Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge to i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Og han reiste seg og dro, og Jonatan gikk inn i byen.
Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har jo begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt til evig tid. Så reiste han seg og dro bort, og Jonatan gikk inn i byen.
Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
Jonatan sa til David: «Gå i fred! For vi to har sverget i Herrens navn: Herren skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
Deretter sa Jonatan til David: 'Gå i fred! For vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mitt avkom og ditt avkom for evig.' Så dro David bort, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget begge i Herrens navn og sagt: ‘Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for alltid.’» Så reiste David seg og dro av sted, og Jonathan gikk inn i byen.
Jonathan sa til David: Gå i fred! Det vi har sverget i Herrens navn mellom oss skal være til vitne mellom oss og mellom våre etterkommere for alltid.
Jonatan sa til David: 'Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: «Herren skal være mellom meg og deg, mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid».' Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget sammen i Herrens navn om at Herren skal være mellom oss og mellom mitt ætt og ditt ætt for alltid.» David reiste seg og dro, og Jonathan gikk inn til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
Jonatan sa til David: 'Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for evig.' Så reiste David seg og dro av sted, mens Jonatan gikk tilbake til byen.
Jonathan said to David, 'Go in peace, for we have sworn friendship with each other in the name of the LORD, saying,
Jonathan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge i HERRENS navn og sagt: HERREN være vitne mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt for evig. Så stod han opp og dro bort, og Jonathan vendte tilbake til byen.
Da sagde Jonathan til David: Gak i Fred! hvad vi begge have svoret i Herrens Navn og sagt, (derom) skal Herren være (Vidne) imellem mig og imellem dig, og imellem min Sæd og imellem din Sæd evindeligen.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and thee, and between my seed and thy seed for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonatan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: 'Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for evig.'" Så reiste han seg og dro av sted, og Jonatan vendte tilbake til byen.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and you, and between my descendants and your descendants forever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonathan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere, for alltid." Han stod opp og dro bort; og Jonathan gikk inn i byen.
«Gå i fred, for vi har sverget i Herrens navn og sagt: ‘Herren er mellom meg og deg, mellom mine etterkommere og dine etterkommere evig.’» Så reiste han seg og gikk sin vei, og Jonathan gikk inn til byen.
Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har båret ed foran Herren, og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt, for evig. Så reiste han seg og dro bort; og Jonatan gikk inn i byen.
Da sa Jonatan til David: Gå i fred, for vi to har sverget i Herrens navn: Herren er et vitne mellom meg og deg, mellom min slekt og din slekt for alltid. Så dro David av sted, og Jonatan gikk tilbake til byen.
And Ionathas saide vnto Dauid: Go thy waye in peace: What soeuer we both haue sworne & spoke together in the name of the LORDE, the LORDE be witnesse betwene me and the, betwene my sede and yi sede for euer. And Ionathas gat him vp, and came in to the cite.
Therefore Ionathan said to Dauid, Goe in peace: that which we haue sworne both of vs in the Name of the Lorde, saying, The Lorde be betweene me and thee, and betweene my seede and betweene thy seede, let it stand for euer. (20:43) And he arose and departed, and Ionathan went into the citie.
And Ionathan sayd to Dauid, Go in peace: And the thinges which we haue sworne both of vs in ye name of the lord, saying, the Lord be betweene thee & me, and betweene thy sede & myne: let them stand for euer. And he arose, & departed: And Ionathan went into the towne.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of the LORD, saying, The LORD be between me and thee, and between my seed and thy seed for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
Jonathan said to David, Go in peace, because we have sworn both of us in the name of Yahweh, saying, Yahweh shall be between me and you, and between my seed and your seed, forever. He arose and departed: and Jonathan went into the city.
and Jonathan saith to David, `Go in peace, in that we have sworn -- we two -- in the name of Jehovah, saying, Jehovah is between me and thee, and between my seed and thy seed -- unto the age;' and he riseth and goeth; and Jonathan hath gone in to the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
And Jonathan said to David, Go in peace, for we two have taken an oath, in the name of the Lord, saying, The Lord will be between me and you, and between my seed and your seed for ever. Then David went away, and Jonathan went into the town.
Jonathan said to David, "Go in peace, because we have both sworn in the name of Yahweh, saying, 'Yahweh shall be between me and you, and between my seed and your seed, forever.'" He arose and departed; and Jonathan went into the city.
Jonathan said to David,“Go in peace, for the two of us have sworn together in the name of the LORD saying,‘The LORD will be between me and you and between my descendants and your descendants forever.’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Derfor ber jeg deg om å handle godt mot din tjener; for du har inngått en pakt med din tjener for Herren. Hvis jeg har gjort noe galt, døm meg selv; hvorfor skulle du ellers ta meg med til din far?
9Og Jonathan sa: Det skal ikke skje deg; for hvis jeg visste med sikkerhet at noe ondt var bestemt av min far mot deg, ville jeg ikke ha sagt det til deg?
10Da sa David til Jonathan: Hvem skal si ifra til meg? Hva om din far svarer deg hardt?
11Og Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonathan sa til David: O Herre, Israels Gud, når jeg spør min far i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og viser deg dette,
13kan Herren gjøre så mye mer mot Jonathan; men hvis det gleder min far å gjøre deg ondt, da vil jeg vise deg det og sende deg bort, så du kan gå i fred; og Herren være med deg, som han har vært med min far.
14Og du skal ikke bare fortsatt vise meg Herrens godhet så lenge jeg lever, slik at jeg ikke dør;
15Men du skal heller ikke holde tilbake din godhet fra mitt hus for alltid; nei, ikke når Herren har utryddet Davids fiender hver eneste en fra jordens overflate.
16Så Jonatan inngikk en pakt med Davids hus og sa: La Herren sørge for dette mot Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
39Men gutten visste intet; bare Jonatan og David visste om saken.
40Og Jonatan ga sine våpen til gutten og sa til ham: Gå, bær dem til byen.
41Og så snart gutten var borte, reiste David seg fra stedet mot sør, og falt ned på ansiktet mot jorden, og bøyde seg tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, helt til David ble overveldet av sorg.
16Og Jonatan, sønn av Saul, reiste seg og dro til David i skogen, og styrket ham i Gud.
17Og han sa til ham: Frykt ikke; for Sauls hånd, min far, skal ikke finne deg; og du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og dette vet også Saul, min far.
18Og de to inngikk en avtale foran Herren; og David ble i skogen, og Jonatan dro til sitt hus.
1Og David flyktet fra Naioth i Rama, og kom til Jonathan og sa: Hva har jeg gjort? Hvilken urett har jeg begått? Hva er min synd foran din far, at han ønsker å ta livet mitt?
2Og han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe stort eller smått, uten at han viser meg det. Hvorfor skulle min far skjule noe for meg? Det er ikke så.
3Og David sverget videre og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne; derfor sier han: La ikke Jonathan få vite om dette, så han ikke blir bedrøvet. Men, så sant Herren lever og så sant ditt liv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonathan til David: Hva din sjel begjærer, det vil jeg gjøre for deg.
23Når det gjelder avtalen vi har snakket om, må Herren være mellom oss for alltid.
1Det skjedde, da han hadde talt ferdig til Saul, at sjelen til Jonathan ble bundet til sjelen til David, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen, og lot ham ikke dra hjem til sin fars hus lenger.
3Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
4Og Jonathan tok av seg kappen sin, og ga den til David, sammen med sine klær, sitt sverd, sin bue og sitt belte.
2Men Jonathan, Sauls sønn, hadde stor glede av David, og han fortalte David og sa: "Min far Saul søker å drepe deg; derfor ber jeg deg om å være forsiktig, pass på deg selv til morgen, og opphold deg på et hemmelig sted, og skjul deg."
3Og jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far på marken der du er, og jeg vil snakke med min far om deg; og hva jeg finner ut, vil jeg fortelle deg.
4Og Jonathan talte godt om David til Saul, sin far, og sa til ham: "La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David; for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært gode for deg:"
5For han satte livet på spill og drepte filisteren, og Herren utførte en stor frelse for hele Israel; du så det og gledet deg; hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod og drepe David uten grunn?"
6Og Saul hørte på Jonathans stemme; og Saul sverget: " Så sant Herren lever, han skal ikke bli drept."
7Og Jonathan kalte på David, og Jonathan viste ham alt dette. Og Jonathan førte David til Saul, og han var i hans nærvær, som før.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i sinne og spiste ikke noe måltid den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet over David, fordi faren hans hadde gjort ham skam.
35Og det skjedde om morgenen at Jonatan gikk ut på marken til den avtalte tiden med David, og med seg en liten gutt.
28Og Jonatan svarte Saul: David har bedt meg om å dra til Betlehem:
21Sverger derfor nå til meg ved Herren, at du ikke vil utrydde etterkommerne mine etter meg, og at du ikke vil utslette navnet mitt fra min fars hus.
22Og David svor til Saul. Så dro Saul hjem; men David og mennene hans gikk opp til festningen.
44Og Saul svarte: "Må Gud gjøre slik og mer også; for du skal helt sikkert dø, Jonathan."
45Og folket sa til Saul: "Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen for Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, skal ikke en eneste hår av hodet hans falle til jorden; for han har hjulpet Gud i dag."
32Og Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han slås ihjel? Hva har han gjort?
17David klaget med denne klagesangen over Saul og over Jonathan hans sønn:
8Da sa Jonathan: "Se, vi vil gå over til disse mennene, og vi vil vise oss selv for dem."
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er Jonathan, min sønn, skal han helt sikkert dø. Men det var ikke en mann blant folket som svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som synes godt for deg."
7Men kongen sparte Mephibosjet, sønn av Jonathan, på grunn av edsforpliktelsen mellom David og Jonathan.
4David spurte ham: Hva har skjedd? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folkene har flyktet fra slaget, mange menn har falt og dødd; og Saul og hans sønn Jonathan er også døde.
12Mennene i utkikksposten svarte Jonathan og hans våpenbærer: "Kom opp til oss, så vil vi vise dere noe spesifikt." Jonathan sa til sin våpenbærer: "Kom opp etter meg, for Herren har overgitt dem til Israels hender."
43Og Jonathan svarte og sa til Adonijah: Sannelig, vår herre kong David har gjort Solomon til konge.
9Og kongen sa til ham: Gå i fred. Så sto han opp og dro til Hebron.
1En dag sa Jonathan, sønn av Saul, til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til filisternes garnison som ligger på den andre siden." Men han sa ikke fra til faren sin.
6Jonathan sa til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til de uomskårne filisterne. Kanskje Herren vil handle for oss, for det er ingen hindring for Herren å frelse, enten ved mange eller ved få."