Ruts bok 1:17
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik og mer til med meg! Bare døden skal skille meg fra deg.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik og mer til med meg! Bare døden skal skille meg fra deg.
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravd. Må Herren gjøre slik med meg, ja enda mer, om noe annet enn døden skiller meg fra deg.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren gjøre slik mot meg og mer til, om annet enn døden skiller meg fra deg.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte HERREN gjøre med meg både det ene og det andre, om noe annet enn døden skiller meg fra deg.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik mot meg, og verre, hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet: Herren gjøre så mot meg, og enda mer, om noe annet enn døden skal skille oss.
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli gravlagt: Må Herren gjøre så med meg, og mer også, om noe annet enn døden skiller deg og meg.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren straffe meg både nå og senere hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
Hvor du dør, der vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Herren må straffe meg, ja mer enn det, hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
«Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre mot meg enda mer, hvis noe annet enn døden skal skille deg og meg.»
Hvor du dør, vil jeg dø, og der skal jeg bli begravet. Må HERREN gjøre det mot meg, og enda mer, dersom noe annet enn døden skulle skille oss.
«Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre mot meg enda mer, hvis noe annet enn døden skal skille deg og meg.»
Der du dør vil jeg dø og bli begravet. Måtte Herren gjøre meg det og enda mer, om noe annet enn døden skal skille meg fra deg.»
Where you die, I will die, and there I will be buried. May the LORD deal with me, be it ever so severely, if even death separates you and me.
Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik mot meg, ja gjøre enda mer, bare døden skal skille meg fra deg.»
Hvor du vil døe, der vil jeg døe, og der vil jeg begraves; Herren gjøre mig saa og lægge saa dertil, sandelig, Døden (alene) skal skille imellem mig og imellem dig.
Where thou diest, will I die, and there will I be buried: the LORD do so to me, and more also, if ought but death part thee and me.
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli gravlagt. Må Herren gjøre det samme mot meg og enda mer, om noe annet enn døden skal skille oss.
Where you die, I will die, and there I will be buried: the LORD do so to me, and more also, if anything but death parts you and me.
Where thou diest, will I die, and there will I be buried: the LORD do so to me, and more also, if ought but death part thee and me.
hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet: Herren la det gå meg slik, og enda mer, hvis noe annet enn døden skiller deg og meg."
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Herren må straffe meg, ja, hardt, om noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre mot meg hva han vil, om noe annet enn døden skiller meg fra deg.
Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren la det skje meg mye og mer enn det om noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
Loke where thou diest, there wil dye, and euen there wil I also be buried. The LORDE do this and that vnto me, death onely shal departe vs.
Where thou diest, will I die, and there will I be buried. the Lord do so to me and more also, if ought but death depart thee and me.
Where thou diest, there will I die, and there wyl I be buried: The Lord do so to me and more also, if ought but death depart thee and me.
Where thou diest, will I die, and there will I be buried: the LORD do so to me, and more also, [if ought] but death part thee and me.
where you die, will I die, and there will I be buried: Yahweh do so to me, and more also, if anything but death part you and me."
Where thou diest I die, and there I am buried; thus doth Jehovah to me, and thus doth He add -- for death itself doth part between me and thee.'
where thou diest, will I die, and there will I be buried: Jehovah do so to me, and more also, if aught but death part thee and me.
where thou diest, will I die, and there will I be buried: Jehovah do so to me, and more also, if aught but death part thee and me.
Wherever death comes to you, death will come to me, and there will be my last resting-place; the Lord do so to me and more if we are parted by anything but death.
where you die, will I die, and there will I be buried. Yahweh do so to me, and more also, if anything but death part you and me."
Wherever you die, I will die– and there I will be buried. May the LORD punish me severely if I do not keep my promise! Only death will be able to separate me from you!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
14Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend tilbake du også, etter svigerinnen din!
16Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.
20Noomi sa til svigerdatteren sin: «Velsignet være han av Herren, som ikke har forlatt sin godhet mot de levende og de døde!» Og Noomi sa til henne: «Den mannen er vår slektning; han er en av våre gjenløsere.»
21Rut, moabittkvinnen, sa: «Han sa også til meg: Hold deg til de unge mennene mine til de har gjort ferdig hele innhøstingen min.»
22Da sa Noomi til Rut, svigerdatteren sin: «Det er godt, min datter, at du går ut sammen med tjenestejentene hans, så ingen gjør deg noe på en annen mark.»
23Så holdt hun seg nær tjenestejentene til Boas og sanket til bygg- og hvetehøsten var over. Og hun bodde hos sin svigermor.
7Hun sa: «La meg få plukke og samle blant kornbåndene etter høstarbeiderne.» Hun kom, og hun har stått på fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt inne.
8Da sa Boas til Rut: «Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen mark, og gå heller ikke herfra. Hold deg nær ved tjenestejentene mine.»
3Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa og den andre Rut. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De la i vei på veien tilbake til Juda.
8Da sa Noomi til de to svigerdøtrene sine: Vend nå tilbake, hver av dere til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
10De sa til henne: Vi vil følge deg tilbake til ditt folk.
11Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Det er jeg, Rut, din tjenestekvinne. Bre kappen din over din tjenestekvinne, for du er en som har rett til å løse ut.
10Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har gjort din siste godhet større enn den første, ved at du ikke gikk etter de unge mennene, verken fattige eller rike.
20«Du kom jo i går, og i dag skulle jeg få deg til å flakke omkring med oss? Jeg går selv dit jeg må gå. Vend tilbake, og ta med dine brødre. Må godhet og trofasthet være med deg.»
21Men Ittai svarte kongen: «Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Hvor min herre kongen enn er, enten til død eller til liv, der skal også din tjener være.»
10Også Rut, moabittkvinnen, Mahlons hustru, har jeg kjøpt til meg til kone for å reise opp den dødes navn på hans eiendom, så den dødes navn ikke skal bli utslettet blant hans brødre og fra porten i hans hjemsted. Dere er vitner i dag.
11Da sa alt folket som var i byporten, og de eldste: Vi er vitner. Må Herren gjøre kvinnen som kommer inn i huset ditt, lik Rakel og Lea, de to som bygde Israels hus. Må du gjøre det godt i Efrata og vinne et navn i Betlehem.
2Da sa moabittkvinnen Rut til Noomi: «La meg, vær så snill, gå ut på marken og sanke aks etter den jeg finner velvilje hos.» Hun sa til henne: «Gå, min datter.»
5Da sa Boas: Den dagen du kjøper åkeren av Noomi, får du også med deg moabittkvinnen Rut, den dødes hustru, for å reise opp den dødes navn på hans eiendom.
5Hun sa til henne: Alt du sier, vil jeg gjøre.
14«Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg Herrens trofaste kjærlighet, så jeg ikke dør.»
13og la min far og mor, brødrene mine og søstrene mine og alle som hører dem til, få leve, og berg livene våre fra døden.»
11Boas svarte henne: «Alt det du har gjort mot din svigermor etter din manns død, er blitt fullt ut fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og gikk til et folk du ikke kjente før.»
44Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!
32Dersom du går med oss, skal det være slik: Det gode Herren gjør mot oss, vil vi gjøre vel mot deg.
12Nå er det sant at jeg har rett til å løse ut; men det er også en som har rett til å løse ut, og han står nærmere enn jeg.
13Bli her i natt! I morgen, dersom han vil løse deg ut, ja, la ham løse. Men hvis han ikke vil, da vil jeg løse deg ut — så sant Herren lever. Legg deg her til morgenen.
23«Når det gjelder det vi to har talt om, se: Herren er mellom meg og deg til evig tid.»
7Da jeg kom fra Paddan-Aram, døde Rakel til min sorg i landet Kanaan på veien, mens det ennå var et stykke igjen til Efrata. Jeg begravde henne der på veien til Efrata – det er Betlehem.
3Da sa jeg til henne: I mange dager skal du bli hos meg; du skal ikke drive hor, og du skal ikke være sammen med noen mann, og heller ikke vil jeg være hos deg.
37«Min herre tok meg i ed og sa: ‘Du skal ikke ta en kvinne til min sønn fra døtrene til kanaaneerne som jeg bor blant.’»
38«Nei, du skal gå til min fars hus og til min slekt og ta en kone til min sønn.»
39«Da sa jeg til min herre: ‘Kanskje vil ikke kvinnen følge meg.’»
30Barnets mor sa: «Så sant Herren lever og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Da reiste han seg og fulgte etter henne.
1Da sa Noomi, svigermoren hennes, til henne: Min datter, skulle jeg ikke søke et hjem for deg, så du kan ha det godt?
37Din tjener vil bare følge litt over Jordan med kongen. Hvorfor skulle kongen belønne meg med denne belønningen?
18Da sa hun: Sitt i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen vil ikke ha ro før han har avsluttet saken i dag.
2Elia sa til Elisja: Bli her, jeg ber deg, for Herren har sendt meg til Betel. Men Elisja svarte: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke. Så gikk de ned til Betel.
4Og se, Boas kom fra Betlehem og sa til høstarbeiderne: «Herren være med dere!» De svarte ham: «Herren velsigne deg!»
20Jeg slutter en pakt for dem den dagen med markens dyr, himmelens fugler og det som kryper på jorden. Bue, sverd og krig vil jeg bryte i stykker og fjerne fra landet, og jeg lar dem bo trygt.