Høysangen 1:6
Se ikke ned på meg fordi jeg er solbrent, for solen har brent meg; min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vinmarkene; men jeg tok ikke vare på min egen vinmark.
Se ikke ned på meg fordi jeg er solbrent, for solen har brent meg; min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vinmarkene; men jeg tok ikke vare på min egen vinmark.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har brunet meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har svidd meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård voktet jeg ikke.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har brent meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, min egen vingård har jeg ikke voktet.
Ikke se på meg fordi jeg er solbrent; solen har gjort meg mørkere. Brødrene mine ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke passet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner ble harme på meg, de satte meg til å vokte vingårdene; men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, for solen har sett ned på meg; søsknene mine var sinte på meg; de gjorde meg til vokter av vinmarkene, men min egen vinmark har jeg ikke passet.
Se ikke på meg fordi jeg er solbrent, for solen har brent meg. Min mors sønner ble sinte på meg, de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har sett på meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke tatt vare på.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, for solen har brent meg. Mine mors barn ble sinte på meg og lot meg passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke holdt.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har sett på meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke tatt vare på.
Ikke se på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vinmarkene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Do not stare at me because I am dark, because the sun has darkened me. My mother’s sons were angry with me; they made me take care of the vineyards, but my own vineyard I have not kept.
Se ikke ned på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Look not upon me, because I am black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; but mine own vineyard have I not kept.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, fordi solen har skint på meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Do not gaze at me because I am dark, because the sun has looked upon me. My mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards, but my own vineyard I have not kept.
Look not upon me, because I am black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; but mine own vineyard have I not kept.
Ikke se på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg. De gjorde meg til vokter av vingårdene. Jeg har ikke voktet min egen vingård.
Vær ikke redd meg fordi jeg er så mørk, Fordi solen har brent meg. Mine mors sønner var sinte på meg, De satte meg til å vokte vingårdene, Min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er solbrent, solen har svidd meg. Min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vingårdene; men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har sett på meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vinmarkene, men min egen vinmark har jeg ikke voktet.
Look{H7200} not upon me, because I am swarthy,{H7840} Because the sun{H8121} hath scorched{H7805} me. My mother's{H517} sons{H1121} were incensed{H2787} against me; They made{H7760} me keeper{H5201} of the vineyards;{H3754} But mine own vineyard{H3754} have I not kept.{H5201}
Look{H7200}{(H8799)} not upon me, because I am black{H7840}, because the sun{H8121} hath looked{H7805}{(H8804)} upon me: my mother's{H517} children{H1121} were angry{H2787}{(H8738)} with me; they made{H7760}{(H8804)} me the keeper{H5201}{(H8802)} of the vineyards{H3754}; but mine own vineyard{H3754} have I not kept{H5201}{(H8804)}.
but yet am I faire & welfauoured withal. Maruell not at me yt I am so black, & why? ye Sonne hath shyned vpo me. For whan my mothers childre had euell wil at me, they made me ye keper of the vynyarde. Thus was I fayne to kepe a vynyarde, which was not myne owne.
Regard ye me not because I am blacke: for the sunne hath looked vpon mee. The sonnes of my mother were angry against mee: they made me the keeper of ye vines: but I kept not mine owne vine.
Marueyle not at me that I am so blacke, for why? the sunne hath shined vpon me: my mothers chyldren haue euyll wyll at me, they made me the keper of the vineyardes, but mine owne vineyarde haue I not kept.
Look not upon me, because I [am] black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; [but] mine own vineyard have I not kept.
Don't stare at me because I am dark, Because the sun has scorched me. My mother's sons were angry with me. They made me keeper of the vineyards. I haven't kept my own vineyard.
Fear me not, because I `am' very dark, Because the sun hath scorched me, The sons of my mother were angry with me, They made me keeper of the vineyards, My vineyard -- my own -- I have not kept.
Look not upon me, because I am swarthy, Because the sun hath scorched me. My mother's sons were incensed against me; They made me keeper of the vineyards; `But' mine own vineyard have I not kept.
Look not upon me, because I am swarthy, Because the sun hath scorched me. My mother's sons were incensed against me; They made me keeper of the vineyards; [But] mine own vineyard have I not kept.
Let not your eyes be turned on me, because I am dark, because I was looked on by the sun; my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vine-gardens; but my vine-garden I have not kept.
Don't stare at me because I am dark, because the sun has scorched me. My mother's sons were angry with me. They made me keeper of the vineyards. I haven't kept my own vineyard.
Do not stare at me because I am dark, for the sun has burned my skin. My brothers were angry with me; they made me the keeper of the vineyards. Alas, my own vineyard I could not keep!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Dra meg med deg, så vil vi løpe etter deg; kongen førte meg inn i sine innerste rom. Vi vil glede oss og fryde oss i deg, vi vil minne oss mer om din kjærlighet enn om vin; de oppriktige elsker deg.
5 Jeg er mørk, men vakker, Jerusalems døtre, som Kedars telt, som Salomos gardiner.
7 Fortell meg, du som min sjel elsker, hvor du gjeter flokken din, hvor du hviler om middagen; for hvorfor skulle jeg vandre som en som skjuler seg ved dine venners flokker?
8 Hvis du ikke vet det, du vakreste blant kvinner, så følg sporene av flokken og beit dine små ved gjeterhytters telt.
9 Jeg har sammenlignet deg, min elskede, med hestene for faraos vogner.
30 Huden min har blitt svart over meg, og knoklene mine brenner av tørke.
31 Min harpe er blitt til sorg, og mine fløyter til de sørgmodiges lyd.
7 Nasireerne var renere enn snø, hvitere enn melk; de var rødere på kroppen enn koraller, glitrende som safirer.
8 Nå er deres ansikter mørkere enn kull, de gjenkjennes ikke på gatene; huden klamrer seg til beina, tørr som tre.
5 Vend øynene dine bort fra meg, for de gjør meg usikker; håret ditt er som en flokk geiter som går ned fra Gilead.
10 Huden vår er het som en ovn på grunn av hungersnødens hete.
6 Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort, han var gått videre. Sjelen min svek meg da han talte. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke, jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.
7 Vekterne som gikk omkring i byen fant meg, de slo meg, de såret meg. Vekterne på murene tok sløret fra meg.
8 Jeg ber dere innstendig, dere Jerusalems døtre! Hvis dere finner min elskede, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9 Hva er din elskede fremfor en annen elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede fremfor en annen elskede, siden du har bedt oss så innstendig?
10 Min elskede er strålende og rød, han bærer banner frem for ti tusen.
11 Hans hode er som det kostelige gull, som det fine gull. Hans lokker er krøllete, sorte som ravnen.
1 Nå vil jeg synge om min kjære, min elskedes sang om hans vingård: Min kjære hadde en vingård på en fruktbar høyde.
21 Jeg sørger over mitt folks datters ødeleggelse, jeg bærer sorg, skrekken har grepet meg.
10 Hvem er hun som stråler som morgenrøden, vakker som månen, ren som solen, fryktinngytende som en hær under faner?
11 Jeg gikk ned i nøttehagen for å se på spirene i dalen, for å se om vintreet hadde blomstret, om granatepletrærne var i blomst.
12 Før jeg visste ordet av det, satte min sjel meg på vognen blant folkets hærer.
16 de er svarte av is, over dem skjuler snø seg.
1 Hvor har kjæresten din gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har han vendt seg hen? Så vil vi lete etter ham med deg.
6 Til dagen brister fram og skyggene flyr, vil jeg gå til myrraens fjell og til røkelsens høyde.
12 La oss tidlig dra til vingårdene se om vintrærne blomstrer, om de små druene spretter fram, og om granatepletrærne blomstrer. Der vil jeg gi deg min kjærlighet.
14 Min kjæreste er som en klase henna-blomster i vinmarkene ved En-Gedi.
15 Se, du er vakker, min elskede; se, du er vakker, dine øyne er som duer.
1 Å, om du var min bror, som har ammet ved min mors bryst! Om vi kunne møtes på gaten, da skulle jeg kysse deg, og ingen ville forakte meg.
16 Mitt ansikt er rødt av tårene, og dødens skygge ligger over øyelokkene mine,
10 Jeg tilhører min kjæreste, og hans lengsel er mot meg.
7 De har gjort min vinlund øde og skrapt bort barken av mitt fikentre; grenene er helt nakne, og greinene blir hvite.
3 Jeg har tatt av meg kjortelen, sier hun, hvordan skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, hvordan skulle jeg gjøre dem skitne igjen?
3 Vekterne som patruljerte byen, fant meg, og jeg spurte dem: Har dere sett den min sjel elsker?
4 Da jeg hadde kommet litt videre fra dem, fant jeg den min sjel elsker. Jeg grep ham og ville ikke slippe ham før jeg hadde ført ham til min mors hus, inn i hennes indre kammer, der hun unnfanget meg.
12 Min vingård, som er min egen, er foran meg; deg, Salomo, tilhører tusen, men til de som vokter dens frukt, to hundre.
13 Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme, la meg høre den.
7 Derfor er øynene mine mørke av harme, og alle lemmene mine er som en skygge.
4 Hva mer kunne man gjøre for min vingård enn det jeg har gjort for den? Hvorfor ventet jeg gode druer, og den bar ville?
1 Å, stakkars meg! Jeg er som frukt som sankes om sommeren, som druene som blir igjen etter vinhøsten; det finnes ingen drue å spise, ingen av de tidlige fruktene som jeg hadde lengsel etter.
12 Er det ingenting for dere, alle som går forbi veien? Se og merk dere, om det er noen smerte som min, som er tilfalt meg; for Herren har bedrøvet meg på sin voldsomme vredes dag.
7 Jeg er utmattet av min suking; hver natt fyller jeg min seng med tårer, jeg gjennomvåter leiet mitt med gråt.
2 Hvorfor er det rødt på klærne dine, og hvorfor ser klærne dine ut som om du har trampet i en vinpresse?
3 Som et epletre blant skogens trær, er min elskede blant sønnene; jeg ønsker å være i hans skygge, sitte der, og hans frukt er søt i min munn.
8 Min arv har blitt som en løve i skogen; den ropte mot meg, derfor hater jeg den.
10 Jeg er en mur, og mine bryster som tårn; da ble jeg i hans øyne som en som finner fred.
8 For jeg bærer skam for din skyld; vanære har dekket mitt ansikt.
1 Jeg er kommet, min søster, min brud, inn i min hage. Jeg har samlet min myrra med mine krydder, jeg har spist min honningkake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner! Drikk og bli beruset, mine kjære!
12 Skade er mye innenfor dens grenser, og bedrag og svik forlater ikke gatene.
5 Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, lenende på sin elskede? Jeg vekket deg under epletreet, der hvor din mor fødte deg, der hvor hun som fødte deg, fikk deg.