Daniel 10:15
Da han hadde talt disse ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han hadde talt disse ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte med meg slike ord, bøyde jeg ansiktet mot jorden og var stille.
Og da han talte slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og var uten ord.
Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
Mens han snakket med meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og ble stum.
While he was speaking to me with these words, I bowed my face to the ground and became speechless.
Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.
Og der han talede med mig efter disse Ord, (da) vendte jeg mit Ansigt mod Jorden og blev stum.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
Da han talte slik til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
And when he had spoken such words to me, I set my face toward the ground, and became speechless.
og da han talte til meg etter disse ordene, la jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg om disse tingene, vendte jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg etter disse ordene, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
Etter at han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og kunne ikke si noe.
and when he had spoken{H1696} unto me according to these words,{H1697} I set{H5414} my face{H6440} toward the ground,{H776} and was dumb.{H481}
And when he had spoken{H1696}{(H8763)} such words{H1697} unto me, I set{H5414}{(H8804)} my face{H6440} toward the ground{H776}, and I became dumb{H481}{(H8738)}.
Now when he had spoken these wordes vnto me, I kest downe my heade to ye grounde, and helde my tunge.
And when he spake these wordes vnto me, I set my face towarde the grounde, and helde my tongue.
Now whe he had spoken these words vnto me, I cast downe my head to the grounde, and held my tongue.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
`And when he speaketh with me about these things, I have set my face toward the earth, and have been silent;
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
And after he had said these words to me, I kept my face turned to the earth and was unable to say anything.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
While he was saying this to me, I was flat on the ground and unable to speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Jeg, Daniel, så synet alene; for de som var med meg, så det ikke, og en voldsom skjelving rammet dem, slik at de flyktet for å skjule seg.
8 Derfor ble jeg alene og så dette store syn, og ingen styrke var igjen i meg; for min prakt forvandlet seg til fordervelse, og jeg var helt kraftløs.
9 Likevel hørte jeg lyden av ordene hans; og da jeg hørte dem, falt jeg i en dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10 Og se, en hånd rørte meg, og den fikk meg til å stille meg på knærne og på håndflatene.
11 Han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede mann, forstå de ord jeg nå taler til deg, og stå oppreist, for jeg er sendt til deg.» Og da han hadde talt disse ordene, stod jeg og skalv.
12 Han fortsatte: «Frykt ikke, Daniel, for fra den dagen du fastsatte ditt hjerte for å forstå og ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet for ditt ord.»
16 Og se, en som lignet et menneske rørte ved mine lepper; da åpnet jeg munnen og talte, og sa til ham som sto foran meg: «O min herre, gjennom synet har sorgen overfalt meg, og jeg har ikke lengre noen kraft.»
17 For hvordan kan tjeneren til denne min herre tale med ham, når jeg straks var helt kraftløs og ikke hadde en dråpe pust igjen?
18 Så kom en annen, som hadde menneskelig skikkelse, og han rørte ved meg og styrket meg.
19 Han sa: «O høyt elskede mann, frykt ikke; fred være med deg, vær sterk – ja, vær virkelig sterk.» Og da han hadde talt til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, min herre, for du har gitt meg ny kraft.»
15 Og det skjedde at jeg, Daniel, da jeg hadde sett visjonen og søkte dens betydning, så en skikkelse som lignet en mann stå foran meg.
16 Jeg hørte en stemme blant Ulais bredder som ropte: «Gabriel, få denne mann til å forstå visjonen.»
17 Han nærmet seg stedet der jeg sto, og da han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt. Men han sa: «Forstå, menneskesønn, for visjonen skal oppfylles ved tidens slutt.»
18 Mens han talte med meg, lå jeg i dyp søvn med ansiktet vendt mot bakken; men han tok meg til seg og reiste meg opp.
22 Herrens hånd var over meg om kvelden, før flyktningen kom; den åpnet min munn inntil han kom til meg om morgenen – min munn var da åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
23 Da kom Herrens ord til meg og sa:
14 Nå er jeg kommet for å vise deg hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet strekker seg over mange dager fremover.
3 Og det var lik den visjonen jeg så, akkurat som den visjonen jeg fikk da jeg kom for å ødelegge byen; visjonene var like den jeg så ved elven Chebar, og jeg falt ned på mitt ansikt.
15 Så gikk en ånd forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.
16 Den sto stille, men jeg kunne ikke tyde dens skikkelse; et bilde var foran mine øyne, det var stille, og jeg hørte en stemme som sa:
27 Og jeg, Daniel, ble svimmel og litt syk i noen dager; deretter reiste jeg meg og utførte kongens ærend, mens jeg sto forbløffet over visjonen som ingen forsto.
22 Og Herrens hånd var over meg, og han sa til meg: «Stå opp, gå ut på sletten, så skal jeg tale med deg der.»
23 Da sto jeg opp og gikk ut på sletten; og se, Herrens herlighet sto der, lik den herligheten jeg så ved Chebar-elven, og jeg falt ned på mitt ansikt.
24 Så gikk ånden inn i meg, reiste meg opp på mine føtter, og talte med meg: «Gå og lukk deg inne i ditt hus.»
13 Men jeg hørte ikke, som en døv, og jeg var som en stum mann som ikke åpner munnen sin.
14 Slik var jeg som en mann som ikke hører, og i hvis munn det ikke finnes noen irettesettelser.
8 Jeg lyttet, men forsto ikke, så jeg spurte: «Herre, hva blir slutten på alt dette?»
3 Jeg vendte mitt ansikt mot Herren, min Gud, for å søke ham gjennom bønn og påkallelser, med faste, sekkklær og aske.
9 Jeg var taus og åpnet ikke min munn, for det var din vilje.
1 Og han sa til meg: «Menneskesønn, reis deg opp, så skal jeg tale til deg.»
2 Og ånden kom inn i meg da han talte til meg, og fikk meg til å reise meg opp, så jeg kunne høre ham som talte til meg.
2 Jeg var stum av stillhet og holdt tilbake min tale, selv overfor det gode; og min sorg ble vekket.
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager, fastet og bad for den himmelske Gud.
15 Jeg, Daniel, ble dyp bedrøvet i sinnet, midt i kroppen, og de visjonene jeg så, plagde meg.
16 Jeg nærmet meg en av dem som stod der og spurte ham om sannheten i alt dette. Han forklarte det for meg og gjorde meg kjent med tolkningen.
4 Så samlet alle som skalv for Israels Guds ord seg til meg, på grunn av syndene til de bortførte, og jeg satt forundret helt fram til aftenofferet.
20 Men se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag disse tingene blir oppfylt, fordi du ikke trodde på mine ord – og de skal innoveres i sin tid.»
26 Og jeg vil feste tungen din til ganen, slik at du blir stum og ikke kan rette dem irettes, for de er et opprørsk hus.
6 Så sa jeg: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er bare et barn.»
6 Da forandret kongens uttrykk seg, og tankene hans ble uroet, slik at leddene i korsryggen mistet sin styrke og knærne skalv mot hverandre.
10 De edle forble stille, og tungen satt fast mot ganen.
5 Merk mine ord, bli forundret, og legg hånden over munnen.
25 Så talte jeg til de i fangenskap om alt det Herren hadde vist meg.
15 Deretter kom jeg til de i fangenskapet ved Telabib, som bodde ved Chebar-elven. Jeg satte meg der de satt og forble forundret blant dem i syv dager.
9 Så rakte HERREN ut sin hånd og berørte min munn, og sa: «Se, jeg har satt mine ord i din munn.»
20 Da svarte jeg dem: 'Herrens ord kom til meg og sa:'
5 løftet jeg øynene og så: Se, en mann kledd i lin, og livet hans var belagt med fint gull fra Uphaz.
21 Mens jeg befant meg i bønn, kom Gabriel, mannen jeg hadde sett i den første åpenbaringen, og han ble raskt sendt og rørte meg omtrent ved tid for kveldens ofring.
10 Dessuten sa han til meg: «Menneskesønn, ta imot i ditt hjerte alle mine ord som jeg skal tale til deg, og hør med dine ører.»