Nehemja 2:3
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: Le kongen for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger øde, og portene der er brent med ild?
Jeg svarte kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen hvor mine forfedres graver ligger, er ødelagt og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
But I said to the king, "May the king live forever! Why should my face not be sad when the city where my ancestors are buried lies in ruins and its gates have been destroyed by fire?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?
Og jeg sagde til Kongen: Kongen leve evindelig! hvorfor skulde jeg ikke see ilde ud, da den Stad, (i hvilken) mine Fædres Begravelsers Huus er, (ligger) øde, og dens Porte ere fortærede med Ild?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet hvor mine forfedres graver ligger, ligger i ruiner, og portene er ødelagt av ild?
And said to the king, Let the king live forever. Why should my face not be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: 'Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen, stedet der mine forfedres graver er, ligger i ruiner og portene er brent opp?'
Og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner og dens porter er brent opp?
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
And I said{H559} unto the king,{H4428} Let the king{H4428} live{H2421} for ever:{H5769} why should not my countenance{H6440} be sad,{H3415} when the city,{H5892} the place{H1004} of my fathers'{H1} sepulchres,{H6913} lieth waste,{H2720} and the gates{H8179} thereof are consumed{H398} with fire?{H784}
And said{H559}{(H8799)} unto the king{H4428}, Let the king{H4428} live{H2421}{(H8799)} for ever{H5769}: why should not my countenance{H6440} be sad{H3415}{(H8799)}, when the city{H5892}, the place{H1004} of my fathers{H1}' sepulchres{H6913}, lieth waste{H2720}, and the gates{H8179} thereof are consumed{H398}{(H8795)} with fire{H784}?
& sayde vnto the kynge: God saue the kynges life for euer, shulde I not loke sadly? the cite of my fathers buryall lyeth wayest, & the portes therof are consumed wt the fyre.
And I said to the King, God saue the King for euer: why should not my countenance be sad, when the citie & house of the sepulchres of my fathers lieth waste, and the gates thereof are deuoured with fire?
And sayde vnto the king, God saue the king for euer: Howe shoulde I not loke sadly, when the citie and place of my fathers burials lye waste, and the gates therof are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, [lieth] waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, Let the king live forever: why should not my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and the gates of it are consumed with fire?
and say to the king, `Let the king to the age live! wherefore should not my face be sad, when the city, the place of the graves of my fathers, `is' a waste, and its gates have been consumed with fire?'
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And said to the king, May the king be living for ever: is it not natural for my face to be sad, when the town, the place where the bodies of my fathers are at rest, has been made waste and its doorways burned with fire?
I said to the king, "Let the king live forever! Why shouldn't my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates have been consumed with fire?"
I replied to the king,“O king, live forever! Why would I not appear dejected when the city with the graves of my ancestors lies desolate and its gates destroyed by fire?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Det hendte seg i måneden Nisan, i det tjuende år av kong Artaxerxes, at vinen var servert for ham, og jeg tok vinen og ga den til kongen. Tidligere hadde jeg aldri vist sorg i hans nærvær.
2 Kongen spurte meg: «Hvorfor er du trist, når du ikke er syk? Dette er bare sorg i hjertet.» Da ble jeg svært redd.
4 Kongen spurte meg: «Hva er det du ber om?» Og jeg vendte meg til himmelens Gud i bønn.
5 Jeg sa til kongen: «Om det behager deg, og om din tjener har funnet gunst i dine øyne, la meg få sende meg til Juda, til byen der mine fedres graver ligger, så jeg kan gjenoppbygge den.»
6 Kongen spurte meg mens dronningen satt ved hans side: «Hvor lenge skal reisen din vare, og når vil du returnere?» Kongen gav sin tillatelse til å sende meg, og jeg avtalte en tid med ham.
7 Videre sa jeg til kongen: «Om det behager deg, la meg få brev til guvernørene på den andre siden av elven, slik at de kan frakte meg til Juda.»
8 Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, slik at han kan gi meg tømmer til bjelker for portene i palasset som tilhørte huset, til bymuren og til det huset jeg skal bo i. Kongen gav meg sin tillatelse, i samsvar med den gode velsignelsen fra min Gud over meg.
9 Så kom jeg til guvernørene på den andre siden av elven og overleverte kongens brev til dem. På den tiden hadde kongen sendt med meg hærens hovedmenn og ryttere.
10 Da Sanballat Horonitten og Tobia, den ammonittiske tjeneren, fikk høre det, ble de dypt bedrøvet over at en mann hadde kommet for å søke vel for Israels barn.
11 Så kom jeg til Jerusalem, hvor jeg oppholdt meg i tre dager.
2 Hanani, en av mine brødre, kom med noen menn fra Juda, og jeg spurte dem om jødene som hadde overlevd, de som var igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3 De svarte meg: 'De få som er igjen fra fangenskapet i denne provinsen, lider under stor nød og skam; Jerusalems mur er nedbrutt, og byens porter er brent med ild.'
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager, fastet og bad for den himmelske Gud.
5 Jeg sa: 'Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud, som holder sin pakt og utøver barmhjertighet mot dem som elsker ham og følger hans bud:'
15 Så gikk jeg videre om natten langs bekken, betraktet muren, vendte tilbake og kom inn gjennom dalporten, og slik returnerte jeg.
16 Lederne visste ikke hvor jeg var på vei, eller hva jeg gjorde; jeg hadde heller ikke fortalt det til jødene, prestene, de fremstående, lederne eller de andre som arbeidet.
17 Da sa jeg til dem: «Dere ser hvor elendige tider vi lever i! Jerusalem ligger øde, og portene er brent opp med ild. Kom, la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skammer oss.»
18 Jeg fortalte dem om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord til meg. De svarte: «La oss reise oss og bygge!» og samlet seg for å sette i gang med det gode arbeidet.
12 La det bli kjent for kongen at jødene, som kom fra deg til oss, nå har ankommet Jerusalem for å bygge den opprørske og ugudelige byen, og de har reist byens murer og sikret fundamentene.
13 La det bli kjent for kongen at dersom denne byen bygges og murene reises på nytt, vil de ikke betale veiavgift, skatt eller toll – noe som vil medføre tap av inntekter for kongene.
14 Siden vi mottar støtte fra kongens hoff, og det var uakseptabelt for oss å få se kongens vanære, har vi derfor sendt dette og bekreftet det for ham;
15 for at du skal kunne slå opp i dine fedres arkiver og finne at denne byen var opprørsk og skadelig for både konger og provinser, og at det allerede en gang har forekommet opprør og oppvigleri der – noe som førte til byens undergang.
16 Vi bekrefter for kongen at dersom denne byen bygges på nytt og murene reises, vil du ikke ha noen andel her på denne siden av elven.
27 Lovet være Herre, våre fedres Gud, som har fått kongen til å tenke slik for å forskjønne Herrens hus i Jerusalem,
28 og som har vist meg miskunn for kongen, hans rådgivere og alle kongens mektige fyrster. Jeg ble styrket da Herrens hånd hvilte over meg, og jeg samlet ledende menn fra Israel til å dra opp med meg.
10 På bakgrunn av kongens og hans herrers ord trådte dronningen inn i festlokalet og sa: «O konge, lev i evighet! La ikke dine tanker plage deg, og la ikke ansiktet ditt forandre seg.»
6 For hvordan kan jeg tåle å se den ulykke som vil ramme mitt folk? Eller hvordan kan jeg tåle å se min slekts undergang?
9 For vi var treller, men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt fangenskap; han har vist oss nåde for Persias kongers øyne, for å gi oss livskraft, gjenreise Guds hus, reparere ruinene og sette opp en mur i Juda og i Jerusalem.
26 Da skal du si til dem: 'Jeg fremla min bønn for kongen, om at han ikke skulle sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.'
8 La det være kjent for kongen at vi har ankommet Judea-provinsen, til det store Guds hus, som er bygget med store steiner og der treverk er lagt i murene, og at dette arbeidet skrider raskt frem og trives i deres hender.
9 Da spurte vi de eldste og sa: 'Hvem har beordret dere å bygge dette huset og å reise disse murene?'
13 Om natten gikk jeg ut ved dalporten, forbi Dragebrønnen og til gjødselporten, og betraktet Jerusalems murer, som lå i ruiner, og portene, som var fortært av ild.
20 Da svarte jeg dem: «Himmelens Gud vil sørge for vår fremgang, og derfor skal vi, hans tjenere, reise oss og bygge. Men dere har verken andel, rett eller et minnesmerke i Jerusalem.»
11 Jeg svarte: «Skal en mann som meg flykte? Hvem, lik meg, skal gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Det vil jeg ikke gjøre.»
17 Derfor, Herre, vår Gud, hør din tjeners bønn og påkallelser, og la ditt ansikt skinne over ditt øde helligdom, for Herrens skyld.
18 Å, min Gud, bøy ditt øre og hør; åpne dine øyne og se våre ødelagte tilstander og den by som bærer ditt navn; for vi fremlegger ikke våre påkallelser for deg på grunn av vår egen rettferdighet, men på grunn av din store miskunn.
6 Men i hele denne tiden var jeg ikke i Jerusalem: for i Artaxerxes, Babylons konge sitt trettitoende år, dro jeg til kongen, og etter noen dager fikk jeg hans tillatelse.
11 Herre, jeg ber deg, la ditt øre nå lytte til bønnen til din tjener og til bønnene til dine tjenere som frykter ditt navn. Velgjøren, jeg ber deg, din tjener i dag, og vis ham din miskunn for denne mannens øyne, for jeg var kongens vinkeeper.
2 Han talte til sine brødre og Samarias hær og sa: Hva skal disse svake jødene? Skal de forsterke seg? Skal de ofre? Skal de fullføre alt på én dag? Skal de gjenreise mursteinen fra de brente restene av avfallet?
22 Vær nøye med å få dette gjennomført – for hvorfor skulle skade føre til tap for kongene?
3 og for å tale til prestene i Herrens hærhus og til profetene, og sa: Skal jeg sørge i den femte måneden og trekke meg tilbake slik jeg har gjort i så mange år?
12 Men mange av prestene, levittene og de eldste, som hadde sett det første tempelet, gråt med høy røst da de så grunnmuren til dette huset legges for øynene deres, og mange ropte høyt av fryd.
22 For jeg var flau for å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde fortalt ham: Vår Guds hånd er over de som søker ham for det gode, men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
23 Alt som blir befalt av himmelens Gud, skal iverksettes med omhu for himmelens Guds hus; for hvorfor skulle det tiltrekke seg vrede mot kongens rike og hans etterkommere?
9 De sa til Nebukadnesar: 'O konge, leve evig.'
20 Derfor, hør nå, jeg ber deg, min herre kong: La min bønn bli akseptert, og la meg ikke bli sendt tilbake til huset til Jonatan, skribenten, for jeg frykter å dø der.
4 Byen var stor og vidstrakt, men folket var få, og husene var ikke ennå oppført.
12 Men da våre fedre hadde fremkalt himmelens Guds vrede, overgav han dem i hendene til Nebukadnesar, kongen av Babylon, den kaldeerske, som ødela dette huset og førte folket bort til Babylon.
19 Da sa folket til meg: 'Skal du ikke fortelle oss hva disse tingene betyr for oss, for alt det du gjør?'
7 La arbeidet med dette Guds hus fortsette uten innblanding; la den jødiske guvernøren og de eldste blant jødene sørge for byggingen av Guds hus på sin faste plass.