1 Samuelsbok 20:28
Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
Jonatan svarte Saul: «David ba inntrengende om å få reise fra meg til Betlehem.»
Jonatan svarte Saul: David ba meg inntrengende om lov til å gå til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: David ba meg innstendig om å få gå til Betlehem.
Jonatan svarte: 'David ba meg inderlig om å dra hjem til Betlehem, for det er en fest for hele familien der.'
Jonathan svarte Saul: «David ba meg innstendig om å få dra til Betlehem.»
Og Jonatan svarte Saul: David har bedt meg om å dra til Betlehem:
Jonathan svarte: David ba innstendig om å få dra til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: 'David ba meg om å tillate seg å gå til Betlehem'.
Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
Jonathan svarte: «David ba inderlig om å få dra til Betlehem.»
Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: 'David ba meg om tillatelse til å dra til Betlehem.'
Jonathan answered Saul, 'David earnestly asked me for permission to go to Bethlehem.'
Jonathan svarte Saul: David ba meg inntrengende om tillatelse til å gå til Betlehem.
Og Jonathan svarede Saul: David begjærede meget af mig, (at han maatte gaae) til Bethlehem.
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Beth-lehem:
Jonatan svarte Saul: "David spurte om lov til å dra til Betlehem,"
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Bethlehem:
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Bethlehem:
Jonatan svarte Saul: "David ba om tillatelse til å dra til Betlehem."
Jonathan svarte Saul: «David ba meg om lov til å dra til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: David ba meg om lov til å dra til Betlehem.
Jonatan svarte Saul: David ba meg om å få gå til Betlehem.
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Beth-lehem:
Ionathas answered Saul: He prayed me that he mighte go vnto Bethleem,
And Ionathan answered vnto Saul, Dauid required of me, that he might goe to Beth-lehem.
And Ionathan aunswered vnto Saul: Dauid asked licence of me to go to Bethlehem.
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked [leave] of me [to go] to Bethlehem:
Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Bethlehem:
And Jonathan answereth Saul, `David hath been earnestly asked of me unto Beth-Lehem,
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Beth-lehem:
And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Beth-lehem:
And answering Saul, Jonathan said, He made a request to me that he might go to Beth-lehem,
Jonathan answered Saul, "David earnestly asked leave of me to go to Bethlehem.
Jonathan replied to Saul,“David urgently requested that he be allowed to go to Bethlehem.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29«Han sa: ‘La meg få gå, vær så snill, for familien vår har et offermåltid i byen, og broren min har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet velvilje i dine øyne, la meg slippe, så jeg kan besøke brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld og min synd mot din far, siden han er ute etter livet mitt?»
2Han svarte: «Nei, langt ifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør verken noe stort eller lite uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik!»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Jonatan sa til David: «Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?»
5David sa til Jonatan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle egentlig sitte til bords med kongen for å spise. La meg gå, så vil jeg skjule meg ute på marken til den tredje kvelden.»
6«Hvis din far savner meg, skal du si: ‘David ba meg inntrengende om å få dra i all hast til Betlehem, hjembyen sin, for der har familien sitt årsoffer.’»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Da forsto Jonatan at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne. Den andre dagen av nymånen spiste han ikke mat, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi faren hans hadde vanæret ham.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalte møtestedet med David, og en liten gutt var med ham.
27Men dagen etter, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sønnen Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
8«Vis da din tjener trofast godhet, for du har ført din tjener inn i Herrens pakt med deg. Men hvis det er skyld hos meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
12Da sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: Jeg skal undersøke min far i morgen på denne tiden eller den tredje dagen. Og dersom han er velstemt mot David, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.»
13«Men dersom min far vil gjøre deg ondt, må Herren gjøre slik med Jonatan og mer til, om jeg ikke lar deg få vite det og sender deg av sted, så du kan gå i fred. Må Herren være med deg, slik han var med min far.»
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
3«Jeg går ut og stiller meg ved siden av min far ute på marken der du er. Jeg vil tale din sak med min far; ser jeg noe, skal jeg fortelle deg det.»
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far. Han sa til ham: «La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David, for han har ikke forbrutt seg mot deg, og det han har gjort, har vært meget godt for deg.»
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen og styrket ham i tilliten til Gud.
17Han sa til ham: «Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestemann. Også min far Saul vet dette.»
18Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham og sa til ham: «Gå, ta dem med inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, og David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
1Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke få vende tilbake til sin fars hus.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
58Saul sa til ham: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.»
15David gikk fram og tilbake fra Saul for å gjete sin fars flokker i Betlehem.
4Da sa David: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra slaget; mange blant folket har også falt og dødd. Også Saul og sønnen hans, Jonatan, er døde.
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
6Saul lyttet til Jonatan og sverget: «Så sant Herren lever: Han skal ikke drepes.»
7Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell og se hvem som har gått fra oss! De telte, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.
13Saul sa til ham: Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg ved at du gav ham brød og et sverd og spurte Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold som i dag?
40Så sa han til hele Israel: Dere skal stå på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
16Slik sluttet Jonatan pakt med Davids hus. Må Herren kreve oppgjør av Davids fiender.
9Så brøt David opp etterpå, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre konge! Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
25Kongen satte seg på sin vanlige plass, ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
17Da kjente Saul igjen Davids stemme og sa: Er det din stemme, min sønn David? David svarte: Det er min stemme, min herre konge.
18Han sa: Hvorfor jager min herre etter sin tjener? Hva har jeg gjort, og hvilket ondt er det i min hånd?
2Da spurte David Herren: «Skal jeg gå og slå disse filisterne?» Herren sa til David: «Gå, slå filisterne og redd Kegila.»
1David sa til seg selv: Nå kommer jeg til å miste livet en dag for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn å flykte til filisterlandet. Da vil Saul gi opp å lete mer etter meg i hele Israels område, og jeg skal slippe unna hans hånd.
19«På den tredje dagen skal du skynde deg ned og gå til stedet der du skjulte deg den dagen saken ble ordnet, og sett deg ved Esel-steinen.»
24Sauls tjenere fortalte ham: «Slik talte David.»