4 Mosebok 16:34
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127} at the cry{H6963} of them; for they said,{H559} Lest the earth{H776} swallow us up.{H1104}
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127}{(H8804)} at the cry{H6963} of them: for they said{H559}{(H8804)}, Lest the earth{H776} swallow us up{H1104}{(H8799)} also.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Men om HERREN gjør noe nytt, og jorden åpner sine munn og svelger dem med alt de eier, og de raskt stuper ned i graven, da skal dere forstå at disse mennene har provosert HERREN.
31 Så snart han hadde fullført alle disse ordene, splittet jorden seg under dem:
32 Jorden åpnet sin munn og svelget dem, med deres hus og alle mennene som tilhørte Korah, samt alle deres eiendeler.
33 De og alt som var deres, forsvant levende ned i graven, og jorden lukket seg over dem, og de forsvant fra forsamlingen.
10 Og jorden åpnet sin munn og svelget dem sammen med Kora, da den gruppen gikk til grunne, idet ild fortærte 250 menn; og det ble et varsel.
35 Så steg det opp ild fra HERREN, som forrådte de to hundre og femti mennene som ofret røkelse.
36 HERREN talte deretter til Moses og sa:
17 Jorden åpnet seg og slukte Dathan, og dekket Abirams følge.
18 En ild brant midt i deres leir, og flammene fortærte de ugudelige.
6 Og hva han gjorde mot Dathan og Abiram, sønnene til Eliab, Reubens sønn: hvordan jorden åpnet sin munn og svelget dem, deres familier, telt og alt de eide midt blant hele Israel.
44 HERREN talte da til Moses og sa:
45 «Gå bort fra denne forsamlingen, så jeg kan ødelegge den i løpet av et øyeblikk.» Og de falt på sine ansikter.
46 Moses sa til Aaron: «Ta et ildkar, fyll det med ild fra alteret og legg på røkelse, og løp raskt til forsamlingen for å gjøre soning for dem, for nå har et sinne fra HERREN brutt ut; en plage er begynt.»
12 Du strakte ut din høyre hånd, og jorden svelget dem.
18 Og hver mann tok sitt ildkar, fylte dem med ild, la på røkelse og sto ved døren til forsamlingens telt sammen med Moses og Aaron.
19 Korah samlet så hele forsamlingen mot dem ved inngangen til forsamlingens telt, og HERRENs herlighet åpenbarte seg for alle.
20 Da talte HERREN til Moses og Aaron og sa:
21 «Skil dere ut fra denne forsamlingen, så jeg kan ødelegge den på et øyeblikk.»
22 De falt på sine ansikter og sa: «Å Gud, du som er ånden i alt liv! Om én mann synder, skal du da være sint på hele forsamlingen?»
23 Så talte HERREN til Moses og sa:
24 «Si til forsamlingen: 'Gå bort fra teltet til Korah, Dathan og Abiram.'»
3 Da ville de ha slukt oss fort, idet deres vrede ble tent mot oss:
2 Da kom det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herren.
26 Han talte til forsamlingen og sa: «Vennligst dra bort fra teltene til disse ugudelige menn, og berør ingenting av deres eiendeler, for ellers kan dere bli tappet for deres synder.»
27 Så trakk de seg bort fra teltet til Korah, Dathan og Abiram på alle sider, og Dathan og Abiram kom ut og stilte seg ved inngangen til sine telt, sammen med sine hustruer, sønner og små barn.
10 Men hele forsamlingen befalte å steine dem med steiner. Og HERRENs herlighet åpenbarte seg i forsamlingens telt for alle Israels barn.
12 La oss svelge dem levende, som graven, helt hele, som de som går ned i gropen:
5 Da falt Moses og Aaron med ansiktet mot jorden for hele Israels forsamling.
24 En ild kom ut fra Herrens åsyn og forbrente brennofferet og fettet på alteret, og da hele folket så dette, ropte de og falt ned på sine ansikter.
12 Israels barn talte til Moses og sa: 'Se, vi dør, vi går under, vi omkommer alle!'
13 Enhver som nærmer seg HERRENs telt, skal dø. Skal vi virkelig gå under av døden?
1 Og da folket klaget, var det til Herrens misnøye; Herren hørte det, og hans vrede ble vekket. Herrens ild brant blant dem og fortærte de som var ytterst i leiren.
2 Og folket ropte til Moses, og da Moses bad til Herren, ble ilden slukket.
25 Så hvorfor skulle vi dø? Denne enorme ilden vil fortære oss, og om vi hører Herren vår Guds røst igjen, vil vi dø.
33 Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det var tygd, ble Herrens vrede vekket mot folket, og Herren rammet dem med en meget stor pest.
38 Da falt Herrens ild og forbrente brennofferet, veden, steinene, støvet og slikket opp vannet i grøften.
31 inntreffen Guds vrede, og han slo ned de feteste blant dem og rammet Israels utvalgte.
17 Frykt, graven og snaren hviler over deg, innbygger av jorden.
17 Synet av Herrens herlighet var for Israels barn som et fortærende ild på fjellets topp.
41 Men neste dag murret hele Israels forsamling mot Moses og Aaron og sa: «Dere har drept HERRENs folk.»
10 Da farao nærmet seg, løftet Israels barn øynene, og se, egypterne marsjerte etter dem; og de ble svært redde, og de ropte til Herren.
18 Alle folket så tordenen, lynenes blink, trompetlyden og at fjellet røykt; da de så dette, trakk de seg tilbake og stod på avstand.
49 De som døde av plaggen, talte til sammen fjorten tusen syvhundre, i tillegg til de som døde i Korahs sak.
3 En ild fortærer foran dem, og bak dem brenner en flamme: foran dem er landet lik Edens hage, og bak dem en øde villmark; ja, ingenting skal unnslippe dem.
34 Herren hørte deres ord, ble vred og sverget og sa:
21 Herren sa til Moses: 'Gå ned og tal til folket, så de ikke trenger seg frem for Herren for å se ham, for ellers kan mange omkomme.'
18 Fjellet Sinai var fullstendig dekket av røyk, for Herren steg ned over det med ild; røykens oppstigning minnet om den fra en ovn, og hele fjellet ristet voldsomt.