1 Samuelsbok 4:20
Da hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som stod omkring henne: Ikke vær redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og la det ikke på hjertet.
Da hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som stod omkring henne: Ikke vær redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og la det ikke på hjertet.
Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto hos henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Da hun sto for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: Vær ikke redd, for du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga det ingen akt.
Da hun lå i dødskamp, sa kvinnene som sto hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og ga ikke akt på det.
Da hun var døden nær, sa kvinnene som stod omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la ikke merke til dem.
Da hun holdt på å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Omtrent i det øyeblikket hun skulle dø, sa kvinnene som stod rundt henne: Frykt ikke; for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og lå ikke nært det.
Mens hun døde, sa kvinnene rundt henne: «Frykt ikke, du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Mens hun var ved å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: «Frykt ikke, for du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og la ikke merke til det.
Da hun nærmet seg døden, sa de kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Nær ved tiden for hennes død sa kvinnene som sto ved hennes side: «Frykt ikke, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Da hun nærmet seg døden, sa de kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Omtrent på dødstidspunktet sa de som stod om henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la heller ikke merke til det.
As she was dying, the women attending her said, 'Don’t despair, you have given birth to a son.' But she did not answer or pay attention.
Mens hun lå for døden, sa kvinnene som sto omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og tok det ikke til hjertet.
Og den Tid hun døde, da sagde de (Qvinder), som stode hos hende: Frygt ikke, thi du haver født en Søn; men hun svarede ikke og lagde det ikke paa sit Hjerte.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard it.
Omtrent da hun døde, sa kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke, og brydde seg ikke om det.
And about the time of her death the women that stood by her said to her, Fear not; for you have borne a son. But she did not answer, nor did she regard it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard it.
Rundt tidspunktet for hennes død sa kvinnene som sto hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
Mens hun holdt på å dø, sa kvinnene rundt henne: 'Frykt ikke, du har født en sønn.' Men hun svarte ikke og ga ikke akt på det.
Omtrent ved hennes død sa kvinnene som sto ved henne: "Frykt ikke, for du har født en sønn." Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
Da hun var nær døden, sa kvinnene som var hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
And whan she was now at the poynte of death, the wemen that stode by her, sayde: Feare not, thou hast a yoge sonne. But she gaue no answere, nether regarded it,
And about the time of her death, the women that stoode about her, sayd vnto her, Feare not: for thou hast borne a sonne: but she answered not, nor regarded it.
And about the tyme of her death, the women that stoode about her, saide vnto her: Feare not, for thou hast borne a sonne. But she aunswered not, nor regarded it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast born a son. But she answered not, neither did she regard [it].
About the time of her death the women who stood by her said to her, Don't be afraid; for you have brought forth a son. But she didn't answer, neither did she regard it.
And at the time of her death, when the women who are standing by her say, `Fear not, for a son thou hast borne,' she hath not answered, nor set her heart `to it';
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast brought forth a son. But she answered not, neither did she regard it.
And about the time of her death the women that stood by her said unto her, Fear not; for thou hast brought forth a son. But she answered not, neither did she regard it.
And when she was very near death the women who were with her said, Have no fear, for you have given birth to a son. But she made no answer and gave no attention to it.
About the time of her death the women who stood by her said to her, "Don't be afraid; for you have brought forth a son." But she didn't answer, neither did she regard it.
As she was dying, the women who were there with her said,“Don’t be afraid! You have given birth to a son!” But she did not reply or pay any attention.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Mannen sa til Eli: Det er jeg som er kommet fra slagmarken; i dag har jeg flyktet fra slagmarken. Han sa: Hva har hendt, min sønn?
17Budbringeren svarte: Israel har flyktet for filisterne, og det har vært et stort mannefall i folket. Også dine to sønner, Hofni og Pinehas, er døde, og Guds paktkiste er tatt.
18Idet han nevnte Guds paktkiste, falt Eli bakover fra stolen ved porten. Han brakk nakken og døde, for mannen var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i førti år.
19Svigerdatteren hans, Pinehas’ kone, var gravid og nær ved å føde. Da hun hørte meldingen om at Guds paktkiste var tatt, og at svigerfaren og mannen hennes var døde, sank hun sammen og fødte; fødselsveene kom over henne.
21Hun kalte gutten Ikabod og sa: Herligheten er tatt bort fra Israel – fordi Guds paktkiste var tatt, og på grunn av hennes svigerfar og hennes mann.
22Og hun sa: Herligheten er tatt bort fra Israel, for Guds paktkiste er tatt.
17Mens hun slet i fødselen, sa jordmoren til henne: Frykt ikke! Også denne gangen får du en sønn.
19Men denne kvinnens sønn døde om natten, for hun hadde lagt seg over ham.
20Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham i fanget sitt, og sin døde sønn la hun i mitt fang.
21Om morgenen sto jeg opp for å amme min sønn, og se, han var død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, var det ikke min sønn som jeg hadde født.
22Da sa den andre kvinnen: Nei! Min sønn er den levende, og din sønn er den døde. Men denne sier: Nei! Din sønn er den døde, og min sønn er den levende. Slik talte de for kongen.
20Han bar ham og brakte ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen; da døde han.
26Hun sa: Å, min herre! Så sant du lever, min herre: Det er jeg, kvinnen som sto her hos deg, og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
30Barnets mor sa: «Så sant Herren lever og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Da reiste han seg og fulgte etter henne.
16Da sa han: «Ved denne tiden neste år skal du holde en sønn i armene.» Men hun svarte: «Nei, herre, du Guds mann, gi ikke din tjenestekvinne falske håp.»
17Kvinnen ble med barn og fødte en sønn ved den tiden, neste år, slik Elisja hadde sagt til henne.
12La henne ikke være som en død, som et dødfødt barn når det kommer ut av sin mors liv og halvparten av kjøttet allerede er fortært."
18Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
16Noomi tok barnet og la det i fanget sitt, og hun ble hans pleiemor.
17Nabokvinnene gav ham navn og sa: Det er født en sønn til Noomi! De kalte ham Obed. Han er far til Isai, Davids far.
26Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin mann.
16Han sa: Når dere hjelper hebreerkvinnene ved fødselen og ser etter på fødestolen, hvis det er en gutt, skal dere ta livet av ham; er det en jente, skal hun få leve.
23Og Mikal, Sauls datter, fikk ikke barn så lenge hun levde.
20Han sa til henne: Stå ved teltdøren. Og hvis det kommer noen og spør deg: Er det en mann her? skal du svare: Nei.
3Herrens engel viste seg for kvinnen og sa til henne: Se, du er barnløs og har ikke født, men du skal bli med barn og føde en sønn.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.
5Kongen spurte henne: «Hva feiler deg?» Hun svarte: «Akk, jeg er en enke; mannen min er død.»
27Da svarte kongen: Gi henne det levende barnet, og drep det ikke. Hun er hans mor.
37Hun kom inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
14Da sa han: «Hva kan da gjøres for henne?» Gehasi svarte: «Sannelig, hun har ingen sønn, og mannen hennes er gammel.»
22Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
23Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør det som synes best for deg. Bli her til du har avvent ham. Må bare Herren oppfylle sitt ord. Så ble kvinnen hjemme og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
17Den ene kvinnen sa: Hør på meg, herre! Jeg og denne kvinnen bor i samme hus, og jeg fødte hos henne i huset.
14Eli hørte lyden av skriket og sa: Hva er det for et oppstyr? Mannen skyndte seg bort, kom og fortalte det til Eli.
35Hun ble igjen med barn og fødte en sønn og sa: Denne gangen vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda. Siden sluttet hun å føde.
18Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
15«Og nå er det at jeg har kommet for å tale dette ordet til min herre kongen, for folket skremte meg. Din tjenestekvinne sa: La meg få tale til kongen; kanskje vil kongen gjøre tjenestekvinnens bønn.»
10Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
5Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
16Hun er hard mot ungene sine, som om de ikke var hennes; hennes strev er forgjeves, uten frykt.
26«Løp henne i møte og si: Står det vel til med deg? Står det vel til med mannen din? Står det vel til med barnet?» Hun svarte: «Det går bra.»
14Da sa kvinnene til Noomi: Velsignet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.
20Da tiden var inne, ble Hanna gravid og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: Jeg har bedt Herren om ham.
11Hun sa: «Må kongen, min herre, huske Herren din Gud, så ikke blodhevneren får bli ved å ødelegge, og så de ikke utrydder min sønn.» Han svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår av din sønn skal falle til jorden.»