Dommernes bok 11:35
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, flengte han klærne sine og sa: Ve meg, min datter! Du har brakt meg i dyp nød og er blant dem som gjør meg ondt. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har knust meg, du har brakt meg i ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han fikk se henne, rev han klærne sine og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i kne, du er blitt blant dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har truffet meg dypt, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og ropte: «Å, min datter! Du har brakt meg i dyp smerte, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
Og da han så henne, rev han sine klær og sa: "Å kjære datter! Du har gjort meg trist, for jeg har åpnet munnen min for Herren, og jeg kan ikke gå tilbake."
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har bøyd meg ned i sorg, og du er blitt til elendighet for meg. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han sine klær og utbrøt: 'Å, min datter! Du har brakt meg stor sorg, du som plager meg. For jeg har lovet Herren og kan ikke trekke tilbake mine ord.'
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har brakt meg i stor nød og ulykke, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
When he saw her, he tore his clothes and cried, 'Oh no, my daughter! You have brought me to my knees and made me miserable, for I have made a vow to the Lord that I cannot break.'
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter, du har knust mitt hjerte og brakt stor sorg over meg. For jeg har avlagt et løfte til Herren og kan ikke ta det tilbake.'
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han sine klær og sa: «Akk, min datter! Du har brakt meg i stor sorg, og du er blant dem som plager meg, for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
And it came to pass, when he saw her, that he tore his clothes, and said, Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are among those who trouble me: for I have opened my mouth to the LORD, and I cannot go back.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Ak, min datter! Du har brakt meg i stor nød, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har gjort meg dypt bedrøvet og er blitt en av dem som setter meg i vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og sa: Å, min datter! Du har brakt meg svært lav, og du er en av dem som plager meg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke gå tilbake.
Da han så henne, ble han lammet av sorg og sa: Åh! min datter! Jeg er knust av sorg, og det er du som er hovedårsaken til min ulykke; for jeg har avlagt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
And whan he sawe her, he rente his clothes, & sayde: Alas my doughter, thou makest my hert soroufull, and discomfortest me: for I haue opened my mouth vnto the LORDE, and can not call it agayne.
And when hee sawe her, hee rent his clothes, and saide, Alas my daughter, thou hast brought me lowe, and art of them that trouble me: for I haue opened my mouth vnto the Lord, and can not goe backe.
And when he sawe her, he rent his clotes, & sayde: Alas my daughter, thou hast brought me lowe, & art one of them that troubleth me: For I haue opened my mouth vnto the Lorde, and cannot go backe.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
It happened, when he saw her, that he tore his clothes, and said, Alas, my daughter! you have brought me very low, and you are one of those who trouble me; for I have opened my mouth to Yahweh, and I can't go back.
And it cometh to pass, when he seeth her, that he rendeth his garments, and saith, `Alas, my daughter, thou hast caused me greatly to bend, and thou hast been among those troubling me; and I -- I have opened my mouth unto Jehovah, and I am not able to turn back.'
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And when he saw her he was overcome with grief, and said, Ah! my daughter! I am crushed with sorrow, and it is you who are the chief cause of my trouble; for I have made an oath to the Lord and I may not take it back.
It happened, when he saw her, that he tore his clothes, and said, "Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are one of those who trouble me; for I have opened my mouth to Yahweh, and I can't go back."
When he saw her, he ripped his clothes and said,“Oh no! My daughter! You have completely ruined me! You have brought me disaster! I made an oath to the LORD, and I cannot break it.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Hun sa til ham: Min far, har du åpnet munnen din til Herren, gjør med meg som du har sagt, siden Herren hevnet deg på dine fiender, ammonittene.
37Hun sa til faren: Gi meg denne nåde: Gi meg to måneder, så jeg kan gå i fjellene og sørge over min jomfruelighet, jeg og mine venninner.
38Han sa: Gå, og han sendte henne bort i to måneder. Så gikk hun med venninnene sine og sørget over sin jomfruelighet i fjellene.
39Da to måneder var gått, kom hun tilbake til faren sin, og han gjorde med henne som han hadde lovet i sitt løfte. Hun hadde ingen omgang med mann. Dette ble en skikk i Israel:
40Israels døtre drar hvert år av sted for å sørge over Jeftas datter, fire dager i året.
34Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren ut for å møte ham med tamburiner og dans; og hun var hans eneste barn, han hadde verken sønn eller datter ellers.
27Jeg har ikke gjort noe galt mot deg, men du gjør ondt mot meg ved å kjempe mot meg; Herren, dommeren, skal dømme mellom Israels barn og Ammon denne dagen.
28Men ammonittenes konge hørte ikke på ordene til Jefta som han sendte til ham.
29Herrens ånd kom over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse, til Mispa i Gilead, og derfra til ammonittene.
30Jefta avga et løfte til Herren: Hvis du gir meg ammonittene i min hånd,
31da skal det første som kommer ut av dørene i huset mitt for å møte meg når jeg vender tilbake i fred, tilhøre Herren, og jeg skal ofre det som brennoffer.
32Jefta dro mot ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.
9Jefta sa til de eldste i Gilead: Hvis dere bringer meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg virkelig være deres leder?
10De eldste i Gilead svarte Jefta: Herren er vårt vitne hvis vi ikke gjør som du sier.
11Så dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til leder og øverste. Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa.
12Jefta sendte bud til kongen av ammonittene og sa: Hva har jeg gjort deg, siden du kommer for å kjempe mot mitt land?
1Alle mennene fra Efraim ble samlet og gikk mot nord. De sa til Jefta: Hvorfor dro du ut for å kjempe mot ammonittene uten å rope oss til å gå med deg? Vi vil brenne huset ditt over hodet på deg.
2Jefta svarte dem: Jeg og mitt folk hadde en stor strid med ammonittene, og jeg kalte på dere, men dere reddet meg ikke fra deres hånd.
3Da jeg så at dere ikke ville hjelpe, satte jeg livet mitt på spill og dro over til ammonittene, og Herren ga dem i min hånd. Så hvorfor kommer dere nå for å kjempe mot meg i dag?
1Jefta fra Gilead var en dyktig kriger, men han var sønn av en prostituert, og Gilead var hans far.
2Gileads kone fikk også barn med ham, og da de ble voksne, drev de Jefta bort og sa til ham: Du skal ikke arve i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.
3Så flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Der samlet noen løse menn seg rundt ham og dro ut sammen med ham.
14og anklager henne for skammelig oppførsel og sprer et dårlig rykte, og sier: Jeg giftet meg med denne kvinnen, men fant ingen jomfrudom hos henne,
15da skal pikenes far og mor ta hennes jomfrutegn og fremvise dem for byens eldste ved porten.
16Og pikenes far skal si til de eldste: Jeg ga denne mannen min datter til kone, men han ble fiendtlig mot henne.
17Nå har han anklaget henne og sagt at han ikke fant jomfrudom hos henne. Her er beviset for min datters jomfrustand. Så skal de spre klærne foran de eldste i byen.
13ville dere vente til de ble voksne? Ville dere forsake å bli gift? Nei, mine døtre, for det er langt mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
27For det var på marken han fant henne, og den forlovede jenta ropte, men det var ingen som kunne redde henne.
5Da ammonittene kriget mot Israel, dro de eldste av Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.
6De sa til Jefta: Kom og bli vår leder, så vi kan kjempe mot ammonittene.
7Jefta svarte de eldste i Gilead: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i vanskeligheter?
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han av seg klærne, og mens han gikk langs muren, så folket at han hadde sekkelerret under klærne.
15Da Juda så henne, trodde han hun var en prostituert fordi hun hadde dekket til ansiktet sitt.
16Han gikk bort til henne ved veien og sa: «La meg komme inn til deg,
24Se, her er min datter, en jomfru, og hans medhustru; jeg skal føre dem ut til dere. Dere kan krenke dem og gjøre med dem det som synes riktig for dere, men gjør ikke denne dårlige gjerningen mot denne mannen.'
11Da rev David sine klær i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
14Jefta sendte igjen bud til ammonittenes konge.
15Han sa til ham: Dette sier Jefta: Israel tok verken Moabs land eller ammonittenes land.
20Han ropte til Herren og sa: "Herre, min Gud, har du også ført ulykke over denne enken som jeg bor hos, ved å drepe hennes sønn?"
19Hans svigerdatter, Pinehas' kone, var gravid og nær ved å føde. Da hun hørte nyheten om at Guds ark var tatt og hennes svigerfar og ektemann var død, fødte hun, for veene kom over henne.
16Da hun kom til svigermoren sin, sa Noomi: "Hvordan gikk det, min datter?" Hun fortalte alt mannen hadde gjort for henne.
8Gråt som en ung kvinne kledd i sekk, for sin ungdoms ektemann.
17Du skal si dette til dem: «Mine øyne flommer over med tårer natt og dag uten stopp, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust med et stort slag, hennes sår er alvorlige.
11Nå, min datter, vær ikke redd. Alt du sier, vil jeg gjøre for deg, for alle i byen vet at du er en dyktig kvinne.
6Josva rev i stykker klærne sine og kastet seg ned med ansiktet mot jorden foran Herrens paktsark helt til kvelden, han og de eldste i Israel, og de strødde jord på hodene sine.
11Hun avla et løfte og sa: "Herre over hærskarene, hvis du ser din tjenestekvinnes nød og husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans dager, og ingen barberkniv skal røre hans hode."
5og hennes far hører om løftet og forpliktelsen som hun har bundet seg med, og han fortier det, da skal alle hennes løfter stå ved makt, og alle forpliktelser hun har bundet seg med skal stå ved makt.
34Da rev Jakob klærne sine, bandt sekk om hoftene og sørget over sønnen i lang tid.