2 Kongebok 4:37
Hun kom inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun kom inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Da gikk hun inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun opp sønnen og gikk ut.
Hun kom, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun gikk inn og falt ned for hans føtter og kastet seg til jorden. Så tok hun sin sønn og gikk ut.
Hun kom inn, falt ned for hans føtter og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun gikk inn, falt ned for føttene hans og bøyde seg til jorden, tok opp sin sønn og gikk ut.
Da gikk hun inn, falt ned for føttene hans, og bøyde seg til jorden, og tok opp sønnen sin og gikk ut.
Hun kom og falt ned ved hans føtter og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun gikk inn, falt ned ved føttene hans og bøyde seg for ham til jorden. Så løftet hun opp gutten sin og gikk ut.
Hun gikk inn, falt ned ved føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun gikk inn, falt ned for hans føtter, bøyde seg dyp respektfullt, tok opp sin sønn og dro ut.
Hun gikk inn, falt ned ved føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sønnen sin og gikk ut.
Hun kom inn, falt ned for føttene hans og kastet seg ned mot jorden. Deretter tok hun sønnen sin og gikk ut.
She came, fell at his feet, and bowed to the ground. Then she picked up her son and went out.
Hun kom inn, falt for hans føtter og bøyde seg til jorden. Så tok hun opp sin sønn og gikk ut.
Da kom hun og faldt ned for hans Fødder og bøiede sig ned til Jorden; og hun tog sin Søn og gik ud.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground, and took up her son, and went out.
Hun gikk inn, falt ned foran føttene hans, bøyde seg til bakken, tok sønnen sin og gikk ut.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground, and took up her son, and went out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground, and took up her son, and went out.
Hun kom inn, falt ned for hans føtter og bøyde seg til jorden; så tok hun opp sin sønn og gikk ut.
Hun kom inn, falt ned foran føttene hans og kastet seg mot jorden, tok opp gutten sin og gikk ut.
Hun kom, falt ned for føttene hans, bøyde seg til jorden, tok sønnen sin og gikk ut.
Hun gikk inn og kastet seg ned ved føttene hans, bøyde seg til jorden, tok opp sønnen sin og gikk ut.
Then came she, and fell at his fete, and worshipped vnto the grounde, and toke hir sonne, and wente forth.
And she came, and fell at his feete, and bowed her selfe to the ground, and tooke vp her sonne, and went out.
Therfore she went in, and fell at his feete, and bowed her selfe to the ground, and toke vp her sonne, and went out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground, and took up her son, and went out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground; and she took up her son, and went out.
And she goeth in, and falleth at his feet, and boweth herself to the earth, and lifteth up her son, and goeth out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground; and she took up her son, and went out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground; and she took up her son, and went out.
And she came in, and went down on her face to the earth at his feet; then she took her son in her arms and went out.
Then she went in, and fell at his feet, and bowed herself to the ground; and she took up her son, and went out.
She came in, fell at his feet, and bowed down. Then she picked up her son and left.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11En dag kom han dit, gikk opp i takkammeret og la seg der.
12Han sa til tjeneren sin, Gehasi: «Kall hit denne sjunemittkvinnen.» Han kalte henne, og hun sto foran ham.
13Han sa til ham: «Si til henne: Se, du har gjort deg stor møye for vår skyld med all denne omsorgen. Hva kan vi gjøre for deg? Skal vi tale for deg til kongen eller til hærføreren?» Hun svarte: «Jeg bor blant mitt eget folk.»
14Da sa han: «Hva kan da gjøres for henne?» Gehasi svarte: «Sannelig, hun har ingen sønn, og mannen hennes er gammel.»
15«Kall henne,» sa han. Han kalte henne, og hun ble stående i døråpningen.
16Da sa han: «Ved denne tiden neste år skal du holde en sønn i armene.» Men hun svarte: «Nei, herre, du Guds mann, gi ikke din tjenestekvinne falske håp.»
17Kvinnen ble med barn og fødte en sønn ved den tiden, neste år, slik Elisja hadde sagt til henne.
18Gutten vokste opp. En dag gikk han ut til sin far, til høstfolkene.
19Han sa til faren: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa faren til tjenestegutten: «Bær ham til moren hans.»
20Han bar ham og brakte ham til moren. Gutten satt på fanget hennes til midt på dagen; da døde han.
21Hun gikk opp og la ham på sengen til Guds mann, lukket døren etter ham og gikk ut.
22Hun ropte på mannen sin og sa: «Send meg, vær så snill, en av tjenesteguttene og en eselhoppe. Jeg vil skynde meg til Guds mann og komme tilbake igjen.»
23Han sa: «Hvorfor vil du til ham i dag? Det er verken nymånedag eller sabbat.» Hun svarte: «Det går bra.»
24Hun salet eselet og sa til tjeneren: «Før den av sted og ri! Stans ikke for min skyld før jeg sier fra.»
25Så dro hun og kom til Guds mann på Karmel-fjellet. Da Guds mann fikk øye på henne på avstand, sa han til tjeneren sin, Gehasi: «Se, der er den sjunemittiske kvinnen.»
26«Løp henne i møte og si: Står det vel til med deg? Står det vel til med mannen din? Står det vel til med barnet?» Hun svarte: «Det går bra.»
27Da hun kom til Guds mann på fjellet, grep hun om føttene hans. Gehasi gikk fram for å støte henne bort, men Guds mann sa: «La henne være! Hun er i bitter nød, og Herren har skjult det for meg og ikke gjort det kjent.»
28Hun sa: «Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Gi meg ikke falske håp!»
29Han sa til Gehasi: «Bind opp kjortelen din, ta staven min i hånden og gå. Møter du noen, skal du ikke hilse, og hilser noen på deg, skal du ikke svare. Legg så staven min på guttens ansikt.»
30Barnets mor sa: «Så sant Herren lever og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Da reiste han seg og fulgte etter henne.
31Gehasi gikk i forveien og la staven på guttens ansikt. Men det kom verken lyd eller tegn til liv. Han vendte tilbake for å møte ham og fortalte: «Gutten har ikke våknet.»
32Da Elisja kom inn i huset, lå gutten død på sengen hans.
33Han gikk inn, lukket døren om dem begge og ba til Herren.
34Så gikk han opp og la seg over barnet: munnen hans mot guttens munn, øynene hans mot øynene, hendene hans mot hendene. Han bøyde seg over ham, og guttens kropp ble varm.
35Deretter gikk han ned, vandret fram og tilbake i huset, en gang hit og en gang dit. Så gikk han opp og bøyde seg over ham igjen. Da nøs gutten sju ganger, og han åpnet øynene.
36Elisja ropte på Gehasi og sa: «Kall på denne sjunemittkvinnen.» Han kalte henne, og hun kom inn til ham. Han sa: «Ta opp sønnen din.»
17Etter dette ble sønnen til husets kvinne syk. Sykdommen hans ble svært alvorlig, så det til slutt ikke var pust igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og for å ta livet av sønnen min?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham fra fanget hennes, bar ham opp på loftet der han bodde, og la ham på sengen sin.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?
21Han strakte seg så tre ganger ut over barnet, ropte til Herren og sa: Herre, min Gud, la dette barnets liv vende tilbake i ham!
23Elia tok barnet, bar det ned fra loftet og inn i huset, og ga det til moren. Elia sa: Se, sønnen din lever.
5Hun gikk fra ham og lukket døren etter seg og sønnene sine. De rakte henne karene, og hun helte.
6Da karene var fulle, sa hun til sønnen sin: «Rekk meg et kar til!» Men han svarte: «Det finnes ikke flere kar.» Da stanset oljen.
7Hun kom og fortalte det til Guds mann. Han sa: «Gå og selg oljen og betal gjelden din. Så kan du og sønnene dine leve av det som blir igjen.»
8En dag kom Elisja forbi Sjunem. Der bodde det en velstående kvinne, og hun nødet ham til å komme og spise. Hver gang han kom forbi, stanset han der for å spise.
9Hun sa til mannen sin: «Se, jeg vet at han som stadig kommer forbi oss, er en hellig Guds mann.
1En kvinne, en av konene til profetdisiplene, ropte til Elisja: «Din tjener, min mann, er død. Du vet at din tjener fryktet Herren. Nå kommer kreditoren for å ta de to sønnene mine som slaver.»
2Elisja sa til henne: «Hva kan jeg gjøre for deg? Fortell meg, hva har du i huset?» Hun svarte: «Din tjenestekvinne har ingenting i huset, bortsett fra en krukke med olje.»
5Mens han fortalte kongen hvordan han hadde vekket en død til live, kom kvinnen som han hadde vekket sønnen til live for, og ropte til kongen om huset og åkeren sin. Da sa Gehasi: Min herre konge, dette er kvinnen, og dette er sønnen hennes, som Elisa vekket til live.
1Elisa talte til kvinnen som han hadde vekket sønnen til live for, og sa: Reis og dra bort, du og din husstand, og bo som fremmed der du kan bo, for Herren har kalt fram en hungersnød; den kommer også over landet i sju år.
2Kvinnen sto opp og gjorde som Guds mann hadde sagt. Hun dro av sted med sin husstand og bodde i filisternes land i sju år.
3Da de sju årene var gått, vendte kvinnen tilbake fra filisternes land. Hun gikk til kongen for å be om å få huset og åkeren sin tilbake.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta også med, vær så snill, et stykke brød i hånden din.
15Da profetdisiplene i Jeriko så det fra motsatt side, sa de: Elias ånd hviler over Elisja. De gikk ham i møte og bøyde seg til jorden for ham.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt det som svigermoren hennes hadde pålagt henne.
4Na'aman gikk og fortalte det til sin herre: Slik og slik har den unge jenta fra Israels land sagt.
10Straks falt hun om ved føttene hans og døde. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død; de bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen hennes.
25Da folkemengden var drevet ut, gikk han inn, tok henne i hånden, og jenta reiste seg.
4Da kvinnen fra Tekoa kom til kongen, falt hun med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa: «Hjelp, konge!»