Apostlenes gjerninger 16:27
Da fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, trakk han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
Da fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, trakk han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet opp, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta sitt eget liv. Han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at fengselsdørene var åpne, trakk han ut sverdet og ville ta sitt liv, idet han trodde at fangerne hadde flyktet.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at dørene til fengselet var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene hadde stukket av.
Og fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at dørene i fengselet var åpne, dro han ut sverdet og ville ta sitt eget liv, i den tro at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sitt sverd for å ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Og fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville drepe seg selv, da han trodde fangene var rømt.
Fengselsvakten våknet opp, og da han så at fengselsdørene var åpne, tok han frem sverdet og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fengselsvakten våknet opp av søvnen da han så at fengselsdørene var åpne. Han dro fram sverdet sitt og tenkte å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevakten våknet og så at fengselsdørene stod åpne. Han trakk sitt sverd og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsportene var åpne, trakk han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The jailer woke up, and when he saw the prison doors open, he drew his sword and was about to kill himself, thinking that the prisoners had escaped.
Men Stokmesteren foer op af Søvne, og der han saae Fængslets Døre aabnede, drog han et Sværd og vilde myrde sig selv, da han meente, at Fangerne vare undflyede.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
Fengselsvakten våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sverdet og var på vei til å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The keeper of the prison, awakening from sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing the prisoners had fled.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, trakk sverdet og ville ta sitt liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så fengselsdørene åpne, trakk han sitt sverd for å ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta livet av seg selv, i frykt for at fangene hadde rømt.
When the keper of ye preson waked out of his slepe and sawe the preson dores open he drue out his swearde and wolde have kylled him selfe supposynge the presoners had bene fledde.
Wha the keper of the preson waked out of slepe, and sawe the preson dores open, he drue out his swerde, and wolde haue kylled him selfe: for he thoughte ye presoners had bene fled.
Then the keeper of the prison waked out of his sleepe, and when he sawe the prison doores open, he drewe out his sword and would haue killed himselfe, supposing the prisoners had bin fled.
When the keper of the pryson waked out of his sleepe, and sawe the pryson doores open, he drewe out his sworde and woulde haue kylled hym selfe, supposyng that the prysoners had ben fled.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
and the jailor having come out of sleep, and having seen the doors of the prison open, having drawn a sword, was about to kill himself, supposing the prisoners to be fled,
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the keeper, coming out of his sleep, and seeing the prison doors open, took his sword and was about to put himself to death, fearing that the prisoners had got away.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
When the jailer woke up and saw the doors of the prison standing open, he drew his sword and was about to kill himself, because he assumed the prisoners had escaped.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Etter å ha slått dem mange ganger, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren ordre om å vokte dem nøye.
24Fangevokteren, som fikk denne ordren, kastet dem i det innerste rommet av fengselet og festet beina deres i stokken.
25Ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangenes hørte på dem.
26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så fengselets grunnmurer ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og lenkene falt av alle fangene.
28Men Paulus ropte med høy røst: 'Ikke gjør deg noe vondt! Vi er alle her.'
29Fangevokteren ba om lys, sprang inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas,
30deretter førte han dem ut og sa: 'Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?'
22Men tjenestemennene som gikk til fengselet fant dem ikke der. De kom tilbake og rapporterte,
23«Vi fant fengselet godt låst med vakter som stod utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.»
35Da det ble dag, sendte dommerne sine tjenere med denne beskjed: 'La disse mennene gå.'
36Fangevokteren fortalte dette til Paulus: 'Dommerne har sendt en beskjed om at dere skal løslates. Gå nå ut og dra bort i fred.'
37Men Paulus sa til dem: 'De har slått oss offentlig uten rettssak, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, la dem komme selv og føre oss ut.'
38Tjenerne meldte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere.
39De kom og ba om unnskyldning, førte dem ut og ba dem om å forlate byen.
40Etter å ha forlatt fengselet, gikk de til Lydia. Etter å ha møtt brødrene der og oppmuntret dem, dro de videre.
5Så ble Peter holdt i fengsel, men menigheten ba inderlig til Gud for ham.
6Den natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og vakter sto foran døren og voktet fengselet.
7Se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i rommet. Han slo Peter på siden og vekket ham, og sa: Stå opp i all hast! Så falt lenkene av hendene hans.
19Men en Herrens engel åpnet fengselsdørene om natten, førte dem ut og sa,
42Soldatene planla å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme bort og flykte.
43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i vannet og komme seg i land,
16Da vi kom inn i Roma, overleverte offiseren fangene til sjefen for garnisonen, men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham.
30Hele byen ble rystet, og folket strømmet sammen. De grep Paulus og dro ham utenfor templet, og straks ble dørene lukket.
31Mens de forsøkte å drepe ham, kom det melding opp til kommandanten for garnisonen om at hele Jerusalem var i opprør.
32Han tok straks med seg soldater og offiserer og løp ned mot dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
33Kommandanten kom da nærmere, grep ham og beordret at han skulle bindes med to lenker. Han spurte hvem han var og hva han hadde gjort.
16Mens Peter fortsatte å banke, åpnet de og så ham, og ble helt ute av seg.
17Peter gjorde tegn til dem med hånden om å være stille, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: Fortell dette til Jakob og til brødrene. Han gikk deretter ut og dro til et annet sted.
18Da det ble dag, var det ikke lite oppstyr blant soldatene om hva som kunne ha skjedd med Peter.
10Da de hadde gått forbi den første og andre vakten, kom de til jernporten som fører ut til byen. Den åpnet seg for dem av seg selv, og de gikk ut og fortsatte langs en gate. Straks forlot engelen ham.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og fridd meg fra Herodes' hånd og fra alt det jødefolket forventet.
19Da hennes herrer så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget for myndighetene.
30Sjøfolkene prøvde å stikke av fra skipet. De senket livbåten ned i sjøen under påskudd av å skulle legge ut ankre fra baugen.
4Vokterne skalv av frykt for ham og ble som døde.
10Da det ble stor strid, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, og befalte soldatene å gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen.
11Den følgende natten sto Herren foran ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
9De tok sikkerhet fra Jason og de andre, og slapp dem fri.
30Da reiste kongen seg sammen med landshøvdingen, Berenike og de som satt sammen med dem.
31Da de gikk ut, sa de til hverandre: 'Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller fengsel.'
29Straks trakk de seg tilbake som ville undersøke ham. Høvedsmannen selv ble også redd da han forsto at han var en romersk borger, og at han hadde bundet ham.
32Så kappet soldatene tauene til livbåten og lot den drive bort.
18Disse undersøkte meg og ville løslate meg fordi det ikke var noen grunn til å dømme meg til døden.
24Men Saulus fikk vite om planene deres. Dag og natt voktet de portene for å drepe ham.
9En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Frykt ikke, men tal og ti ikke still.
26Da offiseren hørte det, gikk han til høvedsmannen og meldte det og sa: ‘Hva har du i sinne å gjøre? For denne mannen er en romersk borger.’
21På grunn av dette grep jødene meg i tempelet og prøvde å drepe meg.