2 Kongebok 4:19
Han ropte: «Far, mitt hode, mitt hode!» Og faren sa til en gutt: «Bær ham til moren din.»
Han ropte: «Far, mitt hode, mitt hode!» Og faren sa til en gutt: «Bær ham til moren din.»
Da ropte han til faren: Hodet mitt! Hodet mitt! Faren sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
Han sa til faren: "Hodet mitt, hodet mitt!" Faren sa til tjeneren: "Bær ham til moren hans."
Han sa til faren: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa faren til tjenestegutten: «Bær ham til moren hans.»
Han sa til faren sin: 'Hodet mitt, hodet mitt!' Faren sa til en av tjenerne sine: 'Bær ham til moren hans.'
Han sa til sin far: "Hodet mitt, hodet mitt." Faren sa til en tjener: "Bær ham til hans mor."
Han sa til sin far: Mitt hode, mitt hode. Faren sa til en av tjenesteguttene: Bær ham til moren hans.
Han sa til faren: Hodet mitt, hodet mitt! Faren sa til en av guttene: Bær ham til moren hans.
Han sa til faren: 'Hodet mitt! Hodet mitt!' Faren sa til en av tjenerne: 'Bær ham til moren hans.'
Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt! Far sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt! Far sa til en gutt: Bær ham til moren hans.
Han sa til faren: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Faren sa til tjeneren: «Bær ham til moren.»
He said to his father, "My head! My head!" His father told a servant, "Carry him to his mother."
Han sa til sin far: 'Mitt hode, mitt hode!' Faren sa til tjeneren: 'Bær ham til hans mor.'
Og det sagde til sin Fader: Mit Hoved, mit Hoved! og han sagde til en Dreng: Bær ham til sin Moder.
And he said unto his father, My head, my head. And he said to a lad, Carry him to his mother.
Han sa til sin far: Hodet mitt, hodet mitt. Faren sa til en av guttene: Ta ham til hans mor.
And he said to his father, My head, my head. And he said to a lad, Carry him to his mother.
Han sa til sin far: Mitt hode, mitt hode. Han sa til tjenestemannen sin: Bær ham til hans mor.
og han sa til sin far: 'Mitt hode, mitt hode!' Faren sa til en av tjenesteguttene: 'Ta ham med til hans mor.'
Gutten ropte til faren sin: Mitt hode, mitt hode! Faren sa til tjeneren: Bær ham til moren hans.
Han sa til faren: «Mitt hode, mitt hode!» Faren sa til en tjenestegutt: «Bær ham til moren.»
And he said{H559} unto his father,{H1} My head,{H7218} my head.{H7218} And he said{H559} to his servant,{H5288} Carry{H5375} him to his mother.{H517}
And he said{H559}{(H8799)} unto his father{H1}, My head{H7218}, my head{H7218}. And he said{H559}{(H8799)} to a lad{H5288}, Carry{H5375}{(H8798)} him to his mother{H517}.
& sayde vnto his father: Oh my heade, my heade. He saide vnto his seruaut: Bringe him to his mother.
And he sayde to his father, Mine head, mine head. Who sayd to his seruant, Beare him to his mother.
And he said vnto his father: My head, my head. And he saide to a lad: Cary him to his mother.
And he said unto his father, My head, my head. And he said to a lad, Carry him to his mother.
He said to his father, My head, my head. He said to his servant, Carry him to his mother.
and he saith unto his father, `My head, my head;' and he saith unto the young man, `Bear him unto his mother;'
And he said unto his father, My head, my head. And he said to his servant, Carry him to his mother.
And he said unto his father, My head, my head. And he said to his servant, Carry him to his mother.
And he said to his father, My head, my head! And the father said to a servant, Take him in to his mother.
He said to his father, "My head! My head!" He said to his servant, "Carry him to his mother."
He said to his father,“My head! My head!” His father told a servant,“Carry him to his mother.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 Da gutten var blitt eldre, skjedde det en dag at han fulgte sin far ut til innhøsterne.
20 Da gutten ble ført til sin mor, satt han i fanget hennes til middag – og deretter døde han.
21 Kvinnen tok ham opp, la ham på Guds mans seng, lukket døren over ham og dro ut.
17 Etter disse hendelsene ble enkemorens sønn syk, og sykdommen var så alvorlig at han ikke trakk et eneste pust.
18 Og hun sa til Elijah: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Har du kommet for å minne meg om min synd og for å ta livet av min sønn?»
19 Han svarte: «Gi meg ditt barn.» Og han tok ham ut av hennes favn, bar ham opp til et rom i huset der han bodde, og la ham på sin egen seng.
20 Så ropte han til HERREN og sa: «Å HERRE, min Gud, har du også påført denne enkemoren elendighet ved å ta hennes sønn?»
21 Han la seg over barnet tre ganger og ropte: «Å HERRE, min Gud, jeg ber deg, la barnets ånd komme tilbake til ham.»
22 HERREN hørte Elijahs rop, og barnets ånd vendte tilbake til ham, og han ble levende igjen.
23 Elijah tok barnet, bar det ned fra rommet og inn i huset, og overleverte det til moren. Han sa: «Se, ditt barn lever!»
28 Den ene forlot meg, og jeg sa: 'Han er visst ødelagt,' og jeg har ikke sett ham siden.
29 Og om dere tar også denne fra meg, og noe vondt skjer med ham, da vil dere sørge så dypt for min gamle far at hans grå hår bæres med sorg til graven.
30 For når jeg vender tilbake til din tjener, vår far, og gutten ikke er med oss siden hans liv henger sammen med guttens,
31 så vil vår far, når han oppdager at gutten ikke er med oss, dø, og dere vil sørge så inderlig for ham at hans grå hår bæres med sorg til graven.
36 Elisha kalte så på Gehazi og sa: «Kall inn Shunamm-kvinnen.» Gehazi kalte på henne, og da hun kom inn, sa han: «Ta opp sønnen din.»
37 Hun gikk inn, falt ned for hans føtter, bøyde seg dyp respektfullt, tok opp sin sønn og dro ut.
34 For hvordan skal jeg gå opp til min far uten at gutten er med meg? Jeg frykter at jeg ellers vil få se den ondskapen som skal ramme min far.
29 Elisha sa da til Gehazi: «Belt opp buksene dine, ta mitt stav i hånden og gå din vei. Møter du noen, hils dem ikke; og om noen hilser på deg, svar dem ikke. Legg mitt stav over barnets ansikt.»
30 Men barnets mor sa: «Så sant som Herren lever, og så sant du selv lever, vil jeg ikke forlate deg.» Og Elisha reiste seg og fulgte etter henne.
31 Gehazi gikk foran dem, la staven over barnets ansikt, men det skjedde verken lyd eller liv. Da gikk han tilbake til Elisha og sa: «Barnet har ikke våknet.»
32 Da Elisha kom inn i huset, fant han barnet dødt og liggende på sengen.
28 Henrettelsesmannen førte hans hode på et fat til jenta, og jenta overleverte det til sin mor.
20 «Hun sto opp midt på natten, tok mitt barn fra ved min side mens din tjener sov, la det i sin favn og byttet det med sitt døde barn som hun la ved min side.»
21 «Da jeg våknet om morgenen for å amme mitt barn, så jeg at det var dødt; men da jeg tenkte nærmere over det, oppdaget jeg at det ikke var mitt barn, det jeg hadde født.»
4 Men kongen dekket til sitt ansikt og ropte med høy røst: «O min sønn Absalom, o Absalom, min sønn, min sønn!»
13 Hans mor svarte: "La din forbannelse falle over meg, min sønn; adlyd bare min stemme og gå og hent dem til meg."
20 Elisha forlot okseparene, løp etter Elijah og sa: «La meg, jeg ber deg, kysse min far og min mor, så vil jeg følge deg.» Men Elijah svarte: «Gå tilbake, for hva har jeg gjort mot deg?»
25 De slaktet en okse og førte barnet til Eli.
22 Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem kan vite om Gud vil vise meg nåde og la barnet leve?
18 Så kom han til sin far og sa: "Min far." Og Isak svarte: "Her er jeg; hvem er du, min sønn?"
20 Og vi svarte: 'Vi har en far, en gammel mann, og en yngling, en liten en; hans bror er død, og han står alene igjen med sin mor, og faren elsker ham.'
21 Og du sa til oss: 'Ta ham med ned til meg, så jeg kan se ham med mine egne øyne.'
22 Vi svarte: 'Gutten kan ikke forlate sin far, for om han forlater ham, vil faren dø.'
35 Alle hans sønner og døtre stilte opp for å trøste ham, men han lot seg ikke trøste og sa: 'Jeg skal ned til graven for å sørge over min sønn.' Og slik gråt faren for ham.
3 For jeg var min fars sønn, øm og den eneste elskede i min mors øyne.
34 Da gikk han bort, la seg over barnet og la munnen sin mot barnets munn, øynene mot barnets øyne og hendene mot barnets hender. Han strakte seg ut over barnet, og barnets kropp ble varm.
6 Din tjener hadde to sønner, som slåss mot hverandre på marken, og ingen kunne skille dem; men den ene slo den andre og drepte ham.
7 Se, nå har hele familien vendt seg mot din tjener, og de sier: 'Lever den som slo sin bror, så vi kan drepe ham for å betale for broderens liv, og vi vil utslette arvingen også. Slik vil de slukke den gjenstående ilden og ikke la noe vare igjen, verken navn eller arv for min mann på jorden.'
16 Mannen sa til Eli: «Jeg er den som rømte fra hæren i dag.» Og Eli spurte: «Hva har skjedd, min sønn?»
18 Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Se, mens barnet levde, talte vi med ham, og han hørte ikke på oss; hvordan skal han da reagere om vi sier at det er dødt?»
33 Kongen ble dypt rørt og gikk opp til kammeret over porten, og han gråt. Mens han gikk, sa han: «Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Gud miskunne meg om jeg hadde døydd for din skyld, Absalom, min sønn, min sønn!»
11 Hans hode ble båret frem på et fat og gitt til jenta, som bar det videre til sin mor.
19 da skal far og mor gripe ham og føre ham ut til byens eldste og til porten i hans bosetning.
11 Da sa hun: 'Jeg ber deg, la kongen huske Herren, din Gud, og ikke la blodsutrederne fortsette ødeleggelsen, så de ikke utrydder min sønn. Så sant Herren lever, skal ikke et eneste hår på din sønn falle til jorden!'