Ruts bok 1:18

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Apg 21:14 : 14 Siden han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Skje Herrens vilje.»
  • Ef 6:10 : 10 Til slutt, mine brødre: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft.
  • Apg 2:42 : 42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • Rut 1:1-17
    17 vers
    82%

    1Det skjedde i de dagene da dommerne styrte, at det ble hungersnød i landet. Da dro en mann fra Betlehem i Juda av sted for å bo som fremmed i Moabs sletteland, han og hans kone og hans to sønner.

    2Mannen het Elimelek, hans kone het Noomi, og hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.

    3Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med sine to sønner.

    4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa og den andre Rut. De bodde der omkring ti år.

    5Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.

    6Da brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs sletteland, for hun hadde der i Moabs sletteland hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.

    7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De la i vei på veien tilbake til Juda.

    8Da sa Noomi til de to svigerdøtrene sine: Vend nå tilbake, hver av dere til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist mot de døde og mot meg.

    9Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.

    10De sa til henne: Vi vil følge deg tilbake til ditt folk.

    11Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?

    12Vend tilbake, døtrene mine, gå hjem! Jeg er for gammel til å bli noens kone. Om jeg så sa: Jeg har håp – ja, selv om jeg i natt fikk en mann og til og med fødte sønner –

    13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.

    14Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.

    15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend tilbake du også, etter svigerinnen din!

    16Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.

    17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik og mer til med meg! Bare døden skal skille meg fra deg.

  • Rut 1:19-22
    4 vers
    81%

    19Så gikk de to til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette Noomi?

    20Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.

    21Rik dro jeg bort, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har latt ulykken ramme meg?

    22Slik vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, som kom tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.

  • Rut 2:18-23
    6 vers
    76%

    18Hun bar det med seg og kom til byen. Svigermoren fikk se hva hun hadde sanket. Hun tok fram og ga henne det hun hadde til overs etter at hun var blitt mett.

    19Svigermoren hennes sa: «Hvor sanket du i dag, og hvor arbeidet du? Velsignet være den som la merke til deg!» Da fortalte hun svigermoren hos hvem hun hadde arbeidet, og hun sa: «Mannen som jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.»

    20Noomi sa til svigerdatteren sin: «Velsignet være han av Herren, som ikke har forlatt sin godhet mot de levende og de døde!» Og Noomi sa til henne: «Den mannen er vår slektning; han er en av våre gjenløsere.»

    21Rut, moabittkvinnen, sa: «Han sa også til meg: Hold deg til de unge mennene mine til de har gjort ferdig hele innhøstingen min.»

    22Da sa Noomi til Rut, svigerdatteren sin: «Det er godt, min datter, at du går ut sammen med tjenestejentene hans, så ingen gjør deg noe på en annen mark.»

    23Så holdt hun seg nær tjenestejentene til Boas og sanket til bygg- og hvetehøsten var over. Og hun bodde hos sin svigermor.

  • Rut 3:16-18
    3 vers
    75%

    16Hun kom hjem til svigermoren sin, og hun sa: Hvordan gikk det, min datter? Da fortalte hun henne alt det mannen hadde gjort for henne.

    17Hun sa: Disse seks målene bygg ga han meg, for han sa til meg: Du må ikke komme tomhendt til svigermoren din.

    18Da sa hun: Sitt i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen vil ikke ha ro før han har avsluttet saken i dag.

  • Rut 2:2-3
    2 vers
    74%

    2Da sa moabittkvinnen Rut til Noomi: «La meg, vær så snill, gå ut på marken og sanke aks etter den jeg finner velvilje hos.» Hun sa til henne: «Gå, min datter.»

    3Så gikk hun av sted; hun kom og sanket på marken etter høstarbeiderne. Det traff slik at den delen av marken hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.

  • Rut 3:5-6
    2 vers
    74%

    5Hun sa til henne: Alt du sier, vil jeg gjøre.

    6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt det som svigermoren hennes hadde pålagt henne.

  • Rut 3:1
    73%

    1Da sa Noomi, svigermoren hennes, til henne: Min datter, skulle jeg ikke søke et hjem for deg, så du kan ha det godt?

  • Rut 2:6-8
    3 vers
    73%

    6Oppsynsmannen som stod over høstarbeiderne, svarte: «Det er en moabittkvinne; hun er den som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.»

    7Hun sa: «La meg få plukke og samle blant kornbåndene etter høstarbeiderne.» Hun kom, og hun har stått på fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt inne.

    8Da sa Boas til Rut: «Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen mark, og gå heller ikke herfra. Hold deg nær ved tjenestejentene mine.»

  • 1 Sam 1:18
    73%

    18Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.

  • Rut 2:11
    72%

    11Boas svarte henne: «Alt det du har gjort mot din svigermor etter din manns død, er blitt fullt ut fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og gikk til et folk du ikke kjente før.»

  • Dom 11:38
    72%

    38Han sa: Gå! Og han lot henne gå bort i to måneder. Hun gikk av sted, hun og venninnene hennes, og hun gråt over sin jomfrudom i fjellene.

  • 1 Mos 24:39
    71%

    39«Da sa jeg til min herre: ‘Kanskje vil ikke kvinnen følge meg.’»

  • 1 Mos 24:21
    71%

    21Mannen så undrende på henne og tidde for å få vite om Herren hadde latt reisen hans lykkes eller ikke.

  • 1 Mos 24:58
    71%

    58De kalte på Rebekka og sa til henne: «Vil du reise med denne mannen?» Hun svarte: «Jeg vil.»

  • 2 Kong 4:23-24
    2 vers
    71%

    23Han sa: «Hvorfor vil du til ham i dag? Det er verken nymånedag eller sabbat.» Hun svarte: «Det går bra.»

    24Hun salet eselet og sa til tjeneren: «Før den av sted og ri! Stans ikke for min skyld før jeg sier fra.»

  • 1 Mos 24:55
    71%

    55Men broren og moren hennes sa: «La jenta bli hos oss noen dager, i hvert fall ti; deretter kan hun dra.»

  • Jos 2:21
    71%

    21Hun svarte: «Som dere sier, slik skal det være.» Så lot hun dem gå, og de dro av sted. Hun bandt den skarlagensrøde snoren i vinduet.

  • Rut 4:14
    70%

    14Da sa kvinnene til Noomi: Velsignet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.

  • 1 Sam 1:22
    70%

    22Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.