Joel 2:17
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene hersker over dem: hvorfor skal de si blant folket, Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene hersker over dem: hvorfor skal de si blant folket, Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret og si: Skån ditt folk, Herre, og la ikke din arv bli til spott, så hedningefolkene får råde over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: ‘Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så folkeslag får herske over dem! Hvorfor skal det sies blant folkene: Hvor er deres Gud?’
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: «Skån, Herre, ditt folk! Gi ikke din eiendom til vanære, så folkeslagene får råde over dem! Hvorfor skal en si blant folkene: Hvor er deres Gud?»
Mellom forhallen og alteret, la prestene gråte, Herrens tjenere. La dem si: «Spare ditt folk, Herre, og gjør ikke din arv til hån, til å bli hersket over av folkene. Hvorfor skulle folkene si: Hvor er deres Gud?»
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forgården og alteret; la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til spott, så hedningene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Prestene, Herrens tjenere, skal gråte mellom forhallen og alteret, og de skal si: Herre, spar ditt folk, og gi ikke din arv til skjensel, slik at hedningene hersker over dem; hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: Skån ditt folk, Herre, og gjør ikke din arv til spott og til en bespottelse blant folkene. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene hersker over dem: hvorfor skal de si blant folket, Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, sørge ved inngangen til alteret, og la dem rope: «Skån ditt folk, Herre, og la ikke din arv bli til skamme, så hedninger ikke hersker over dem! Hvorfor skulle de da spørre: ‘Hvor er deres Gud?’»
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: ‘Spare Ditt folk, Herre, og gjør ikke Din arv til skam, så nasjonene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’
Let the priests, who minister before the LORD, weep between the portico and the altar. Let them say, 'Spare your people, LORD. Do not make your heritage an object of scorn, a byword among the nations. Why should they say among the peoples, “Where is their God?”'
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: Spar folket ditt, Herre, gi ikke din arv til skjensel, så folkeslagene hersker over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Præsterne, Herrens Tjenere, skulle græde imellem Forhuset og Alteret, og de skulle sige: Herre! spar dit Folk, og giv ikke din Arv til Skjændsel, at Hedningerne skulle herske over dem; hvorfor skulle de sige iblandt Hedningerne: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where is their God?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til hån, slik at hedningene skal herske over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare your people, O LORD, and give not your heritage to reproach, that the heathen should rule over them. Why should they say among the peoples, Where is their God?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: "Skån ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så folkene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: 'Hvor er deres Gud?'"
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Jehovas tjenere, gråte og si: "Vis nåde, Jehova, mot ditt folk, la ikke din arv bli til skam og til herske blant folkeslag. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?"
La prestene, Jehovas tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og si: Spar ditt folk, Jehova, og gi ikke din arv til vanære, så folkene skal herske over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Hør din frelse, o Herre, gi ikke din arv opp til skam, så folkene blir deres herskere; hvorfor la dem si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where is their God?
Let the prestes serue the LORDE betwixte the porch & ye aulter, wepinge & sayenge: be fauourable (o LORDE) be fauourable vnto thy people: let not thine heretage be brought to soch confucion, lest the Heithen be lordes therof. Wherfore shulde they saye amonge the Heithen: where is now their God?
Let the Priestes, the ministers of the Lord weepe betweene the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Lord, and giue not thine heritage into reproche that the heathen should rule ouer them. Wherefore should they say among the people, Where is their God?
Let the priestes the Lordes ministers weepe betwixt the porche & the aulter, and let them say, Spare thy people O Lord, and geue not ouer thine heritage to reproche, that the heathen shoulde rule ouer them: Wherfore shoulde they say amongst the heathen, Where is their God?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where [is] their God?
Let the priests, the ministers of Yahweh, weep between the porch and the altar, And let them say, "Spare your people, Yahweh, And don't give your heritage to reproach, That the nations should rule over them. Why should they say among the peoples, 'Where is their God?'"
Between the porch and the altar weep let the priests, ministrants of Jehovah, And let them say: `Have pity, O Jehovah, on Thy people, And give not Thy inheritance to reproach, To the ruling over them of nations, Why do they say among peoples, Where `is' their God?'
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the servants of the Lord, be weeping between the covered way and the altar, and let them say, Have mercy on your people, O Lord, do not give up your heritage to shame, so that the nations become their rulers: why let them say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of Yahweh, weep between the porch and the altar, and let them say, "Spare your people, Yahweh, and don't give your heritage to reproach, that the nations should rule over them. Why should they say among the peoples, 'Where is their God?'"
Let the priests, those who serve the LORD, weep from the vestibule all the way back to the altar. Let them say,“Have pity, O LORD, on your people; please do not turn over your inheritance to be mocked, to become a proverb among the nations. Why should it be said among the peoples,“Where is their God?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Da skal Herren være nidkjær for sitt land, og ha medynk med sitt folk.
13Bind om dere og klag, dere prester; rop høyt, dere alterets tjenere: Kom og ligg hele natten i sekkestrie, dere min Guds tjenere, for grødeofferet og drikkofferet er holdt tilbake fra deres Guds hus.
14Innvi en faste, kall sammen en høytidelig forsamling, samle de eldste og alle innbyggerne i landet til Herrens, deres Guds hus, og rop til Herren,
20Se, Herre, og vurder hvem du har gjort dette mot. Skal mødrene spise sine avkom, de beskyttede barna? Skal presten og profeten bli drept i Herrens helligdom?
6Og han har med vold tatt bort sitt tabernakel, som om det var fra en hage: han har ødelagt sine samlingssteder: Herren har fått de høytidelige fester og sabbater til å bli glemt i Sion, og har foraktet i sin vrede kongen og presten.
7Herren har forkastet sitt alter, han har avskydd sitt helligdom, han har overgitt i fiendens hånd murene rundt hennes palasser; de har bråkt i Herrens hus, som på en høytidsdag.
2Hvorfor skulle hedningene si: Hvor er deres Gud nå?
18La dem skynde seg, og ta opp en klage for oss, så våre øyne kan strømme over med tårer, og våre øyelokk flomme over med vann.
13Dette har dere gjort igjen og fylt HERRENS alter med tårer, gråt og klager, så han ikke mer ser på offergaven eller med velvilje mottar den fra deres hånd.
16Herrens vrede har splittet dem, han skal ikke lenger bry seg om dem; de viste ikke respekt for prestene, de hadde ingen nåde for de eldste.
10Hvorfor skal folkeslagene si, Hvor er deres Gud? La det bli kjent blant hedningene foran våre øyne ved hevnen for dine tjeneres blod som er utgytt.
21En røst ble hørt på høydene, gråt og bønner fra Israels barn; for de har ødelagt sin vei, og de har glemt Herren sin Gud.
17Derfor skal du si dette til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag, uten opphør: for jomfruen, mitt folks datter, er knust av et stort sår, et meget alvorlig slag.
17Men hvis dere ikke vil høre det, skal sjelen min gråte i hemmelighet for deres stolthet; og mine øyne skal gråte tungt, og renne over med tårer, fordi Herrens flokk blir ført bort i fangenskap.
9Grødeofferet og drikkofferet er avskåret fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.
8Prestene spurte ikke: Hvor er Herren? Og de som forvaltet loven kjente meg ikke; lederne var også troløse mot meg, og profetene profeterte ved Baal og fulgte det som ikke hjelper.
8For dette, ifør dere sæk and klage og hyle, for Herrens sterke vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
9Det skal skje på den dagen, sier Herren, at kongens hjerte skal svikte, og hjertene til fyrstene; prestene skal bli forbløffet, og profetene skal undre seg.
11Har noe folk byttet bort sine guder, som likevel ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin herlighet mot det som ikke hjelper.
12Bli forferdet over dette, dere himler, og vær fryktelig redde, bli helt øde, sier Herren.
19Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
32Nå derfor, vår Gud, den store, den mektige, og den fryktinngytende Gud, som holder pakt og viser nåde, la ikke all den nød som har kommet over oss virke liten for deg, over våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre, og hele ditt folk, fra kongene i Assyrias dager til denne dagen.
18Deres hjerte ropte til Herren, O mur av datteren av Sion, la tårene strømme som en elv dag og natt: gi deg ikke hvile; la ikke øyets eple opphøre.
4Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil du være vred på ditt folks bønn?
11Vårt hellige og vakre hus, hvor våre fedre priste deg, er brent opp med ild, og alle våre herlige ting er ødelagt.
12Vil du holde deg tilbake for disse tingene, Herre? Vil du tie stille og plage oss veldig?
31Å generasjon, merk dere Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel? Eller et land med dyp mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi har herredømme; vi vil ikke komme mer til deg?
9Har dere ikke kastet ut Herrens prester, Arons sønner, og levittene, og laget dere prester som folkene i andre land? Slik at den som vil kan innvie seg med en ung okse og syv værer og bli prest for dem som ikke er guder.
4På den dagen vil man synge en hånende sang om dere, og klage sørgelig: Vi er fullstendig ødelagt! Han har tatt fra meg mitt folks arv, og delt våre åkrer.
37Og han skal si: Hvor er deres guder, klippen de satte sin lit til?
16Herre, etter all din rettferdighet, jeg ber deg: La din vrede og din harme vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell; fordi for våre synder og for våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til hån for alle rundt oss.
10Fienden har rakt ut hånden mot alle hennes skatter; hun har sett at hedningene har gått inn i hennes helligdom, dem du bød at ikke skulle komme inn i din menighet.
10Og det skal skje, når du viser dette folket alle disse ordene, at de skal si til deg: Hvorfor har Herren uttalt all denne store ulykken mot oss? Hva er vår synd eller vårt lovbrudd mot Herren vår Gud?
12Derfor, sier Herren, vend om til meg med hele deres hjerte, med faste, med gråt, og med sorg:
1Hvordan har Herren dekket datteren av Sion med en sky i sin vrede, og kastet ned fra himmelen til jorden Israels skjønnhet, og han har ikke husket sitt fotskammel på sin vredes dag!
2Herren har oppslukt alle Jakobs boliger, og har ikke hatt medlidenhet: han har kastet ned i sin harme datteren av Judas festninger; han har ført dem ned til jorden: han har vanhelliget riket og dets fyrster.
17Dere har gjort HERREN trett med deres ord. Likevel sier dere: Hvordan har vi gjort ham trett? Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i HERRENS øyne, og i dem har han glede, eller ved å spørre: Hvor er dommens Gud?
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud; hør, jeg ber dere, alle folk, og se min smerte; mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
1Gud, hedningene har inntatt din arv; ditt hellige tempel har de vannæret, de har lagt Jerusalem i ruiner.
9Kvinner blant mitt folk har dere kastet ut av hjemmene deres; barn har dere frarøvet min herlighet for alltid.
8Derfor har Herrens vrede vært over Juda og Jerusalem, og han har overlatt dem til ulykke, skrekk og hån, som dere selv kan se med egne øyne.
25Derfor ble Herrens vrede opptent mot hans folk, og han løftet sin hånd mot dem og slo dem. Fjellene skalv, og likene deres lå i gatene som avfall. For alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, men hans hånd er fremdeles utstrakt.
10Hør Herrens ord, dere Sodomas herskere! Lytt til vår Guds lov, dere Gomorras folk!
51Vi er forvirret, fordi vi har hørt vanære: skam har dekket våre ansikter: for fremmede har kommet inn i Herrens helligdommer.
11De har gjort den øde, og i sin øde tilstand sørger den for meg; hele landet er gjort øde, fordi ingen bryr seg.
11Hovedene der dømmer for belønning, og prestene underviser for betaling, og profetene spår for penger; men likevel støtter de seg til Herren og sier: Er ikke Herren blant oss? Ingen ulykke kan komme over oss.
4La ingen strides eller irettesette en annen, for ditt folk er som de som strides med presten.
7De trakter etter jordstøvet på den fattiges hode og vender rettferdighetens vei bort. En mann og hans far går til den samme piken og vanærer mitt hellige navn.
1Samle dere sammen, ja, samle dere, du nasjon som ikke er elsket.
3og for å tale til prestene som var i Herrens, hærskarenes Guds, hus og til profetene, og spørre: Skal jeg fortsatt sørge i den femte måneden og avskille meg slik som jeg har gjort i så mange år?