Verse 7

En narrs munn er hans ødeleggelse, og hans lepper er et garn for hans sjel.

Other Translations

Referenced Verses

  • Ordsp 10:14 : 14 Den vise lagrer kunnskap, men den tåpeliges munn er nær sin undergang.
  • Ordsp 12:13 : 13 I lepper som synder, er det et nett som fanger synderen, men den rettskafne kommer ut av trøbbel.
  • Ordsp 13:3 : 3 Den som vokter sin munn, bevarer livet sitt, men den som lar leppene tale i vilden sky, fører til ødeleggelse.
  • Sal 64:8 : 8 Deres tungs onde ord får dem til å falle; alle som ser dem, rister på hodet av dem.
  • Sal 140:9 : 9 De som omringer meg, la ondskapen fra deres lepper falle over deres egne hoder.
  • Ordsp 6:2 : 2 Har ordene fra din munn fanget deg som et nett, uttalelsene dine har overvunnet deg.
  • Ordsp 10:8 : 8 Den vise lar seg lede av fornuft, men den som snakker tåpelig, faller.
  • Fork 10:11-14 : 11 Hvis en slange biter før det magiske ordet blir sagt, er det magiske ordet til ingen nytte. 12 Den vises ord er behagelige for alle, men den tåpeliges lepper er til hans undergang. 13 Hans første ord er tåpelige, og slutten på hans tale er ren ondskap. 14 Den tåpelige er full av ord; mennesker vet ingenting om hva som skal skje; og hvem kan si hva som vil komme etter ham?
  • Mark 6:23-28 : 23 Og han sverget til henne: Hva enn du ber om, skal jeg gi deg, til og med halve kongeriket mitt. 24 Hun gikk ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Og hun svarte: Døperen Johannes' hode. 25 Straks gikk hun hastig inn til kongen og sa: Jeg vil at du straks gir meg på et fat hodet til døperen Johannes. 26 Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke si nei til henne. 27 Straks sendte kongen ut en av sine livvakter med ordre om å hente Johannes' hode. Han gikk og halshugget ham i fengselet, 28 bragte hodet hans på et fat og ga det til piken, og piken ga det til sin mor.
  • Apg 23:14-22 : 14 De kom til yppersteprestene og lederne og sa: Vi har sverget en stor ed på ikke å spise noe før vi har drept Paulus. 15 Så nå, ber vi dere med Rådet om å be overordnet myndighet om å la ham bli ført ned til dere, som om dere ønsket å undersøke saken nærmere; så vil vi drepe ham før han kommer fram. 16 Men Paulus' søstersønn fikk høre om planen, og han gikk inn i festningen og fortalte det til Paulus. 17 Paulus ba en av offiserene føre den unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham. 18 Han tok ham til kommandanten og sa: Fangen Paulus ba meg ta denne unge mannen til deg, for han har noe å fortelle deg. 19 Kommandanten tok ham i hånden, førte ham til side og spurte: Hva er det du har å fortelle meg? 20 Han sa: Jødene har blitt enige om å be deg føre Paulus neste dag til Rådet, som om de vil undersøke hans sak grundigere. 21 Men du må ikke høre på dem, for mer enn førti av dem ligger i bakhold for ham, og de har sverget på ikke å spise eller drikke før de har drept ham; nå er de klare og venter bare på din ordre. 22 Så lot kommandanten den unge mannen gå og sa: Ikke fortell noen at du har gitt meg beskjed om dette.
  • Dom 11:35 : 35 Da han så henne, ble han lammet av sorg og sa: Åh! min datter! Jeg er knust av sorg, og det er du som er hovedårsaken til min ulykke; for jeg har avlagt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
  • 1 Sam 14:24-46 : 24 Folket var med Saul, omtrent tjue tusen mann, og kampen spredte seg over hele Efraims fjellområder. Men Saul gjorde en stor feil den dagen ved å legge folket under ed: Forbannet er den som spiser før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på fiendene mine. Så ingen smakte mat. 25 Hele folket gikk inn i et skogsområde, hvor det rant honning. 26 Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen. 27 Men Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde pålagt folket eden. Han rakte ut staven i hånden, dyppet spissen i honningkakene og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans opp. 28 En av mennene sa: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet er den som spiser mat i dag. Og folket var utmattet. 29 Da sa Jonathan: Min far har gjort stor skade for landet. Se hvordan øynene mine lyser etter at jeg har smakt litt honning! 30 Hvor mye bedre ville det ikke vært om folket hadde spist rikelig av byttet de tok fra fiendene; det ville ført til enda større nederlag for filisterne! 31 Den dagen beseiret de filisterne fra Mikmas til Ajalon, men folket var utmattet på grunn av sult. 32 De kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, drepte dem på bakken og spiste kjøttet med blodet i. 33 Da ble det sagt til Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøttet med blodet. Saul sa: Rull en stor stein hit til meg. 34 Så sa Saul: Gå ut blant folket og si til dem: La hver mann komme hit til meg med sin okse og sitt lam, slakt dem her og spis, men synd ikke mot Herren ved å spise kjøttet med blodet. Så kom alle folket om natten med sine okser og slaktet dem. 35 Saul bygde et alter for Herren; dette var det første alteret han bygde for Herren. 36 Saul sa: La oss dra ned etter filisterne om natten og ødelegge dem til morgenen kommer. Gjør det som synes riktig for deg, sa folket. Da sa presten: La oss nærme oss Gud. 37 Saul spurte Gud: Skal jeg dra ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hender? Men han fikk ikke noe svar den dagen. 38 Da sa Saul: Kom hit, alle folkets ledere, og finn ut hva denne synden skyldes i dag. 39 Ved den levende Herren, Israels frelser, selv om det gjelder min sønn Jonathan, skal han dø. Men ikke en mann i folket svarte ham. 40 Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, så skal jeg og Jonathan, min sønn, stå på den andre siden. Folket svarte: Gjør det som synes godt for deg. 41 Saul sa til Herren, Israels Gud: Hvorfor har du ikke svart meg i dag? Er det synd hos meg eller hos Jonathan, min sønn, la Urim gi svar, men hvis det er hos ditt folk Israel, la Thummim gi svar. Ved Herrens avgjørelse ble Saul og Jonathan valgt ut, mens folket ble frikjent. 42 Da sa Saul: Gi din avgjørelse mellom meg og min sønn Jonathan. Og Jonathan ble utpekt. 43 Saul sa til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan svarte: Jeg smakte litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden. Og se, jeg må dø. 44 Saul sa: Måtte Gud straffe meg hardt hvis du ikke skal dø, Jonathan. 45 Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har gitt denne store seieren til Israel? Det må ikke skje! Ved den levende Herren, ikke et hår på hans hode må falle til jorden, for han har samarbeidet med Gud i dag. Slik kjøpte folket Jonathan fri fra døden. 46 Saul holdt opp med å forfølge filisterne, og de dro hjem.