1 Samuelsbok 1:8
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
Da sa mannen hennes, Elkana, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Og hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er hjertet ditt bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
Elkana, hennes mann, sa til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Og hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er ditt hjerte så bedrøvet? Er ikke jeg mer verdt for deg enn ti sønner?
Elkana, hennes mann, sa da til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så trist? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?'
Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte fullt av sorg? Er jeg ikke mer for deg enn ti sønner?'
Da sa Elkanah, hennes ektemann, til henne: "Hannah, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er ditt hjerte trist? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?"
Da sa Elkana, mannen hennes, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er du så bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?"
Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?'
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?"
Da spurte Elkanah, hennes mann: «Hannah, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så tynget? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?»
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?"
Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er hjertet ditt trist? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?'
Then her husband Elkanah said to her, 'Hannah, why are you crying? Why don’t you eat? Why is your heart grieved? Am I not better to you than ten sons?'
Elkana, hennes mann, sa til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er ditt hjerte sorgtungt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?»
Da sagde Elkana, hendes Mand, til hende: Hanna, hvorfor vil du græde, og hvorfor vil du ikke æde, og hvorfor haver dit Hjerte saa ondt? er jeg dig ikke bedre end ti Sønner?
Then said Elkanah her husband to her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thy heart grieved? am not I better to thee than ten sons?
Da sa Elkana, hennes mann, til henne:
Then said Elkanah her husband to her, Hannah, why do you weep? and why do you not eat? and why is your heart grieved? Am I not better to you than ten sons?
Then said Elkanah her husband to her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thy heart grieved? am not I better to thee than ten sons?
Elkana, hennes mann, sa til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte bedrøvet? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?
Da sa Elkana, hennes mann, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfylt? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?"
Og Elkana, hennes mann, sa til henne: Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?
Hennes mann Elkana sa til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er jeg ikke mer for deg enn ti sønner?»
But Elcana hir husbande sayde vnto her: Wherfore wepest thou? and why eatest thou not? And wherfore is thine hert so greued? Am not I better vnto the then ten sonnes?
Then sayd Elkanah her husband to her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thine heart troubled? am not I better to thee then ten sonnes?
Then sayde Elkana her husband to her: Hanna, why wepest thou? and why eatest thou not? and why is thine hearte troubled? Am not I better to thee then ten sonnes?
Then said Elkanah her husband to her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thy heart grieved? [am] not I better to thee than ten sons?
Elkanah her husband said to her, Hannah, why weep you? and why don't you eat? and why is your heart grieved? am I not better to you than ten sons?
And Elkanah her husband saith to her, `Hannah, why weepest thou? and why dost thou not eat? and why is thy heart afflicted? am I not better to thee than ten sons?'
And Elkanah her husband said unto her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thy heart grieved? am not I better to thee than ten sons?
And Elkanah her husband said unto her, Hannah, why weepest thou? and why eatest thou not? and why is thy heart grieved? am not I better to thee than ten sons?
Then her husband Elkanah said to her, Hannah, why are you weeping? and why are you taking no food? why is your heart troubled? am I not more to you than ten sons?
Elkanah her husband said to her, "Hannah, why do you weep? Why don't you eat? Why is your heart grieved? Am I not better to you than ten sons?"
Then her husband Elkanah said to her,“Hannah, why are you crying and why won’t you eat? Why are you so upset? Am I not better to you than ten sons?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Det var en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraim-fjellene. Han het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efratitt.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
3Hvert år dro denne mannen opp fra byen sin for å tilbe og ofre til Herren, Allhærs Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.
4Når dagen kom da Elkana ofret, ga han Peninna, sin kone, og alle hennes sønner og døtre porsjoner av offermåltidet.
5Men til Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde lukket hennes morsliv.
6Hennes medkone tirret henne hardt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
7Slik var det år etter år. Hver gang hun gikk opp til Herrens hus, ertet hun henne, så hun gråt og ikke ville spise.
9Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Presten Eli satt på stolen ved dørstolpen ved inngangen til Herrens tempel.
10Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: Herren, Allhærs Gud, hvis du virkelig ser til din tjenestekvinnes nød, husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode.
12Mens hun ba lenge for Herrens ansikt, la Eli merke til munnen hennes.
13Hanna ba i sitt hjerte; bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full.
14Han sa til henne: Hvor lenge vil du være full? Få vinen bort fra deg!
15Hanna svarte: Nei, herre! Jeg er en kvinne med en sorgtynget ånd. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg har bare tømt ut min sjel for Herrens ansikt.
16Hold ikke din tjenestekvinne for en uverdig kvinne; det er av min store klage og sorg jeg har talt til nå.
17Da svarte Eli: Gå i fred! Må Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.
18Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
19De sto tidlig opp neste morgen, tilba for Herren og vendte tilbake; de kom hjem til Rama. Elkana var sammen med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20Da tiden var inne, ble Hanna gravid og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: Jeg har bedt Herren om ham.
21Mannen Elkana dro opp med hele huset sitt for å ofre for Herren det årlige offeret og sitt løfte.
22Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
23Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør det som synes best for deg. Bli her til du har avvent ham. Må bare Herren oppfylle sitt ord. Så ble kvinnen hjemme og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: Må Herren gi deg etterkommere ved denne kvinnen i stedet for den sønnen som ble overlatt til Herren. Så gikk de til sitt hjem.
21Herren tok seg av Hanna; hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp hos Herren.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, min herre: Det er jeg, kvinnen som sto her hos deg, og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
11Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå hjem! Jeg er for gammel til å bli noens kone. Om jeg så sa: Jeg har håp – ja, selv om jeg i natt fikk en mann og til og med fødte sønner –
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
16Da gråt Samsons kone over ham og sa: «Du hater meg bare, du elsker meg ikke! Du har stilt en gåte for mitt folks sønner, men meg har du ikke fortalt den.» Han sa til henne: «Se, jeg har ikke fortalt det til faren og moren min heller; skulle jeg da fortelle det til deg?»
17Hun gråt over ham de sju dagene som festen varte. Den sjuende dagen fortalte han det til henne, fordi hun hadde presset ham. Da fortalte hun gåten til sitt folk.
1Hanna ba og sa: Mitt hjerte jubler i Herren, mitt horn er løftet høyt i Herren; nå kan jeg svare mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.
9Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
27sønn av Etan, sønn av Zimma, sønn av Sjimei,
21Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
22Han sa: Så lenge barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg sa til meg selv: Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.
28Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
13Hun sa: «Må jeg finne velvilje i dine øyne, min herre! For du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestekvinner.»
16Da sa han: «Ved denne tiden neste år skal du holde en sønn i armene.» Men hun svarte: «Nei, herre, du Guds mann, gi ikke din tjenestekvinne falske håp.»
5Kongen spurte henne: «Hva feiler deg?» Hun svarte: «Akk, jeg er en enke; mannen min er død.»
5Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
2Hva, min sønn? Hva, sønn av mitt morsliv? Ja, sønn av mine løfter!
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og for å ta livet av sønnen min?
14Da sa han: «Hva kan da gjøres for henne?» Gehasi svarte: «Sannelig, hun har ingen sønn, og mannen hennes er gammel.»
22Og nå, vær så snill: Hør også du på din tjenestekvinne! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre på veien.
7Se, hele slekten har reist seg mot din tjenestekvinne og sier: ‘Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens liv, han som han drepte, og så utrydder vi også arvingen.’ Slik vil de slokke den siste gløden jeg har igjen, så min mann ikke får navn eller etterkommere på jorden.»
16Mannen sa til Eli: Det er jeg som er kommet fra slagmarken; i dag har jeg flyktet fra slagmarken. Han sa: Hva har hendt, min sønn?
2Da sa faren hennes: Jeg sa for meg selv at du virkelig hatet henne, og derfor ga jeg henne til forloveren din. Er ikke hennes yngre søster bedre enn henne? Ta henne i stedet!
21Rik dro jeg bort, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har latt ulykken ramme meg?
15Han skal bli for deg en som gir deg livet tilbake og en som forsørger deg i din alderdom. For din svigerdatter, hun som elsker deg, har født ham, og hun er mer for deg enn sju sønner.