4 Mosebok 16:34
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet for deres skrik, for de sa: Jorden kan sluke oss også!
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30Men dersom Herren gjør noe nytt og jorden åpner sin munn og sluker dem og alt som tilhører dem, og de farer levende ned i dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren.
31Med det han var ferdig med å tale alle disse ordene, revnet jorden under dem.
32Jorden åpnet sin munn og slukte dem og husene deres, alle mennesker som hørte Kora til, og all deres eiendom.
33De fór ned levende i dødsriket, de og alt som hørte dem til. Jorden lukket seg over dem, og de gikk til grunne midt i forsamlingen.
10Da åpnet jorden sitt gap og slukte dem, sammen med Kora, da flokken omkom; ilden fortærte de to hundre og femti mennene, og de ble til et varsel.
35Og ild gikk ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som bar fram røkelsen.
17Jorden åpnet seg og slukte Datan, og dekket over forsamlingen til Abiram.
18Ild brant i deres flokk, en flamme fortærte de ugudelige.
6og det han gjorde med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, sønn av Ruben – hvordan jorden åpnet sin munn og slukte dem og husene deres, teltene deres og alt levende som hørte dem til, midt i hele Israel.
12Du rakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.
18Da tok de hver sitt røkelseskar, la ild i dem og la røkelse på. Så stilte de seg ved inngangen til Åpenbaringsteltet, også Moses og Aron.
19Kora samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til Åpenbaringsteltet. Da viste Herrens herlighet seg for hele menigheten.
20Herren talte til Moses og Aron og sa:
21Skill dere ut fra denne menigheten, så gjør jeg ende på dem i et øyeblikk.
22Da falt de ned på sine ansikter og sa: Gud, du som er Gud for åndene i alt som lever! Skal én mann synde, og vil du være vred på hele menigheten?
23Herren talte til Moses og sa:
24Si til menigheten: Gå bort fra boligene til Kora, Datan og Abiram!
3Da hadde de slukt oss levende, da deres vrede flammet mot oss.
2Da gikk det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens ansikt.
26Han talte til menigheten og sa: Vik bort, jeg ber dere, fra teltene til disse onde mennene, og rør ikke ved noe som tilhører dem, ellers blir dere feid bort på grunn av alle deres synder.
27Da trakk de seg bort fra Koras, Datans og Abirams bolig på alle kanter. Datan og Abiram gikk ut og stilte seg i inngangen til teltene sine sammen med konene, sønnene og de små.
10Da sa hele menigheten at de skulle steine dem. Men HERRENS herlighet viste seg i møteteltet for alle israelittene.
12"Vi sluker dem levende som dødsriket, friske og hele, som dem som går ned i graven."
5Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet.
24Det gikk ild ut fra Herren og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Da hele folket så det, jublet de og kastet seg ned med ansiktet mot jorden.
12Aron tok det Moses hadde sagt, og løp inn midt i forsamlingen. Se, pesten hadde begynt blant folket. Han la på røkelsen og gjorde soning for folket.
13Han stilte seg mellom de døde og de levende, og pesten stanset.
1Det hendte at folket klaget og bar seg ille i Herrens ører. Herren hørte det, og hans vrede ble opptent; en ild fra Herren brant blant dem og fortærte i utkanten av leiren.
2Da ropte folket til Moses, og Moses ba til Herren. Da la ilden seg.
25Men nå, hvorfor skal vi dø? Denne store ilden vil fortære oss. Hvis vi fortsetter å høre Herren vår Guds røst, kommer vi til å dø.
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tyggd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med et meget stort slag.
38Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og støvet, og vannet som var i grøften, slikket den opp.
31da Guds vrede steg opp mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels unge menn slo han til jorden.
17Redsel, grop og snare over deg, du som bor på jorden!
17For øynene til Israels folk var synet av Herrens herlighet som en fortærende ild på toppen av fjellet.
10Da Farao nærmet seg, løftet israelittene blikket, og se, egypterne kom etter dem! De ble svært redde, og israelittene ropte til Herren.
18Hele folket så tordenbraket og lynene, lyden av horn og fjellet som stod i røyk. Da folket så dette, skalv de og ble stående langt borte.
3Foran dem fortærer ild, og bak dem brenner en flamme. Som Edens hage var landet foran dem, men bak dem et øde ødeland; ingen slipper unna dem.
34HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:
21Herren sa til Moses: Gå ned og advar folket, så de ikke bryter seg fram til Herren for å se; ellers vil mange av dem falle.
18Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren var steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en smelteovn, og hele fjellet skalv sterkt.