viste han dem hendene og føttene.
41Men fordi de av glede ennå ikke kunne tro og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her?
1Men den første dagen i uken, ved daggry, kom de til graven med de velluktende oljene de hadde gjort i stand; noen andre var også med dem.
2Da fant de steinen veltet bort fra graven.
3Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu kropp.
4Mens de var helt rådville over dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klær.
5Fylte av frykt bøyde de ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
6Han er ikke her; han er stått opp. Husk hvordan han talte til dere da han ennå var i Galilea,
8Da gikk de raskt ut og flyktet bort fra graven; skjelv og bestyrtelse hadde grepet dem, og de sa ikke et ord til noen, for de var redde.
31Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen; men han ble borte for dem.
19Hva da? spurte han. De svarte: Det som gjelder Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket,
8Da gikk også den andre disippelen, han som var kommet først til graven, inn; han så og trodde.
9For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde.
10Disiplene gikk så hjem igjen.
11Mens de var på vei, kom noen av vaktene inn i byen og fortalte overprestene alt som hadde hendt.
24Noen lot seg overbevise av det som ble sagt, mens andre ikke ville tro.
3Og de sa til hverandre: Hvem skal rulle bort steinen fra inngangen til graven for oss?
13De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt Herren min, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.
34Men de forsto ingenting av dette. Dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
22Da han var reist opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet som Jesus hadde sagt.
13og sa: Dere skal si: «Disiplene hans kom om natten og stjal ham mens vi sov.»
8De skyndte seg bort fra graven, fulle av frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene hans.
10De holdt fast ved dette ordet seg imellom og drøftet hva det betyr å stå opp fra de døde.
24Da høvedsmannen for tempelet og overprestene hørte disse ordene, ble de rådløse og undret seg over hva dette kunne bli til.
37Men selv om han hadde gjort så mange tegn for øynene deres, trodde de ikke på ham,
17Og da de fikk se ham, tilba de ham; men noen tvilte.