2 Mosebok 12:33
Egypterne presset på for å få folket ut av landet så snart som mulig, for de sa: «Ellers dør vi alle.»
Egypterne presset på for å få folket ut av landet så snart som mulig, for de sa: «Ellers dør vi alle.»
Egypterne la sterkt press på folket for å få dem raskt ut av landet. For de sa: Vi er alle dødsens.
Egypterne presset på folket for å få dem raskt ut av landet, for de sa: Vi dør alle.
Egypterne presset på folket for å få dem raskt ut av landet, for de sa: Vi dør alle sammen!
Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet i hast, for de sa: "Vi dør alle sammen!"
Og egypterne forlangte sterkt at folket skulle dra ut av landet med hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Og egypterne var ivrige på folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Egypterne presset folket sterkt for å få dem hastig ut av landet, for de sa: 'Vi dør alle sammen.'
Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet i all hast, for de sa: «Ellers dør vi alle.»
Egypterne presset på folket for å få sende dem ut av landet i all hast, for de sa: Vi er alle dødsdømte.
Egypterne presser folket til å dra ut av landet i all hast, for de sier: 'Vi er alle fortapte!'
Egypterne presset på folket for å få sende dem ut av landet i all hast, for de sa: Vi er alle dødsdømte.
The Egyptians pressured the people to send them out of the land quickly, for they said, 'We are all going to die!'
Egypterne presset folket sterkt for å få dem bort fra landet så fort som mulig, for de sa: «Vi skal alle dø.»
Og Ægypterne trængte haardt paa Folket, at drive dem hasteligen ud af Landet; thi de sagde: Vi døe alle.
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We be all dead men.
Og egypterne var ivrige på folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde mennesker.
And the Egyptians urged the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, 'We shall all be dead.'
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We be all dead men.
Egypterne ble ivrige etter å få folket ut av landet i hast, for de sa: «Vi er alle døde menn.»
Egypterne var ivrige etter å få folket bort fra landet, for de sa: "Ellers dør vi alle!"
Og egypterne presset folket for å sende dem ut av landet i hast; for de sa: Vi er alle døde menn.
Og egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig, for de sa: Vi dør alle.
And the Egyptians{H4714} were urgent{H2388} upon the people,{H5971} to send{H7971} them out of the land{H776} in haste;{H4116} for they said,{H559} We are all dead{H4191} men.
And the Egyptians{H4714} were urgent{H2388}{(H8799)} upon the people{H5971}, that they might send{H7971}{(H8763)} them out of the land{H776} in haste{H4116}{(H8763)}; for they said{H559}{(H8804)}, We be all dead{H4191}{(H8801)} men.
And the Egiptians were ferce vppon the people and made haste to send the out of the lad: for they sayde: we be al deed me
And the Egipcians were fearce vpon the people, to dryue them haistely out of the londe, for they saide: we are all but deed.
And the Egyptians did force the people, because they would send them out of the land in haste: for they said, We die all.
And the Egyptians were fierce vpon the people, that they myght sende them out of the lande in haste: for they sayde, we be all but dead men.
And the Egyptians were urgent upon the people, that they might send them out of the land in haste; for they said, We [be] all dead [men].
The Egyptians were urgent with the people, to send them out of the land in haste, for they said, "We are all dead men."
And the Egyptians are urgent on the people, hasting to send them away out of the land, for they said, `We are all dead;'
And the Egyptians were urgent upon the people, to send them out of the land in haste; for they said, We are all dead men.
And the Egyptians were urgent upon the people, to send them out of the land in haste; for they said, We are all dead men.
And the Egyptians were forcing the people on, to get them out of the land quickly; for they said, We are all dead men.
The Egyptians were urgent with the people, to send them out of the land in haste, for they said, "We are all dead men."
The Egyptians were urging the people on, in order to send them out of the land quickly, for they were saying,“We are all dead!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
34 Folket tok deigene sine før de var syret, bundet inn i klærne sine, og bar dem på skuldrene.
35 Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og de ba egypterne om sølvtøy, gulltøy og klær.
36 Herren hadde gitt folket velvilje i egypternes øyne, så de ga dem det de ba om. Slik plyndret de egypterne.
10 Da Farao nærmet seg, løftet Israels barn sine øyne, og se, egypterne kom etter dem. De ble meget redde, og Israels barn ropte til Herren.
11 De sa til Moses: «Er det fordi det ikke var graver i Egypt at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss, at du førte oss ut av Egypt?
12 Var ikke dette det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, så vi kan tjene egypterne? For det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.»
13 Men Moses sa til folket: «Frykt ikke, stå fast og se Herrens frelse som han skal gjøre for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem igjen.
29 Og det skjedde ved midnatt at Herren slo alle førstefødte i Egyptens land, fra faraos førstefødte, som satt på hans trone, til den førstefødte av fangen i fengselet, og alle førstefødte blant buskapen.
30 Farao stod opp om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne. Og det ble et stort skrik i Egypten, for det var ikke noe hus hvor det ikke var en død.
31 Han kalte på Moses og Aron om natten og sa: «Reis dere, gå bort fra mitt folk, både dere og Israels barn. Gå og tjen Herren, som dere har sagt.
32 Ta også med deres småfe og storfe, som dere har sagt, og dra av sted. Be også en velsignelse over meg.»
5 Da det ble fortalt til Egypternes konge at folket hadde flyktet, ble Faraos hjerte og hans tjeneres hjerter vendt mot folket, og de sa: «Hva er dette vi har gjort, at vi har latt Israel gå så de ikke tjener oss lenger?»
6 Han spente for vognen sin og tok med seg folket sitt.
38 Egypten gledet seg da de dro ut, for det hadde falt frykt over dem.
3 Og Israels barn sa til dem: «Hadde vi bare dødd for Herrens hånd i Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene og spiste oss mette på brød! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for å la hele menigheten dø av sult.»
15 Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde i Egypt i mange dager, og egypterne behandlet oss ille, oss og våre fedre.
12 Aron gjorde som Moses sa og sprang inn i mengden, og se, plagen hadde begynt blant folket. Han la røkelsen på og brakte forsoning over folket.
25 Han fjernet hjulene på vognene deres så de kjørte tungt, og egypterne sa: «La oss flykte fra Israel, for Herren kjemper for dem mot egypterne.»
3 De sa: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss få gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, for at han ikke skal slå oss med pest eller sverd.»
4 Men Egypts konge sa til dem: «Hvorfor holder dere, Moses og Aron, folket borte fra arbeidet deres? Gå tilbake til de tunge pliktene deres!»
9 Moses svarte: 'Vi vil gå med våre unge og våre gamle, med våre sønner og våre døtre, våre småfe og storfe, for vi holder Herrens høytid.'
10 Han svarte dem: 'Måtte Herren være med dere når jeg lar dere og deres små gå! Se, det er ondt foran dere.'
11 Så nei, la mennene gå og tjene Herren, for det er det dere ønsker.' Og de ble jaget ut fra faraos nærvær.
3 De brøt opp fra Rameses i den første måneden, den femtende dagen i måneden. Dagen etter påsken dro israelittene ut med løftet hånd for øynene på hele Egypt.
4 Egypterne begravde dem Herren hadde slått blant dem, alle førstefødte. Herren hadde også holdt dom over deres guder.
6 Men egypterne mishandlet oss, undertrykte oss og la hardt arbeid på oss.
38 En stor flokk andre folk dro også opp med dem, samt sauer, kveg og en stor mengde buskap.
39 De bakte det de hadde tatt med seg av deig fra Egypten, til usyrede brød. For deigen var ikke syret. De var blitt drevet ut av Egypten og kunne ikke dvele, og de hadde ikke gjort i stand proviant for reisen.
19 Herrens ord til Moses i Midjan: «Dra tilbake til Egypt, for alle som sto deg etter livet, er døde.»
41 Da fire hundre og tretti år var til ende, samme dag dro alle Herrens hærer ut av Egyptens land.
23 Egypterne fulgte dem, med alle Faraos hester, vogner og ryttere, og kom etter dem midt ut i sjøen.
3 For Farao vil si om Israels barn: 'De vandrer forvirret i landet, ørkenen har stengt for dem.'
17 Alle menneskene som satte sitt sinn på å gå til Egypt for å bo der, skal dø ved sverdet, hungersnøden og pesten. Ingen skal overleve eller unnslippe den ulykken jeg lar komme over dem.
12 For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr. Jeg vil holde dom over Egyptens guder. Jeg er Herren.
21 Og de sa til dem: «Måtte Herren se til dere og dømme, for dere har gjort oss avskyelige for farao og hans tjenere og satt et sverd i deres hånd til å drepe oss.»
7 Men faraos tjenere sa til ham: 'Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene gå, så de kan tjene Herren, deres Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt er ødelagt?'
30 Slik frelste Herren Israel den dagen fra egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde ved havets bredd.
13 Egypterne tvang Israels barn til å arbeide med hardt strev.
5 Alle de førstefødte i Egypt skal dø, fra faraos førstefødte som sitter på tronen, til den førstefødte av tjenestekvinnen bak kvernen, og alle førstefødte blant dyrene.
17 Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Folket kan angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt.»
18 I stedet førte Gud folket rundt gjennom ørkenen til Sivsjøen. Israels barn gikk ut av Egypt fullt rustet.
21 Jeg vil la dette folket finne nåde i egypternes øyne, så dere, når dere drar, ikke går tomhendte.
1 Da sa Herren til Moses: 'Jeg vil enda en gang bringe en plage over farao og Egypt; etter det vil han slippe dere helt ut herfra. Når han slipper dere, vil han jage dere helt bort fra dette stedet.'
18 De skal høre på deg. Du og Israels eldste skal gå til Egyptens konge og si til ham: 'Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. Nå vil vi gå tre dagsreiser ut i ørkenen for å ofre til Herren vår Gud.'
8 Da skal alle dine tjenere komme til meg, bøye seg for meg og si: Gå ut, du og hele folket som følger deg! Deretter skal jeg gå ut.' Så forlot Moses farao i stor vrede.
12 «Hvorfor skal egypterne si: 'Han førte dem ut med onde hensikter, for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate'? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk.»
19 Hvorfor skulle vi dø foran deg, både vi og jorden vår? Kjøp oss og vår jord for brød, så vil vi og vår jord være tjenere for farao. Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, slik at ikke jorden blir øde."
27 Da skal dere si: Dette er påskeofferet for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo Egypten, men sparte våre hus.» Folket bøyde seg da ned og tilba.