2 Kongebok 6:30
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han av seg klærne, og mens han gikk langs muren, så folket at han hadde sekkelerret under klærne.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han av seg klærne, og mens han gikk langs muren, så folket at han hadde sekkelerret under klærne.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, fikk folket se at han bar sekkestrie innenpå kroppen.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine der han gikk på muren. Folket så at han hadde sekkestrie på kroppen innenunder.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine i stykker. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde sekkelerret på kroppen under klærne.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær. Mens han gikk på muren, så folket, og se, han hadde sekkestrie på kroppen innvendig.
Og da kongen hørte ordene fra kvinnen, rev han klærne sine; han gikk forbi muren, og folket så, og, se, han hadde sekk under klærne.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han i stykker klærne sine mens han gikk på muren. Og folket så at han hadde sekkestrie rundt kroppen innenifra.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine mens han gikk langs muren. Folket så at han hadde sekkestrie under klærne, innerst på kroppen.
When the king heard the woman's words, he tore his clothes. As he was walking on the wall, the people saw that he was wearing sackcloth underneath, next to his skin.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han bar sekkelerret under klærne sine, inntil kroppen.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk oppe på muren, så folket at han bar sekkestrie under klærne sine.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes; and he passed by on the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth underneath on his flesh.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk på muren, kunne folket se og sekkeklærne var under det han hadde på.
Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han sine klær i sinnets vold. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde sekkestrie på kroppen under klærne.
Whan the kynge herde the womans wordes, he rente his clothes, whyle he was goynge to the wall. The sawe all the people, that he had a sackcloth vnder vpon his body.
And when the King had heard the wordes of the woman, he rent his clothes, (& as he went vpon the wall, the people looked, and behold, he had sackecloth within vpon his flesh)
And it came to passe, that when the king hearde the wordes of the woman, he rent his clothes, and went vp on the wall, and the people loked, and beholde he had a sackcloth vnder vpon his fleshe.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes; and he passed by upon the wall, and the people looked, and, behold, [he had] sackcloth within upon his flesh.
It happened, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes (now he was passing by on the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within on his flesh.
And it cometh to pass, at the king's hearing the words of the woman, that he rendeth his garments, and he is passing by on the wall, and the people see, and lo, the sackcloth `is' on his flesh within.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes (now he was passing by upon the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
And it came to pass, when the king heard the words of the woman, that he rent his clothes (now he was passing by upon the wall); and the people looked, and, behold, he had sackcloth within upon his flesh.
Then the king, hearing what the woman said, took his robes in his hands, violently parting them; and, while he was walking on the wall, the people, looking, saw that under his robe he had haircloth on his flesh.
It happened, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes (now he was passing by on the wall); and the people looked, and behold, he had sackcloth underneath on his flesh.
When the king heard what the woman said, he tore his clothes. As he was passing by on the wall, the people could see he was wearing sackcloth under his clothes.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Da kongen hørte lovens ord, rev han i stykker klærne sine.
11Da kongen hørte ordene fra lovboken, rev han i stykker klærne sine.
28Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så spiser vi ham,' men hun hadde gjemt sin sønn.
27Da Akab hørte disse ordene, flerret han klærne sine, tok på seg sekk og fastet. Han lå i sekken og gikk ydmykt omkring.
28Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe, og sa:
1Da kong Hiskia hørte dette, rev han klærne sine i stykker, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
1Da kong Esekias hørte dette, rev han i stykker klærne sine, kledde seg i sekkelerret og gikk inn i Herrens hus.
7Da Israels konge hadde lest brevet, rev han sønder sine klær og sa: "Er jeg Gud, som kan ta liv og gi liv, siden denne mannen sender noen til meg for å helbrede spedalskhet? Se, han søker en konflikt med meg."
8Da Guds mann Elisa hørte at Israels konge hadde revet sine klær, sendte han bud til kongen og sa: "Hvorfor har du revet dine klær? La ham komme til meg, så han kan vite at det er en profet i Israel."
31Kongen reiste seg, rev klærne sine, la seg på jorden, og alle tjenerne sto rundt ham med revne klær.
26Mens Israels konge gikk langs muren, ropte en kvinne til ham og sa: Hjelp, min herre konge!
31Han sa: Måtte Gud gjøre mot meg og enda mer, om hodet til Elisa, Safats sønn, skal få stå på ham i dag.
11Da rev David sine klær i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var med ham.
33Han sa: Kast henne ned! Så kastet de henne ned, og noen av blodet hennes sprutet på veggen og på hestene, og hun ble tråkket ned.
34Da han kom inn, spiste og drakk han og sa: Gå, se til den forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.
19Fordi ditt hjerte ble mykt og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva jeg talte mot dette stedet og dets innbyggere, at de skulle bli til ødeleggelse og forbannelse, og fordi du rev dine klær og gråt for mitt ansikt, har jeg også hørt det, sier Herren.
30Ahia tok tak i det nye klesplagget han hadde på seg, og rev det i tolv stykker.
6Da saken nådde kongen av Ninive, reiste han seg fra sin trone, la av sin kongelige kappe, kledde seg i sekkestrie og satte seg i asken.
22Så kom Eljakim, sønn av Hilkia, hoffsjefen, Sebna, sekretæren, og Joah, sønn av Asaf, skriftekaren, til Esekias med revne klær og fortalte ham Rabsakes ord.
27«Fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord om dette stedet og dets innbyggere, og du ydmyket deg for mitt ansikt, rev i stykker klærne dine og gråt for meg, har jeg også hørt deg, sier Herren.
12Herren, hærskarenes Gud, kalte den dagen til gråt og klage, til å barbere hodet og å kle seg i sekk.
31David sa til Joab og alle folket med ham: Riv klærne deres, ta på sekk og sørg over Abner. Kong David gikk etter likbåren.
27Da Samuel vendte seg for å gå, grep Saul tak i kanten på hans kappe, og den revnet.
1Da Mordekai fikk vite alt som hadde skjedd, rev han i stykker klærne sine, kledde seg i sekk og aske, gikk ut i byen og ropte høyt og bittert.
2Han kom så langt som til kongens port, men man fikk ikke gå inn i kongens port iført sekk.
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da ga kongen henne en embetsmann som hjalp henne med å få tilbake alt hun eide, inkludert landets inntekt fra dagen hun dro, til nå.
20Han ropte til Herren og sa: "Herre, min Gud, har du også ført ulykke over denne enken som jeg bor hos, ved å drepe hennes sønn?"
3Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kledningen min, og jeg rev av meg håret fra hodet og skjegget, og jeg satt helt lamslått.
24Verken kongen eller hans tjenere ble redde eller rev i stykker klærne sine da de hørte alle disse ordene.
37Så kom Eljakim, sønn av Hilkia, slottshøvdingen, Sebna, sekretæren, og Joah, sønn av Asaf, arkivaren, til Esekias med klærne revet i stykker, og de fortalte ham hva Rabsake hadde sagt.
27Da tok han sin førstefødte sønn, som skulle ha blitt konge i hans sted, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Da ble det stor vrede mot Israel, og de forlot ham og vendte tilbake til sitt eget land.
31Hans tjenere sa til ham: «Se, vi har hørt at kongene i Israels hus er barmhjertige. La oss ta sekk på kroppen og tau rundt hodene våre og gå til Israels konge. Kanskje han lar deg leve.»
26Å, mitt folks datter! Kle deg i sekk og rull deg i asken, sør som om for en eneste sønn, en uutholdelig klage, for ødeleggeren kommer raskt over oss.
2Joab sendte bud til Tekoa og fikk en klok kvinne derfra. Han sa til henne: «Vær så snill og lat som om du sørger. Bruk sørgeklær og ikke bruk olje. Vær som en kvinne som har sørget lenge for en død.
4Kongen dekket til ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
19Tamar tok aske på hodet sitt, rev i stykker kappen hun hadde på seg, la hånden på hodet sitt og gikk gråtende av sted.
12Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep i sine klær og rev dem i to stykker.
5Kongen spurte: «Hva er det som plager deg?» Hun svarte: «Jeg er dessverre en enke; min mann er død.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner. De begynte å slåss ute på marken, og det var ingen der til å skille dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
17Han kalte på tjeneren sin som hjalp ham og sa: Kast denne kvinnen ut fra meg og lås døren etter henne.
12En mann fra Benjamin løp fra slagmarken samme dag til Sjilo. Han hadde revet klærne sine og strødd jord på hodet.
36Da han hadde sagt dette, så kom kongens sønner, gråtende høyt, og kongen og alle tjenerne hans gråt med en svært stor gråt.
18Kongen svarte kvinnen: «Skjul ikke for meg det jeg vil spørre deg om.» Kvinnen sa: «La min herre konge spørre.»
26Da sa kvinnen hvis sønn var levende til kongen, for hennes innvoller brant for sønnen: 'Hør, min herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke!' Men den andre sa: 'Det skal verken være mitt eller ditt, del det!'
35Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
36Hun sa til ham: Min far, har du åpnet munnen din til Herren, gjør med meg som du har sagt, siden Herren hevnet deg på dine fiender, ammonittene.
6Da forandret kongens ansiktsfarge seg, og han ble grepet av frykt, hoftene hans ristet, og knærne slo mot hverandre.
1Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
34Da rev Jakob klærne sine, bandt sekk om hoftene og sørget over sønnen i lang tid.