1 Samuelsbok 14:26
Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen rant; men ingen førte hånden opp til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der fløt det av honning. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Når folket kom inn i skogen, så de honningen dryppe, men ingen tok det til munnen fordi de fryktet eden.
Og da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og når folket kom inn i skogen, var honningen dryppende; men ingen la hånd til munnen, for folket fryktet eden.
Da de kom inn i skogen, fløt honningen, men ingen rakte hånden frem for å ta av den, for folket fryktet eden.
Da trakk folket inn i skogen, se, dammen av honning fløt, men ingen rørte seg for å ta til seg noe, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
When the people entered the forest, they saw honey flowing, but no one dared to lift a hand to his mouth because the people were afraid of the oath.
Når folket kom til skogen, se, det dryppet honning, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet edens skyld.
Og Folket kom ind i Skoven, see, da flød Honningen; og Ingen lod sin Haand røre ved sin Mund; thi Folket frygtede for den Ed.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
When the people came into the forest, behold, the honey was dripping, but no one put his hand to his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Når folket kom inn i skogen, se, så dryppet honningen; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og folket kom inn i skogen, og se, honningen rant, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de honningen dryppet, men ingen tok hånd mot munnen sin, for folket fryktet eden.
Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen.
and whan the people came in to the wodd, beholde, the hony flowed, but no man put of it to his mouth with his hade: for the people were afraied because of the ooth.
And the people came into the wood, and beholde, the hony dropped, and no man mooued his hand to his mouth: for the people feared the othe.
And the people came into the wood: And behold, the honie dropped, and no man moued his hand to his mouth: for the people feared the oth.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
and the people come in unto the forest, and lo, the honey dropped, and none is moving his hand unto his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
But not a man put his hand to his mouth for fear of the curse.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
When the army entered the forest, they saw the honey flowing, but no one ate any of it, for the army was afraid of the oath.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Israels menn ble hardt presset den dagen, og Saul hadde bundet folket med en ed som sa: "Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så smakte ingen av hæren mat.
25Og hele hæren kom inn i skogen, og det var honning på marken.
27Men Jonatan hadde ikke hørt sin far forbanne folket med eden. Så han rakte enden av staven han hadde i hånden, og dyppet den i honningkaken og førte den til munnen. Da lyste øynene hans opp.
28En av folket svarte: "Din far har bundet folket med en streng ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.'" Folket var utmattet.
29Jonatan sa: "Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan øynene mine har lyst opp fordi jeg smakte litt honning.
30Hvor mye større hadde ikke seieren vært om folket i dag hadde fått spise av byttet de tok fra fienden? Nå er det ikke blitt noen stor seier over filisterne."
43Så sa Saul til Jonatan: "Fortell meg hva du har gjort." Jonatan svarte: "Jeg smakte litt honning med staven jeg hadde i hånden. Se, her er jeg; jeg må dø."
8Etter en tid dro han tilbake for å ta henne, og han svingte av for å se løvekadaveret. Og se, det var en bisverm og honning i løvekadaveret.
9Han skrapte honningen ut med hendene sine og spiste mens han gikk videre. Da han kom til sin far og mor, ga han dem noe, og de spiste. Men han fortalte ikke at han hadde skrapt honningen ut fra løvekadaveret.
13Spis honning, min sønn, for det er godt, og biehonning som er søt for din gane.
29honning, smør, sauer og ost fra kyr, som de brakte til David og folket med ham, for å spise. For de sa: 'Folket er sultne, trette og tørste i ørkenen.'
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til filisternes utpost på den andre siden." Men han fortalte ikke dette til sin far.
2Saul satt i utkanten av Gibea under granatepletreet i Migron. Og med ham var omtrent seks hundre menn.
11Da de begge viste seg for filisternes utpost, sa filisterne: "Se, hebreerne kommer ut av hullene der de har gjemt seg."
12Da ropte mennene fra utposten til Jonatan og hans våpenbærer: "Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe!" Jonatan sa til sin våpenbærer: "Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd."
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, og hans våpenbærer etter ham. De falt foran Jonatan, og hans våpenbærer drepte dem bak ham.
22Så på krigens dag var det verken sverd eller spyd å finne i noens hånd hos folket som var med Saul og Jonatan. Men hos Saul og hans sønn Jonatan fantes det.
18De to inngikk en pakt for Herrens ansikt, og David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.
8Jonatan sa: "Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
9Hvis de sier til oss: 'Bli stående der til vi kommer opp til dere,' så blir vi stående der, og vi går ikke opp til dem.
16Har du funnet honning? Spis bare så mye du trenger, ellers vil du spise for mye og kaste det opp.
6Da sa Jonatan til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til disse uomskårne. Kanskje vil Herren handle for oss. For intet hindrer Herren i å frelse, enten med mange eller med få."
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde gått opp med dem til leiren rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
22Alle de israelittene som hadde gjemt seg i Efraims fjellområder, hørte at filisterne hadde flyktet, og de fulgte etter dem i slaget.
15Da oppstod det en skrekk i leiren, på marken og blant hele folket. Også utposten og røverne ble grepet av skrekk, og jorden skalv. Det var en redsel fra Gud.
7Han tok et par okser, hogg dem i stykker og sendte dem ut i hele Israels land ved budbringernes hånd og sa: 'Den som ikke følger Saul og Samuel, skal dette gjøres med hans okser.' Da falt frykt for Herren over folket, og de kom ut som én mann.
39Så sant Herren lever, Han som frelser Israel: Selv om det er Jonatan, min sønn, som har gjort det, skal han dø." Men ingen blant folket svarte ham.
15Også løftet jeg min hånd mot dem i ørkenen og sverget at jeg ikke ville føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, det herligste av alle land.
27De fortalte dem: Vi kom til landet du sendte oss til. Det flyter virkelig av melk og honning, og her er fruktene!
15Se ned fra din hellige bolig, fra himmelen, og velsign ditt folk Israel og det landet du har gitt oss, som du sverget våre fedre, et land som flyter med melk og honning.
7En mett sjel trår honning under fot, men for en sulten sjel smaker alt bittert som søtt.
8Hvis Herren har behag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter av melk og honning.
9Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke folket i landet, for de skal bli som brød for oss. Deres beskyttelse har veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke!
6For i førti år vandret Israels barn i ørkenen til hele nasjonen, krigerne som hadde dratt ut fra Egypt og ikke hadde lyttet til Herrens røst, var omkommet. Herren hadde sverget til dem at han ikke skulle la dem se landet som Herren hadde sverget til deres fedre å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
16Jonatan, Sauls sønn, drog til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Da sa Saul til folket som var med ham: "Tell opp og se hvem som har forlatt oss." Da de telte, fant de at Jonatan og hans våpenbærer manglet.
22Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, Jonatans bue vendte ikke tilbake, Sauls sverd kom ikke tilbake uten resultat.
6Saul lyttet til Jonatans ord og sverget: "Så sant Herren lever, han skal ikke bli drept."
45Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har Gud virket gjennom ham." Så løskjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
18Mennene i byen sa til ham på den syvende dagen, før solen gikk ned: "Hva er søtere enn honning? Og hva er sterkere enn en løve?" Han sa til dem: "Hadde dere ikke pløyd med min kvige, ville dere ikke ha løst gåten min."
5Når Herren fører deg til landet til kanaanittene, hetittene, amorittene, hivittene og jebusittene, det landet han med ed lovet dine fedre å gi deg, et land som flyter med melk og honning, da skal du dyrke denne tjenesten i denne måneden.
22På grunn av overflod av melk de gir, skal han leve av ost, for ost og honning skal være maten for alle som blir igjen i landet.
35Da folket kom for å tilby David mat mens det ennå var dag, sverget David: 'Måtte Gud gjøre slik mot meg, og mer til, om jeg så mye som smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene og før det var tygget, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en svært stor plage.
9Han førte oss til dette stedet og gav oss dette landet, et land som flyter med melk og honning.
32Folket kastet seg over byttet og tok sauer, okser og kalver, slaktet dem på bakken og spiste kjøttet med blodet i.
25De tok med seg noen av landets frukter og brakte dem ned til oss og ga oss en rapport, og sa: Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.
15Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.
10Herrens frykt er ren, den varer evig. Herrens dommer er sannhet, de er alle rettferdige.
22Du gav dem dette landet som du sverget deres fedre å gi dem, et land som flyter med melk og honning.