Apostlenes gjerninger 20:38
fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
og de sørget mest av alt over ordene han talte, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
De sørget mest av alt for de ordene han talte, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var ordene han sa, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
mest bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
sørgende mest over det ordet han hadde sagt, at de ikke mer skulle se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
sørgmodige over at han hadde sagt at de aldri mer ville få se hans ansikt. De fulgte ham så til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
bedrøvet over det ord han hadde talt at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
They were deeply grieved because of what he had said—that they would never see his face again. Then they accompanied him to the ship.
De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Og meest smertede dem det Ord, han sagde, at de ikke mere skulde see hans Ansigt. Men de ledsagede ham til Skibet.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his fe no more. And they companied him unto the ship.
sørgende mest over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se hans ansikt mer. Og de fulgte ham til skipet.
sorrowing most of all for the words which he spoke, that they would see his face no more. And they accompanied him to the ship.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig fordi han hadde sagt at de ikke skulle se hans ansikt mer. Så fulgte de ham til skipet.
sørget mest over hans ord om at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De var mest triste fordi han hadde sagt at de ikke ville se hans ansikt igjen. Og så fulgte de ham til skipet.
sorowinge most of all for the wordes which he spake that they shuld se his face no moore. And they acompanyed him vnto the shyppe.
and were sory, most of all because of the worde which he had sayde, that they shulde se his face nomore. And they accopanied him vnto the shippe.
Being chiefly sorie for the words which he spake, That they should see his face no more; they accompanied him vnto the shippe.
Sorowyng most of all for the wordes whiche he spake, that they shoulde see his face no more. And they accompanied hym vnto the shippe.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sorrowing most of all for the word that he had said -- that they are about no more to see his face; and they were accompanying him to the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
Being sad most of all because he had said that they would not see his face again. And so they went with him to the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
especially saddened by what he had said, that they were not going to see him again. Then they accompanied him to the ship.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Da han hadde sagt dette, bøyde han knærne sammen med dem alle og ba.
37Det ble stor gråt blant dem alle, og de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham,
3Da vi fikk øye på Kypros og lot det forbli på venstre side, seilte vi videre til Syria og kom til Tyros, for der var skipet i ferd med å losse lasten.
4Da vi fant disiplene, ble vi hos dem i syv dager; de sa bestemt til Paulus, ved Den Hellige Ånd, at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
5Etter flere dager pakket vi og dro; og alle, sammen med kvinnene og barna, fulgte oss helt til byen; og da vi hadde bøyd knærne på stranden, ba vi.
6Og etter å ha ønsket hverandre velkommen, steg vi ombord på skipet; og de vendte tilbake til sine egne.
7Vi seilte deretter fra Tyros og kom til Ptolemaida, og da vi hilslet på brødrene, tilbrakte vi en dag der.
25Og nå vet jeg at dere, som jeg har forkynte Guds rike til, ikke lenger vil se mitt ansikt.
1Da stillnet lyden, og Paulus kalte på disiplene, og etter å ha hilst på dem, dro han til Makedonia.
2Da han gikk gjennom områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas,
10Men Paulus gikk ned, falt over ham, og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; hans liv er i ham."
11Han gikk opp, brøt brødet, spiste, og holdt en lang tale til dem til dagslys; deretter dro han.
12Og de førte gutten levende tilbake, hvilket ga dem stor oppmuntring.
13Men vi gikk foran til skipet og seilte til Assos, for der var det bestemt; han selv ønsket å gå til fots.
14Etter at han møtte oss i Assos, tok vi ham ombord og kom til Mitylene.
15Og derfra seilte vi, og neste dag kom vi mot Chios; på den andre dagen la vi til ved Samos, og ble i Trogyllium; den etterfølgende dagen kom vi til Milet.
16For Paulus hadde bestemt seg for å passere forbi Efesos for å unngå forsinkelse i Asia; han hastet, om mulig, for å nå Jerusalem på pinsedagen.
26fordi han lengtet etter dere alle og var bekymret for at dere hadde hørt at han var syk.
27Og han var syk, nær døden; men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
28Derfor har jeg sendt ham desto mer, for at dere, når dere ser ham igjen, skal glede dere, og jeg skal bli mindre sorgfull.
12Da vi hørte dette, bad vi både vi og de innfødte ham om at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
13Men Paulus svarte: "Hva gjør dere? Gråter og knuser mitt hjerte? For jeg er klar til ikke bare å bli bundet, men også å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn."
20Da de spurte om han kunne bli lenger, ga han ikke tillatelse,
21men han tok avskjed med dem og sa: "Jeg må nødvendigvis holde den kommende festen i Jerusalem; men jeg vil komme tilbake til dere igjen, så sant Gud vil." Så seilte han fra Efesus.
4Sopater fra Berea dro sammen med ham, sammen med Aristarkus og Sekundus fra Thessalonika; også Gaius fra Derbe, og Timoteus; og fra Asia, Tykikus og Trofimus.
5Disse gikk foran og ventet på oss i Troas.
6Vi reiste fra Filippi etter dagene med de usyrede brødene, og kom til dem i Troas den femte dagen; vi oppholdt oss der i syv dager.
18Da de kom til ham, sa han til dem: "Dere vet fra den første dagen jeg ankom til Asia, har jeg vært sammen med dere hele denne tiden,
19og har tjent Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som rammet meg på grunn av jødenes konspirasjoner:
31Derfor, vær på vakt, og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke har holdt opp med å formane hver enkelt av dere med tårer.
36For folkemengden fulgte ham og ropte: "Bort med ham!"
38Men Paulus mente det ikke var riktig å ta med ham, fordi han hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke vært med dem i arbeidet.
21Da de hadde vært uten mat lenge, sto Paulus midt i dem og sa: 'Menn, det var nødvendig at dere hørte på meg, og ikke seilte fra Kreta, som har ført til denne skaden og tapet.'
22Og nå oppfordrer jeg dere til å være ved godt mot; for ingen av dere skal gå tapt, men bare skipet.
9Da tiden hadde gått en god stund, og usikkerheten om skipet hadde blitt mer markant, fordi fasten allerede var over, rådet Paulus,
10Han sa til dem: 'Menn, jeg ser at seilasen vil medføre stor fare og mye tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av livene våre.'
2Vi gikk ombord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til flere kystområder i Asia; og vi satte seil, med Aristarkhos fra Thessalonika, en makedoner, sammen med oss.
24Han sa: 'Frykt ikke, Paulus; for du må stå frem for keiseren; og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
30Og da sjøfolket ønsket å flykte fra skipet, og hadde senket livbåten i havet, under påskudd av å ville kaste anker fra for.
14Da sendte brødrene umiddelbart Paulus bort for å redde ham fra fare; men Silas og Timoteus ble igjen der.
22Og nå, se, jeg er drevet av Ånden og reiser til Jerusalem, uten å vite hva som venter meg der.
4For jeg skrev til dere med dyp sorg og mange tårer; ikke for at dere skulle bli triste, men for at dere skal forstå hvor mye jeg elsker dere.
17Men vi, kjære brødre, var fraværende fra dere en tid, ansikt til ansikt, men ikke i hjerte, vi lengtet enda mer etter å se deres ansikt.
2For jeg har stor sorg og en ubarmhjertig smerte i mitt hjerte.
40Og de løftet anker og fullførte det de skulle, og bandt sammen rorene; og satte seil med vinden, dro de inn mot land.
41Men da de kom til et sted hvor to hav møttes, ranet de skipet, og forsiden stod fast, mens akterenden brakk av bølgenes kraft.
10De hedret oss med mange gaver; og da vi skulle seile, ga de oss det som var nødvendig.
33Og slik gikk Paulus ut fra dem.
30Men da Paulus ønsket å gå inn til folket, tillot ikke disiplene ham.
13Da de forlot Pafos, reiste de med de som var med Paulus, til Pergamon i Pamfylia; men Johannes skilte seg fra dem og dro tilbake til Jerusalem.