2 Samuelsbok 13:19
Tamar tok aske på hodet sitt, rev i stykker kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet sitt og gikk gråtende av sted.
Tamar tok aske på hodet sitt, rev i stykker kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet sitt og gikk gråtende av sted.
Da strødde Tamar aske på hodet, rev i stykker kjortelen med mange farger som hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
Tamar strødde aske på hodet, rev den fotside kjortelen hun hadde på, la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte høyt.
Da strødde Tamar aske på hodet sitt, og hun rev den fargerike drakten hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte og klaget.
Tamar strødde aske på hodet, rev sønder den lange kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende av sted.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker sin kjortel med mange farger, la hånden på hodet, og gikk ropende av sted.
Og Tamar satte aske på hodet, rev sin flerfargede kappe, og la hånden på hodet, og gikk og gråt.
Tamar strødde aske på hodet sitt, rev i stykker den lange, fargerike kjolen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk ropende bort.
Tamar strødde aske over hodet sitt, rev opp den fargede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar dekket hodet sitt med aske, rev det fargerike plagget hun hadde på, la hånden over hodet og fortsatte å gråte.
Tamar strødde aske over hodet sitt, rev opp den fargede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar strødde aske på hodet og rev i stykker den fotside kjortelen hun hadde på seg. Hun la hånden på hodet og gikk gråtende bort.
Tamar put ashes on her head and tore the ornamented robe she was wearing. She put her hand on her head and went away, weeping loudly as she went.
Tamar strødde aske på hodet sitt, rev den langermede kjortelen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk bort mens hun ropte høyt.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker det flerfargete plagget hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
And Tamar put ashes on her head, and tore her garment of many colors that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that was on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar strødde aske på hodet, rev i stykker kappen av mange farger som var på henne, la hånden på hodet og gikk skrikende av sted.
Tamar tok aske på hodet, rev sønder den lange kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet og gikk gråtende av sted.
Og Tamar la aske på hodet sitt, rev i stykker sin flerfargede kjortel som hun hadde på seg; og hun la hånden på hodet og gikk bort, mens hun ropte høyt mens hun gikk.
Tamar, i sin sorg, strødde støv på hodet sitt, la hånden på hodet og gikk av sted mens hun gråt høyt.
Thamar strowed asshes vpon hir heade, and rente the partye garment which she had vpon her, and layed hir hande vpon hir heade, and wente on, and cryed.
And Tamar put ashes on her head and rent the garment of diuers colours which was on her, and layde her hand on her head, and went her way crying.
And Thamar toke and put ashes on her head, and rent her garment of diuers colours that was on her, & layed her hand on her head, and so went, and as she went, cryed.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours that [was] on her, and laid her hand on her head, and went on crying.
Tamar put ashes on her head, and tore her garment of various colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar taketh ashes for her head, and the long coat that `is' on her she hath rent, and putteth her hand on her head, and goeth, going on and crying;
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
And Tamar, in her grief, put dust on her head; and she put her hand on her head and went away crying loudly.
Tamar put ashes on her head, and tore her garment of various colors that was on her; and she laid her hand on her head, and went her way, crying aloud as she went.
Then Tamar put ashes on her head and tore the long robe she was wearing. She put her hands on her head and went on her way, wailing as she went.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Hun svarte: Nei, å sende meg bort nå er enda verre enn den ondskapen du allerede har gjort mot meg. Men han ville ikke høre.
17Han kalte på tjeneren sin som hjalp ham og sa: Kast denne kvinnen ut fra meg og lås døren etter henne.
18Hun hadde på seg en fargerik kappe, for slik kledde kongens døtre seg mens de var jomfruer. Tjeneren hans kastet henne ut og låste døren etter henne.
20Absalom, broren hennes, spurte henne: Har din bror Amnon vært hos deg? Nå, min søster, vær stille, han er din bror; ta ikke dette til hjertet. Så ble Tamar boende alene i huset til Absalom, sin bror.
21Da kong David hørte om alt dette, ble han svært sint.
22Men Absalom snakket hverken vondt eller godt med Amnon, for Absalom hatet Amnon fordi han hadde krenket Tamar, søsteren hans.
30Mens de var på vei, kom ryktene til David at Absalom hadde slått alle kongens sønner, uten at det var én igjen.
31Kongen reiste seg, rev klærne sine, la seg på jorden, og alle tjenerne sto rundt ham med revne klær.
32Jonadab, sønnen til Simea, Davids bror, sa: Min herre, si ikke at de har drept alle de unge mennene, kongens sønner, bare Amnon er død; for dette har Absalom planlagt fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
13Noen fortalte Tamar: «Din svigerfar er på vei til Timna for å klippe sine sauer.»
14Da la hun av seg enkeklærne sine, dekket seg med et slør og satte seg ved inngangen til Enaim, som ligger ved veien til Timna. Hun skjønte nemlig at Sela var blitt voksen uten at hun var blitt gitt ham til kone.
19Så sto hun opp, gikk bort og tok av seg sløret og tok på seg enkeklærne igjen.
4Han sa til ham: Hvorfor blir du så mager dag etter dag, du kongens sønn? Kan du ikke fortelle meg noe? Amnon sa til ham: Jeg elsker Tamar, søsteren til Absalom, min bror.
5Jonadab sa til ham: Legg deg i sengen og lat som du er syk; når faren din kommer for å besøke deg, si til ham: Kjære, la Tamar, søsteren min, komme og gi meg noe å spise og lage mat foran øynene mine, så jeg kan se det og spise av hånden hennes.
6Så Amnon la seg ned og gjorde seg syk; da kongen kom for å besøke ham, sa Amnon til kongen: Kjære, la Tamar, søsteren min, komme og lage to kaker foran øynene mine, så jeg kan spise av hånden hennes.
7Da sendte David bud til Tamar, og sa til henne: Kjære, gå til Amnons hus, din bror, og lag mat til ham.
8Tamar gikk til Amnons hus, til sin bror, og han lå der. Hun tok deig, eltet og lagde kaker foran øynene hans, og stekte kakene.
9Hun tok pannen og helte dem ut foran ham, men han nektet å spise. Da sa Amnon: Send alle ut fra meg; og alle som var der med ham, gikk ut.
10Amnon sa til Tamar: Bær maten inn på rommet, så jeg kan spise av hånden din; så tok Tamar kakene hun hadde laget og bar dem inn til Amnon, sin bror, på rommet.
1Etter dette skjedde det at Absalom, sønnen til David, hadde en vakker søster som hette Tamar, og Amnon, sønnen til David, var forelsket i henne.
2Amnon ble så bekymret at han ble syk på grunn av Tamar, sin søster, for hun var jomfru, og det virket vanskelig for Amnon å gjøre noe med det.
27Absalom fikk tre sønner og en datter ved navn Tamar. Hun var en kvinne med et vakkert utseende.
11Juda sa da til sin svigerdatter Tamar: «Bo som enke i din fars hus inntil min sønn Sela blir voksen.» Han tenkte: «Ellers vil også han dø, lik som sine brødre.» Så gikk Tamar og bodde i sin fars hus.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han av seg klærne, og mens han gikk langs muren, så folket at han hadde sekkelerret under klærne.
11Da rev David sine klær i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
23Da sa Juda: «La henne beholde det, ellers blir vi til skamme. Se, jeg har sendt dette kjeet, men du fant henne ikke.»
24Omtrent tre måneder senere fikk Juda beskjed: «Tamar, din svigerdatter, har drevet hor og er med barn av hor.» Juda sa: «Før henne ut, hun skal brennes!»
2Joab sendte bud til Tekoa og fikk en klok kvinne derfra. Han sa til henne: «Vær så snill og lat som om du sørger. Bruk sørgeklær og ikke bruk olje. Vær som en kvinne som har sørget lenge for en død.
4Kongen dekket til ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
1Da Mordekai fikk vite alt som hadde skjedd, rev han i stykker klærne sine, kledde seg i sekk og aske, gikk ut i byen og ropte høyt og bittert.
2Han kom så langt som til kongens port, men man fikk ikke gå inn i kongens port iført sekk.
36Da han hadde sagt dette, så kom kongens sønner, gråtende høyt, og kongen og alle tjenerne hans gråt med en svært stor gråt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, Ammihuds sønn, kongen av Gesur, og han (David) sørget over sønnen sin alle dagene.
8Gråt som en ung kvinne kledd i sekk, for sin ungdoms ektemann.
1Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
31David sa til Joab og alle folket med ham: Riv klærne deres, ta på sekk og sørg over Abner. Kong David gikk etter likbåren.
13Da hun så at han hadde latt kappen bli hos henne og flyktet ut,
37Hun sa til faren: Gi meg denne nåde: Gi meg to måneder, så jeg kan gå i fjellene og sørge over min jomfruelighet, jeg og mine venninner.
38Han sa: Gå, og han sendte henne bort i to måneder. Så gikk hun med venninnene sine og sørget over sin jomfruelighet i fjellene.
30David gikk opp oppstigningen til Oljeberget; han gråt da han steg opp, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk oppover mens de gråt.
35Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
13Hva med meg, hvor skal jeg gå med min skam? Og du, du vil bli som en av dårene i Israel. Snakk nå heller med kongen, for han nekter deg ikke meg.
14Men han ville ikke høre på henne og var sterkere enn hun; han krenket henne og lå med henne.
3Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kledningen min, og jeg rev av meg håret fra hodet og skjegget, og jeg satt helt lamslått.
34Da rev Jakob klærne sine, bandt sekk om hoftene og sørget over sønnen i lang tid.