2 Samuelsbok 13:19
Da strødde Tamar aske på hodet sitt, og hun rev den fargerike drakten hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte og klaget.
Da strødde Tamar aske på hodet sitt, og hun rev den fargerike drakten hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte og klaget.
Da strødde Tamar aske på hodet, rev i stykker kjortelen med mange farger som hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
Tamar strødde aske på hodet, rev den fotside kjortelen hun hadde på, la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte høyt.
Tamar strødde aske på sitt hode og rev i stykker den fargerike kjortelen hun bar. Hun la hånden på hodet og gikk sin vei mens hun ropte høyt.
Tamar strødde aske på hodet, rev sønder den lange kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende av sted.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker sin kjortel med mange farger, la hånden på hodet, og gikk ropende av sted.
Og Tamar satte aske på hodet, rev sin flerfargede kappe, og la hånden på hodet, og gikk og gråt.
Tamar tok aske på hodet sitt, rev i stykker kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet sitt og gikk gråtende av sted.
Tamar strødde aske på hodet sitt, rev i stykker den lange, fargerike kjolen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk ropende bort.
Tamar strødde aske over hodet sitt, rev opp den fargede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar dekket hodet sitt med aske, rev det fargerike plagget hun hadde på, la hånden over hodet og fortsatte å gråte.
Tamar strødde aske over hodet sitt, rev opp den fargede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar strødde aske på hodet og rev i stykker den fotside kjortelen hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar put ashes on her head and tore the ornamented robe she was wearing. She put her hand on her head and went away, weeping loudly as she went.
Tamar strødde aske på hodet sitt, rev den langermede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte høyt.
Da tog Thamar Aske paa sit Hoved, og sønderrev Kjortelen af adskillige (Farver), som hun havde paa sig, og lagde sin Haand paa sit Hoved, og gik stedse og raabte.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker det flerfargete plagget hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
And Tamar put ashes on her head, and tore her garment of many colors that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker kappen av mange farger som var på henne, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
Tamar tok aske på hodet, rev sønder den lange kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende av sted.
Og Tamar la aske på hodet sitt, rev i stykker sin flerfargede kjortel som hun hadde på seg; og hun la hånden på hodet og gikk bort, mens hun ropte høyt mens hun gikk.
Tamar, i sin sorg, strødde støv på hodet sitt, la hånden på hodet og gikk av sted mens hun gråt høyt.
Thamar strowed asshes vpon hir heade, and rente the partye garment which she had vpon her, and layed hir hande vpon hir heade, and wente on, and cryed.
And Tamar put ashes on her head and rent the garment of diuers colours which was on her, and layde her hand on her head, and went her way crying.
And Thamar toke and put ashes on her head, and rent her garment of diuers colours that was on her, & layed her hand on her head, and so went, and as she went, cryed.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that [was] on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar put ashes on her head, and tore her garment of various colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar taketh ashes for her head, and the long coat that `is' on her she hath rent, and putteth her hand on her head, and goeth, going on and crying;
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar, in her grief, put dust on her head; and she put her hand on her head and went away crying loudly.
Tamar put ashes on her head, and tore her garment of various colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
Then Tamar put ashes on her head and tore the long robe she was wearing. She put her hands on her head and went on her way, wailing as she went.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Men hun sa til ham: Ikke gjør meg enda større urett ved å sende meg bort; det ville være verre enn det du allerede har gjort mot meg. Men han ville ikke høre på henne.
17Han ropte på sin tjener som betjente ham og sa: Drive denne ut herfra, og lås døren etter henne.
18Hun hadde på seg en fargerik drakt med lange ermer; slik pleide kongens døtre, jomfruene, å kle seg i kapper. Hans tjener førte henne ut og låste døren etter henne.
20Absalom, hennes bror, sa til henne: Har Amnon, din bror, vært hos deg? Nå, min søster, ti stille; han er din bror. Legg ikke dette på hjertet. Så bodde Tamar, ensom og forlatt, i sin bror Absaloms hus.
21Da kong David hørte om alt dette, ble han meget vred.
22Absalom talte ikke et ord med Amnon, verken ondt eller godt, for Absalom hatet Amnon fordi han hadde krenket Tamar, hans søster.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; ikke én av dem er blitt igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
32Men Jonadab, Sjimeas sønn, Davids bror, tok til orde og sa: Min herre må ikke tro at alle de unge mennene, kongens sønner, er drept; bare Amnon er død. Dette var nemlig besluttet av Absalom fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
13Og det ble fortalt Tamar: Se, svigerfaren din drar opp til Timna for å klippe småfeet sitt.
14Da tok hun av seg enkeklærne sine, dekket seg med slør og tilslørte seg. Så satte hun seg ved inngangen til Enajim, som ligger ved veien til Timna. For hun så at Sela var blitt voksen, og hun var ikke blitt gitt til ham som kone.
19Så reiste hun seg, gikk bort, tok av seg sløret og kledde seg i enkeklærne sine.
4Han sa til ham: Hvorfor er du, kongesønn, så avmektig dag etter dag? Vil du ikke fortelle meg det? Amnon svarte: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.
5Da sa Jonadab til ham: Legg deg på sengen din og lat som du er syk. Når din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La min søster Tamar komme og gi meg mat; la henne lage retten i mitt påsyn, så jeg får se det, og jeg vil spise av hennes hånd.
6Amnon la seg og lot som han var syk. Da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: La min søster Tamar komme og lage to kaker i mitt påsyn, så jeg kan spise av hennes hånd.
7Så sendte David bud til Tamar hjemme og sa: Gå nå til din bror Amnons hus og lag mat for ham.
8Tamar gikk til sin bror Amnons hus, der han lå. Hun tok deigen, knadde den, laget kaker i hans påsyn og stekte dem.
9Så tok hun pannen og helte dem opp foran ham, men han nektet å spise. Amnon sa: Få alle ut herfra! Og alle gikk ut fra ham.
10Amnon sa til Tamar: Bring maten inn i kammeret, så jeg kan spise av din hånd. Tamar tok kakene hun hadde laget og bar dem inn til sin bror Amnon i kammeret.
1Det skjedde siden at Absalom, Davids sønn, hadde en vakker søster som het Tamar, og Amnon, Davids sønn, ble forelsket i henne.
2Amnon var så tynget at han gjorde seg syk for Tamars skyld, sin søster. Hun var nemlig jomfru, og det virket umulig for Amnon å gjøre noe med henne.
27Absalom fikk tre sønner og én datter; hun het Tamar. Hun var en vakker kvinne.
11Da sa Juda til Tamar, sin svigerdatter: Bli som enke i din fars hus til Sela, min sønn, blir voksen. For han tenkte: Ellers kan også han dø som sine brødre. Så gikk Tamar av sted og bodde i sin fars hus.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker; det gjorde også alle mennene som var med ham.
23Juda sa: La henne beholde det, ellers blir vi til spott. Se, jeg har sendt dette kjeet, men du fant henne ikke.
24Omtrent tre måneder senere ble det fortalt Juda: Tamar, din svigerdatter, har drevet hor. Ja, hun er også med barn ved hor. Da sa Juda: Før henne ut, og la henne brennes!
2Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Kle deg nå i sorg, ta på sørgeklær, salve deg ikke med olje, og vær som en kvinne som i mange dager har sørget over en død.»
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
1Da Mordekai fikk vite alt som var gjort, rev han klærne sine i stykker, kledde seg i sekk og aske, gikk ut midt i byen og ropte et høyt og bittert rop.
2Han kom helt fram til kongens port; for ingen hadde lov til å gå inn i kongens port kledd i sekk.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn alle dagene.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
13Da hun så at han hadde latt kappen sin bli igjen i hånden hennes og hadde flyktet ut,
37Så sa hun til sin far: La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder fri, så kan jeg gå og vandre i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og venninnene mine.
38Han sa: Gå! Og han lot henne gå bort i to måneder. Hun gikk av sted, hun og venninnene hennes, og hun gråt over sin jomfrudom i fjellene.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
35Da han fikk se henne, rev han klærne sine og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i kne, du er blitt blant dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
13For hvor skulle jeg gå med min skam? Og du ville bli som en av de skjendigste i Israel. Men tal med kongen; han vil ikke nekte å gi meg til deg.
14Han ville ikke høre på henne. Han var sterkere enn henne og voldtok henne.
3Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev ut hår fra hodet og skjegget og satte meg forferdet.
34Da rev Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sin sønn i mange dager.