1 Samuelsbok 25:24
Hun falt ved føttene hans og sa: Min herre, la skylden bli på meg. La din tjener tillate å snakke til deg, og hør dine tjeners ord.
Hun falt ved føttene hans og sa: Min herre, la skylden bli på meg. La din tjener tillate å snakke til deg, og hør dine tjeners ord.
Hun falt ned for føttene hans og sa: På meg, herre, på meg komme denne skylden! La din tjenestekvinne, jeg ber deg, få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun falt ned for føttene hans og sa: «På meg, min herre, på meg være skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.»
Så kastet hun seg ned ved føttene hans og sa: Skylden er min, herre. La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Så kastet hun seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden være min, og la din tjenerinne tale til deg og høre hennes ord.'
Hun falt for hans føtter og sa: Min herre, la denne urett komme over meg alene. La din tjenerinne få tale i ditt påhør, og hør din tjenerinnes ord.
Og falt for føttene hans og sa: På meg, min herre, la denne uretten komme over meg: og la din tjenestekvinne få tale i din påhør, og hør ordene hennes.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: «La skylden være min, herre. La din tjener få tale til deg, hør din tjeners ord.
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun sa: «La denne uretten hvil på meg, min herre; la din tjenerinne tale for deg, og hør på mine ord.»
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden falle på meg! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør ordene fra din tjenestekvinne.
She fell at his feet and said, "My lord, let the blame be on me alone. Please let your servant speak to you, and hear the words of your servant.
Hun kastet seg ned for hans føtter og sa: 'På meg alene, min herre, vær skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: «Min herre, la skylden falle på meg alene! La din tjenerinne få tale til deg og hør på hennes ord.
And she fell at his feet and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be; and let your maidservant speak in your ears, and hear the words of your maidservant.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
Hun falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg være skylden. La, vær så snill, din tjenestekvinne tale til deg, min herre, og lytt til din tjenestekvinnes ord.
Hun falt for hans føtter og sa: 'Å, herre, la den skyld være på meg alene. Tillat din tjenestekvinne å tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: La meg, min herre, ta på meg skylden! La din tjenestekvinne få snakke til deg, og lytt til dine tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: La skylden være på meg, herre, på meg alene. La din tjener få tale til deg, og lytt til din tjeners ord.
and fell at his fete, and sayde: Oh my lorde, let this trespace be myne, and let thy handmayde speake before thine eares, and heare the wordes of thy handmayden:
And fel at his feete, and sayd, Oh, my lord, I haue committed the iniquitie, and I pray thee, let thine handmayde speake to thee, and heare thou the wordes of thine handmayde.
And fell at his feete, and sayde: Let this iniquitie be counted myne my lord, and let thyne handmaide I praye thee speake in thyne audience, & heare the wordes of thy handmayd.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, [upon] me [let this] iniquity [be]: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
She fell at his feet, and said, On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
and falleth at his feet and saith, `On me, my lord, the iniquity; and let, I pray thee, thy handmaid speak in thine ear, and hear the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And falling at his feet she said, May the wrong be on me, my lord, on me: let your servant say a word to you, and give ear to the words of your servant.
She fell at his feet, and said, "On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
Falling at his feet, she said,“My lord, I accept all the guilt! But please let your female servant speak to you! Please listen to the words of your servant!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Da David hørte at Nabal var død, sa han: Lovet være Herren, som har forsvart min sak mot Nabal og holdt sin tjener borte fra det onde. Herren har latt Nabals ondskap komme over hodet hans selv. Og David sendte bud for å snakke med Abigail for å ta henne til kone.
40Da Davids tjenere kom til Abigail i Karmel, sa de til henne: David har sendt oss for å ta deg til sin hustru.
41Hun reiste seg, bøyde seg med ansiktet mot jorden, og sa: Se, din tjenerinne er her som en tjenestekvinne for å vaske Herrens tjeneres føtter.
42Abigail gjorde seg raskt klar, steg opp på eselet, og med sine fem tjenestepiker fulgte hun Davids sendebud og ble hans hustru.
23Da Abigail så David, steg hun fort av eselet og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden.
31da skal ikke dette bli deg til en hindring eller et anstøt for ditt hjerte, at du har utøst uskyldig blod eller har hevnet deg selv. Når Herren gjør godt mot min herre, vær da så snill å huske på din tjener.
32David sa til Abigail: Lovet være Herren, Israels Gud, som har sendt deg for å møte meg i dag!
33Velsignet er din klokskap, og velsignet være du, som har holdt meg fra å utøse blod i dag og fra å ta hevn med egen hånd!
34For, så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg fra å skade deg, hadde du ikke skyndet deg og kommet for å møte meg, ville ingen mann i Nabals hus være i live ved daggry.
35David tok det Abigail hadde brakt, og sa til henne: Dra i fred til ditt hjem. Jeg har hørt din bønn og vil oppfylle din anmodning.
36Da Abigail kom tilbake til Nabal, hadde han et festmåltid som en konges gilde. Hans hjerte var beruset av drikk, så hun fortalte ham ingenting før morgenen.
25Min herre, bry deg ikke om denne onde mann, Nabal, for akkurat som hans navn er, slik er han. Nabal er navnet hans, og dårskap er i ham. Men jeg, din tjener, så ikke de unge menn du sendte.
26Nå, min herre, så sant Herren lever, og så sant du lever, Herren har holdt deg fra blodskyld og fra å hevne deg med egen hånd. Måtte dine fiender og de som ønsker skade for min herre, bli som Nabal.
27Her er gaven som din tjener har med til min herre, og la den bli gitt til de unge menn som følger min herre.
28Tilgi, jeg ber deg, din tjenerens overtredelse, for Herren vil visselig gi min herre et varig hus, fordi min herre kjemper Herrens kamper. Ingen ondskap må finnes hos deg så lenge du lever.
19Hun sa til sine tjenere: Gå foran meg, jeg kommer etter dere. Men hun fortalte ikke noe til Nabal, mannen sin.
20Da hun red på eselet og kom ned langs fjellet i skjul, møtte hun David og hans menn, som kom ned mot henne.
14En av de unge mennene fortalte Abigail, Nabals kone: David sendte bud fra ørkenen for å ønske vår herre vel, men han svarte grovt.
12Kvinnen sa: «La din tjenestekvinne få lov til å tale et ord til min herre kongen.» Han sa: «Snakk.»
15Nå har jeg kommet for å si dette til min herre kongen fordi folket har gjort meg redd. Din tjenestekvinne sa derfor: 'Jeg vil tale til kongen. Kanskje kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes bønn.'
16For kongen vil høre det, for å redde sin tjenestekvinne fra den mannen som ønsker å ødelegge meg og min sønn fra Guds arv.
17Din tjenestekvinne sa: ‘Må min herre kongens ord være til trøst, for min herre kongen er som en Guds engel til å høre godt og ondt. Må Herren din Gud være med deg.’
18Kongen svarte kvinnen: «Skjul ikke for meg det jeg vil spørre deg om.» Kvinnen sa: «La min herre konge spørre.»
9Kvinnen fra Tekoa sa til kongen: «Min herre konge! Må misgjerningen falle over meg og min fars hus, mens kongen og hans trone er uskyldige.»
4Kvinnen fra Tekoa talte til kongen, kastet seg ned på jorden med ansiktet først, og sa: «Hjelp, konge!»
3Mannens navn var Nabal, og hans kones navn var Abigail. Hun var klok og vakker, men han var hard og ond. Han var en kalebitt.
4Da David i ørkenen hørte at Nabal klippet sauene sine,
5sendte han ti unge menn og sa til dem: Gå opp til Karmel, og når dere kommer til Nabal, skal dere hilse ham i mitt navn.
8Spør de unge mennene dine, så vil de bekrefte det. La derfor de unge menn finne nåde i dine øyne, for vi har kommet på en festdag. Vær så snill å gi dine tjenere og din sønn David det du kan avse.
9Da Davids unge menn kom, talte de til Nabal slik som David hadde sagt, og deretter ventet de.
17David sa til Herren da han så engelen som slo folket: Se, jeg har syndet, og jeg har handlet ille. Men disse sauene, hva har de gjort? Jeg ber deg, la din hånd være imot meg og min fars hus.
21Kvinnen kom til Saul og så hvor forskrekket han var. Hun sa: Din tjenerinne har lydt din røst. Jeg risikerte livet ved å adlyde deg.
22Nå ber jeg deg, lytt også til din tjenerinnes stemme. La meg gi deg litt mat, så du får styrke til reisen.
17Da han kom nærmere, spurte kvinnen: «Er du Joab?» Han svarte: «Jeg er.» Hun sa: «Hør på din tjenestekvinnes ord.» Han svarte: «Jeg hører.»
8David sa til Gud: Jeg har syndet stort ved å gjøre denne handlingen. Nå, kjære Gud, fjern din tjeners synd, for jeg har handlet svært uklokt.
19Han sa til kongen: Min herre, tilregn meg ikke denne synd og glem det ikke var en dårlig handling fra din tjener den dagen min herre kongen forlot Jerusalem, at kongen skulle tenke på det.
20For din tjener vet at jeg har syndet. Se, jeg er den første fra Josefs hus som er kommet for å møte min herre kongen i dag.
18Han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilken ondskap ligger i min hånd?
19Hør nå, herre konge, din tjeners ord: Har Herren oppmuntret deg mot meg, så la ham dufte et offer. Men hvis det er mennesker som har gjort dette, må de være forbannet for Herrens ansikt, for de har jaget meg fra Herrens arv, som om de sa: Gå bort, tjen andre guder!
16Batseba bøyde seg for kongen, og han spurte: Hva ønsker du?
11Skulle jeg ta mitt brød og mitt vann og kjøttet jeg har slaktet for mine saueklippere, og gi det til folk jeg ikke vet hvor kommer fra?
16Ikke anse din tjenestekvinne som en dårlig kvinne, for jeg har snakket ut av stor nød og sorg."
28Da sa kong David: Kall Batseba til meg. Hun kom inn og stilte seg foran kongen.
22Joab kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg og velsignet kongen. Joab sa: «I dag vet din tjener at jeg har funnet nåde for dine øyne, min herre konge, ettersom kongen har oppfylt sin tjeners bønn.»
16Nå har jeg én bønn å be deg om, ikke avvis meg. Hun sa til ham: Tal!
17Han sa: Vær så snill, snakk til kong Salomo, han vil ikke avvise deg, om å gi meg Abisjag fra Sunem til hustru.
13Hun sa: Måtte jeg finne nåde i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.
8David hindret mennene sine med sterke ord fra å gripe Saul. Saul reiste seg og forlot hulen, og gikk sin vei.
26Hun sa: "Hør meg, min herre! Så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.
34Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker, du falt som man faller for urettferdige mennesker. Hele folket gråt over ham igjen.