Da sa kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen—for morshjertet hennes brant for sønnen: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Han skal verken være min eller din—del ham!
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen – hennes morshjerte brant for sønnen – og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og drep det for all del ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt – del det.
Da sa den kvinnen som hadde det levende barnet, til kongen, for hennes morsfølelser var blitt opprørt for sønnen hennes: "Å, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke!" Men den andre sa: "Verken jeg eller du skal ha det. Del!"
Da sa den kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen — for hennes indre brant av medlidenhet med sin sønn — og hun sa: Hør meg, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Men den andre sa: Det skal verken bli mitt eller ditt. Del det!
Da sa kvinnen som hadde den levende sønnen, til kongen, for hennes morskjærlighet brant overfor hennes sønn: «Vær så snill, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!» Men den andre sa: «Verken jeg eller du skal ha ham. Gjør dere ferdige og del ham!»
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet, til kongen, for hun lengtet etter sønnen sin, og sa: O, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Da sa kvinnen hvis sønn var levende til kongen, for hennes innvoller brant for sønnen: 'Hør, min herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!' Men den andre sa: 'Det skal verken være mitt eller ditt, del det!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte, til kongen, for hennes indre fyltes med kjærlighet til sitt barn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke!" Men den andre sa: "La det ikke være hverken mitt eller ditt; skjær det over!"
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da talte kvinnen hvis barn var levende til kongen, for hennes inderste sår lengtet etter barnet, og hun sa: «Herre, gi henne det levende barnet, så det ikke blir drept.» Den andre kvinnen svarte: «La det verken bli mitt eller ditt, men del det.»
Men kvinnen som var mor til det levende barnet, sa til kongen, fordi hennes indre følelser bruste opp for hennes sønn: "Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke på noen måte!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt, men del det."
Da sa kvinnen som var barnets mor, til kongen, for hennes moderhjerte vek over sønnen hennes: 'Herre, gi henne den levende barnet, bare ikke drep det!' Men den andre sa: 'Verken jeg eller du skal ha det. Del!'
The woman whose son was alive was deeply moved out of love for her son and said to the king, 'Please, my lord, give her the living child! Do not kill him!' But the other said, 'Neither I nor you shall have him. Cut him in two!'
Da sa kvinnen som barnet tilhørte til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn: «Å herre, gi henne den levende gutten og drep ham ikke!» Men den andre sa: «La det verken være mitt eller ditt; skjer dere barnet.»
Da sagde Qvinden, hvis Søn var den levende, til Kongen, — thi hendes Indvolde brændte over hendes Søn — ja hun sagde: (Hør) mig, min Herre! giver hende det levende Barn, og slaaer det ikke ihjel; men hiin sagde: Det skal hverken være mit eller dit, deler det.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hun ble overveldet av kjærlighet for sin sønn, og hun sa: Min herre, gi henne det levende barnet og drep det ikke. Men den andre sa: La det verken være mitt eller ditt, men del det.
Then the woman whose the living child was, spoke to the king, for her heart yearned for her son, and she said, O my lord, give her the living child, and do not kill it. But the other said, Let it be neither mine nor yours, but divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, but divide it.
Da talte kvinnen, som det levende barnet tilhørte, til kongen, for hun brant av kjærlighet til sitt barn, og hun sa: "Å, herre, gi henne det levende barnet, og la det ikke drepes!" Men den andre sa: "La det verken være mitt eller ditt; del det."
Da sa kvinnen hvis sønn var levende, til kongen, for hennes følelser for sønnen rørte seg opp i henne: 'Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke!' Men den andre sa: 'La det verken være mitt eller ditt — del det.'
Da talte kvinnen hvis sønn som var i live til kongen, for hennes hjerte brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, og slå det ikke i hjel. Men den andre sa: Det skal verken være mitt eller ditt; del det.
Da trådte moren til det levende barnet fram, for hun følte et inderlig for sitt barn, og hun sa, Min herre, gi henne barnet; skad det ikke. Men den andre kvinnen sa, Det skal verken være mitt eller ditt; la det bli delt.
Then sayde the woman whose sonne lyued, vnto ye kinge: (for hir motherly hert was kyndled with pite ouer hir sonne) Oh my lorde, geue hir the childe alyue, and kyll it not. But the other sayde: Let it nether be myne ner thine, but let it be parted.
Then spake the woman, whose the liuing child was, vnto the King, for her compassion was kindled toward her sonne, and she sayde, Oh my lorde, giue her the liuing childe, & slay him not: but the other sayde, Let it be neither mine nor thine, but deuide it.
Then spake the woman whose the liuing childe was, vnto the king (for her bowelles yerned vpon her sonne) and sayde: I besech thee my lorde geue her the liuing childe, and in no wyse slay it: But the other sayde, Let it be neither myne nor thyne, but deuide it.
Then spake the woman whose the living child [was] unto the king, for her bowels yearned upon her son, and she said, O my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, Let it be neither mine nor thine, [but] divide [it].
Then spoke the woman whose the living child was to the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it. But the other said, It shall be neither mine nor yours; divide it.
And the woman whose son `is' the living one saith unto the king (for her bowels yearned over her son), yea, she saith, `O, my lord, give to her the living child, and put it not at all to death;' and this `one' saith, `Let it be neither mine or thine -- cut `it'.'
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then spake the woman whose the living child was unto the king, for her heart yearned over her son, and she said, Oh, my lord, give her the living child, and in no wise slay it. But the other said, It shall be neither mine nor thine; divide it.
Then the mother of the living child came forward, for her heart went out to her son, and she said, O my lord, give her the child; do not on any account put it to death. But the other woman said, It will not be mine or yours; let it be cut in two.
Then the woman whose the living child was spoke to the king, for her heart yearned over her son, and she said, "Oh, my lord, give her the living child, and in no way kill it!" But the other said, "It shall be neither mine nor yours. Divide it."
The real mother spoke up to the king, for her motherly instincts were aroused. She said,“My master, give her the living child! Whatever you do, don’t kill him!” But the other woman said,“Neither one of us will have him! Let them cut him in two!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Men denne kvinnens sønn døde om natten, for hun hadde lagt seg over ham.
20Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham i fanget sitt, og sin døde sønn la hun i mitt fang.
21Om morgenen sto jeg opp for å amme min sønn, og se, han var død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, var det ikke min sønn som jeg hadde født.
22Da sa den andre kvinnen: Nei! Min sønn er den levende, og din sønn er den døde. Men denne sier: Nei! Din sønn er den døde, og min sønn er den levende. Slik talte de for kongen.
23Da sa kongen: Den ene sier: ‘Min sønn er den levende, og din sønn er den døde’, og den andre sier: ‘Nei! Din sønn er den døde, og min sønn er den levende.’
24Så sa kongen: Hent et sverd til meg! De brakte sverdet fram for kongen.
25Og kongen sa: Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.
27Da svarte kongen: Gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Hun er hans mor.
28Alle i Israel hørte om den dommen som kongen hadde felt, og de fikk ærefrykt for kongen, for de så at Guds visdom var i ham til å dømme rett.
28Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
10Kongen sa: «Dersom noen setter seg imot deg, så før ham hit til meg; han skal ikke lenger røre deg.»
11Hun sa: «Må kongen, min herre, huske Herren din Gud, så ikke blodhevneren får bli ved å ødelegge, og så de ikke utrydder min sønn.» Han svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår av din sønn skal falle til jorden.»
12Kvinnen sa: «La din tjenestekvinne, vær så snill, få tale et ord til min herre kongen.» Han sa: «Tal!»
13Kvinnen sa: «Hvorfor har du da planlagt slik mot Guds folk? Når kongen taler slik, gjør han seg skyldig, fordi kongen ikke fører sin forviste tilbake.»
5Kongen spurte henne: «Hva feiler deg?» Hun svarte: «Akk, jeg er en enke; mannen min er død.»
6«Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i klammeri ute på marken, og det var ingen som skilte dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
7Se, hele slekten har reist seg mot din tjenestekvinne og sier: ‘Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens liv, han som han drepte, og så utrydder vi også arvingen.’ Slik vil de slokke den siste gløden jeg har igjen, så min mann ikke får navn eller etterkommere på jorden.»
8Kongen sa til kvinnen: «Gå hjem; jeg skal gi ordre i saken din.»
16Han sa: Når dere hjelper hebreerkvinnene ved fødselen og ser etter på fødestolen, hvis det er en gutt, skal dere ta livet av ham; er det en jente, skal hun få leve.
17Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen av Egypt hadde sagt til dem; de lot guttene leve.
18Da kalte farao jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttene leve?
17Den ene kvinnen sa: Hør på meg, herre! Jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte hos henne i huset.
15«Og nå er det at jeg har kommet for å tale dette ordet til min herre kongen, for folket skremte meg. Din tjenestekvinne sa: La meg få tale til kongen; kanskje vil kongen gjøre tjenestekvinnens bønn.»
16«For kongen vil høre og berge sin tjenestekvinne fra hånden til den mannen som vil utrydde både meg og min sønn fra Guds arv.»
18Kongen svarte og sa til kvinnen: «Skjul ikke noe for meg av det jeg spør deg om.» Kvinnen sa: «La min herre kongen tale.»
19Kongen sa: «Er Joabs hånd med deg i alt dette?» Kvinnen svarte: «Så sant du lever, min herre konge, ingen kan avvike til høyre eller venstre fra noe av det min herre kongen har sagt. Din tjener Joab, det var han som befalte meg; det er han som har lagt alle disse ordene i din tjenestekvinnes munn.»
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og for å ta livet av sønnen min?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham fra fanget hennes, bar ham opp på loftet der han bodde, og la ham på sengen sin.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
30Barnets mor sa: «Så sant Herren lever og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Da reiste han seg og fulgte etter henne.
2Hva, min sønn? Hva, sønn av mitt morsliv? Ja, sønn av mine løfter!
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da satte kongen en av hoffmennene over saken og sa: Gi henne tilbake alt som er hennes, og all avkastningen av åkeren fra den dagen hun forlot landet og til nå.
12La henne ikke være som en død, som et dødfødt barn når det kommer ut av sin mors liv og halvparten av kjøttet allerede er fortært."
8Påvirket av sin mor sa hun: "Gi meg her på et fat hodet til Johannes Døperen."
9Kongen ble bedrøvet, men på grunn av edene og gjestene som lå til bords befalte han at det skulle gis.
56Den mest bortskjemte og fine kvinnen hos deg, som aldrig har våget å sette fotsålen på jorden av luksus og ømhet, skal se med onde øyne på mannen i sin favn og på sønnen sin og på datteren sin,
6Hun åpnet den og så barnet, og se, gutten gråt. Hun fikk medlidenhet med ham og sa: «Dette er et av hebreernes barn.»
19Han sa: Det var mine brødre, min mors sønner. Så sant Herren lever: Hadde dere latt dem leve, ville jeg ikke ha drept dere.
23Elia tok barnet, bar det ned fra loftet og inn i huset, og ga det til moren. Elia sa: Se, sønnen din lever.
10Medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folk ble knust.
12«Gå nå, så vil jeg gi deg et råd. Redd ditt eget liv og livet til din sønn Salomo.
13og la min far og mor, brødrene mine og søstrene mine og alle som hører dem til, få leve, og berg livene våre fra døden.»
19Han sa til faren: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa faren til tjenestegutten: «Bær ham til moren hans.»
21Gi derfor sønnene deres over til hungersnød, overgi dem i sverdets vold! Må kvinnene deres bli barnløse og enker; må mennene deres bli slått i hjel, deres unge menn hugget ned med sverd i krigen.
20Da hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som stod omkring henne: Ikke vær redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og la det ikke på hjertet.