2 Kongebok 6:30
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, fikk folket se at han bar sekkestrie innenpå kroppen.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær i stykker. Han gikk videre på muren, og folket så at han hadde sekkestrie innerst mot kroppen.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine i stykker. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde sekkelerret på kroppen under klærne.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær. Mens han gikk på muren, så folket, og se, han hadde sekkestrie på kroppen innvendig.
Og da kongen hørte ordene fra kvinnen, rev han klærne sine; han gikk forbi muren, og folket så, og, se, han hadde sekk under klærne.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han av seg klærne, og mens han gikk langs muren, så folket at han hadde sekkelerret under klærne.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han i stykker klærne sine mens han gikk på muren. Og folket så at han hadde sekkestrie rundt kroppen innenifra.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine mens han gikk langs muren. Folket så at han hadde sekkestrie under klærne, innerst på kroppen.
When the king heard the woman's words, he tore his clothes. As he was walking on the wall, the people saw that he was wearing sackcloth underneath, next to his skin.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han bar sekkelerret under klærne sine, inntil kroppen.
Og det skede, der Kongen hørte den Qvindes Ord, da sønderrev han sine Klæder, og han gik forbi paa Muren; da saae Folket, og see, der var en Sæk indentil paa hans Kjød.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk oppe på muren, så folket at han bar sekkestrie under klærne sine.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes; and he passed by on the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth underneath on his flesh.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk på muren, kunne folket se og sekkeklærne var under det han hadde på.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han sine klær i sinnets vold. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde sekkestrie på kroppen under klærne.
Whan the kynge herde the womans wordes, he rente his clothes, whyle he was goynge to the wall. The sawe all the people, that he had a sackcloth vnder vpon his body.
And when the King had heard the wordes of the woman, he rent his clothes, (& as he went vpon the wall, the people looked, and behold, he had sackecloth within vpon his flesh)
And it came to passe, that when the king hearde the wordes of the woman, he rent his clothes, and went vp on the wall, and the people loked, and beholde he had a sackcloth vnder vpon his fleshe.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, [he had] sackcloth within upon his flesh.
It happened, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes (now he was passing by on the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within on his flesh.
And it cometh to pass, at the king's hearing the words of the woman, that he rendeth his garments, and he is passing by on the wall, and the people see, and lo, the sackcloth `is' on his flesh within.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes (now he was passing by upon the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes (now he was passing by upon the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Then the king, hearing what the woman said, took his robes in his hands, violently parting them; and, while he was walking on the wall, the people, looking, saw that under his robe he had haircloth on his flesh.
It happened, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes (now he was passing by on the wall); and the people looked, and behold, he had sackcloth underneath on his flesh.
When the king heard what the woman said, he tore his clothes. As he was passing by on the wall, the people could see he was wearing sackcloth under his clothes.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Da kongen hørte ordene i loven, rev han klærne sine.
11Da kongen hørte ordene i lovboken, rev han klærne sine.
28Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, tok sekkestrie på kroppen, fastet, la seg i sekkestrie og gikk stillferdig omkring.
28Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
1Da kong Hiskia hørte dette, rev han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
1Da kong Hiskia hørte dette, rev han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
7Da Israels konge hadde lest brevet, rev han klærne sine og sa: Er jeg Gud, så jeg kan ta liv og gi liv? Likevel sender han til meg og sier at jeg skal helbrede en mann for hans spedalskhet! Forstå og se at han bare søker et påskudd mot meg.
8Da Guds mann Elisa hørte at Israels konge hadde revet klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: Hvorfor har du revet klærne dine? La ham komme til meg, så skal han få vite at det finnes en profet i Israel.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
26Mens Israels konge gikk oppe på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, min herre konge!
31Han sa: Må Gud gjøre så mot meg og enda mer, om Elisas, Sjafats sønns, hode blir sittende på ham i dag!
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker; det gjorde også alle mennene som var med ham.
33Han sa: Kast henne ned! De kastet henne ned, og blodet hennes sprutet på veggen og på hestene, og han tråkket henne ned.
34Så gikk han inn, spiste og drakk. Deretter sa han: Se til den forbannede kvinnen og begrav henne! For hun er en kongedatter.
19Fordi hjertet ditt var følsomt, og du ydmyket deg for Herren da du hørte det jeg har talt mot dette stedet og dets innbyggere, så det skulle bli til skrekk og forbannelse, og fordi du rev klærne dine og gråt for mitt ansikt, har også jeg hørt deg, sier Herren.
30Ahia grep den nye kappen som han hadde på seg, og han rev den i tolv stykker.
6Da budskapet nådde kongen i Ninive, sto han opp fra tronen, tok av seg den kongelige kappen, kledde seg i sekkestrie og satte seg i asken.
22Da kom palassforvalteren Eljakim, sønn av Hilkia, skriveren Sjebna og historieskriveren Joak, sønn av Asaf, til Hiskia med klærne sønderrevne og fortalte ham ordene til rabsjaken.
27Fordi ditt hjerte var ydmykt, og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord mot dette stedet og mot dets innbyggere, og du ydmyket deg for mitt ansikt, rev klærne dine og gråt for meg, så har også jeg hørt deg, sier Herren.
12Den dagen kalte Herren, Allhærs Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og binde sekkestrie om seg.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
27Da Samuel vendte seg for å gå, grep Saul tak i kanten av kappen hans, og den revnet.
1Da Mordekai fikk vite alt som var gjort, rev han klærne sine i stykker, kledde seg i sekk og aske, gikk ut midt i byen og ropte et høyt og bittert rop.
2Han kom helt fram til kongens port; for ingen hadde lov til å gå inn i kongens port kledd i sekk.
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da satte kongen en av hoffmennene over saken og sa: Gi henne tilbake alt som er hennes, og all avkastningen av åkeren fra den dagen hun forlot landet og til nå.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
3Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev ut hår fra hodet og skjegget og satte meg forferdet.
24Verken kongen eller noen av hans tjenere som hørte alle disse ordene, ble redde eller rev klærne sine.
37Så kom Eljakim, Hilkias sønn, som var over huset, og skriveren Sjebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn, til Hiskia med klærne revet i stykker, og de fortalte ham Rabsjakes ord.
27Da tok han sin førstefødte sønn, den som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på muren. Da kom det stor harme over Israel. De brøt opp fra ham og vendte tilbake til sitt land.
31Da sa tjenerne hans til ham: «Vi har hørt at kongene i Israels hus er nådige konger. La oss binde sekkestrie om hoftene og tau rundt hodet og gå ut til Israels konge. Kanskje vil han spare ditt liv.»
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
2Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Kle deg nå i sorg, ta på sørgeklær, salve deg ikke med olje, og vær som en kvinne som i mange dager har sørget over en død.»
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
19Da strødde Tamar aske på hodet sitt, og hun rev den fargerike drakten hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte og klaget.
12Elisja så det og ropte: Min far, min far! Israels vogner og ryttere! Så så han ham ikke mer. Han grep klærne sine og rev dem i to stykker.
5Kongen spurte henne: «Hva feiler deg?» Hun svarte: «Akk, jeg er en enke; mannen min er død.»
6«Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i klammeri ute på marken, og det var ingen som skilte dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
17Han ropte på sin tjener som betjente ham og sa: Drive denne ut herfra, og lås døren etter henne.
12En mann fra Benjamin løp fra slagmarken og kom til Sjilo samme dag, med klærne revet i stykker og jord på hodet.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
18Kongen svarte og sa til kvinnen: «Skjul ikke noe for meg av det jeg spør deg om.» Kvinnen sa: «La min herre kongen tale.»
26Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
35Da han fikk se henne, rev han klærne sine og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i kne, du er blitt blant dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
36Hun sa til ham: Far, du har åpnet din munn for Herren; gjør med meg slik som det gikk ut av din munn, for Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
6Da ble kongens ansikt blekt, tankene skremte ham, hofteleddene hans ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
34Da rev Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sin sønn i mange dager.