På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: "Mens barnet fremdeles levde, snakket vi til ham, men han ville ikke lytte til oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt."
Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt. De sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi så si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe ondt.
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet var i live, talte vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe forferdelig!'
Og det skjedde på den syvende dagen at barnet døde. Og Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt; for de sa: Se, mens barnet var i live, snakket vi til ham, og han ville ikke høre på stemmen vår; hvordan vil han da ta det hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
På den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi nå si til ham at barnet er dødt uten at det volder ham smerte?
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet levde, snakket vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.'
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Se, mens barnet levde, talte vi med ham, og han hørte ikke på oss; hvordan skal han da reagere om vi sier at det er dødt?»
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa til hverandre: «Mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
On the seventh day, the child died. David’s attendants were afraid to tell him that the child was dead, for they thought, 'While the child was still alive, we spoke to him but he would not listen to us. How can we now tell him the child is dead? He may do something desperate.'
På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
Og det skede paa den syvende Dag, da døde Barnet, og Davids Tjenere frygtede for at give ham tilkjende, at Barnet var dødt, thi de sagde: See, der Barnet var levende, talede vi til ham, og han hørte ikke paa vor Røst; hvorledes skulle vi da sige til ham: Barnet er dødt? thi det maatte gjøre (ham) ondt.
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Og på den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, snakket vi til ham, og han lyttet ikke til hva vi sa. Hvordan vil han da plaget seg selv hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
And it came to pass on the seventh day, the child died. The servants of David were afraid to tell him the child was dead: for they said, While the child was alive, we spoke to him, and he would not listen to us: how then will he vex himself, if we tell him the child is dead?
På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Da barnet var i live, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.»
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham og han ville ikke høre vår stemme; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe galt.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham det: For mens barnet ennå levde, ville han ikke høre på oss. Hvordan skal vi så si til ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.
And it came to pass on the seventh{H7637} day,{H3117} that the child{H3206} died.{H4191} And the servants{H5650} of David{H1732} feared{H3372} to tell{H5046} him that the child{H3206} was dead;{H4191} for they said,{H559} Behold, while the child{H3206} was yet alive,{H2416} we spake{H1696} unto him, and he hearkened{H8085} not unto our voice:{H6963} how will he then{H6213} vex{H7451} himself,{H6213} if we tell{H559} him that the child{H3206} is dead!{H4191}
And it came to pass on the seventh{H7637} day{H3117}, that the child{H3206} died{H4191}{(H8799)}. And the servants{H5650} of David{H1732} feared{H3372}{(H8799)} to tell{H5046}{(H8687)} him that the child{H3206} was dead{H4191}{(H8804)}: for they said{H559}{(H8804)}, Behold, while the child{H3206} was yet alive{H2416}, we spake{H1696}{(H8765)} unto him, and he would not hearken{H8085}{(H8804)} unto our voice{H6963}: how will he then{H6213} vex{H7451} himself{H6213}{(H8804)}, if we tell{H559}{(H8799)} him that the child{H3206} is dead{H4191}{(H8804)}?
Vpon the seuenth daye ye childe dyed. And Dauids seruauntes durst not tell him that the childe was deed. For they thoughte: Beholde, whan the childe was yet alyue, we spake vnto him, and he herkened not vnto oure voyce, How moch more shall it greue him, yf we saye: The childe is deed?
So on the seuenth day the child dyed: and the seruants of Dauid feared to tell him that the childe was dead: for they sayde, Beholde, while the childe was aliue, we spake vnto him, and he woulde not hearken vnto our voyce: how then shall we say vnto him, The childe is dead, to vexe him more?
And the seuenth day the childe dyed, and the seruauntes of Dauid feared to tell him that the childe was dead: For they said, beholde, while the childe was yet alyue we spake vnto hym, and he would not hearke vnto our voyce: how will he then vexe him selfe, if we tell him that the childe is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
and it cometh to pass on the seventh day, that the lad dieth, and the servants of David fear to declare to him that the lad is dead, for they said, `Lo, in the lad being alive we spake unto him, and he did not hearken to our voice; and how do we say unto him, The lad is dead? -- then he hath done evil.'
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And then on the seventh day the child's death took place. And David's servants were in fear of giving him the news of the child's death: for they said, Truly, while the child was still living he gave no attention when we said anything to him: what will he do to himself if we give him word that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, "Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice. How will he then harm himself, if we tell him that the child is dead?"
On the seventh day the child died. But the servants of David were afraid to inform him that the child had died, for they said,“While the child was still alive he would not listen to us when we spoke to him. How can we tell him that the child is dead? He will do himself harm!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19 Da David så at hans tjenere hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Og David sa til sine tjenere: "Er barnet dødt?" Og de svarte: "Ja, det er dødt."
20 Da sto David opp fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær, og han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han til sitt eget hus, og når han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.
21 Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
22 Han svarte: "Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Kanskje Herren vil være nådig mot meg og la barnet leve.
23 Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe ham tilbake igjen? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke vende tilbake til meg."
13 Da sa David til Natan: "Jeg har syndet mot Herren." Og Natan sa til David: "Herren har tatt bort din synd; du skal ikke dø."
14 Men fordi du ved denne handlingen har gitt Herrens fiender anledning til å spotte, skal også det barnet som er født til deg, dø.
15 Så gikk Natan til sitt hus. Og Herren slo barnet som Hetitten Urias hustru hadde født til David, og det ble svært sykt.
16 David ba til Gud for barnet, og han fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten.
17 De eldste i hans hus forsøkte å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
36 Og det skjedde, så snart han hadde sluttet å tale, at se, kongens sønner kom, løftet røsten og gråt; kongen og alle hans tjenere gråt svært.
37 Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen av Gesjur. David sørget over sin sønn alle dager.
12 Stå derfor opp, gå til ditt hus, og når dine føtter trer inn i byen, skal gutten dø.
20 Joab sa til ham: Du skal ikke bringe nyheter i dag, men en annen dag. I dag skal du ikke bringe nyhetene, fordi kongens sønn er død.
31 Gehasi dro foran dem og la staven på guttens ansikt, men det var verken stemme eller lyd. Derfor dro han tilbake for å møte ham og fortalte ham: "Gutten har ikke våknet."
32 Da Elisja kom inn i huset, se, der lå gutten død på hans seng.
30 Mens de var på vei, kom nyheten til David og sa: Absalom har slått alle kongens sønner, og ikke en er igjen.
4 David sa til ham: Hvordan gikk det? Vær så snill, fortell meg. Og han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og Jonathan, hans sønn, er døde.
5 David spurte den unge mannen som hadde fortalt ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonathan, hans sønn, er døde?
19 Denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun la seg oppå det.
20 Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens din tjenestekvinne sov, og la ham i sitt fang. Og sitt døde barn la hun i mitt fang.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å gi barnet mitt die, se, da var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, da var det ikke mitt barn, det som jeg hadde født.
24 Sauls tjenere fortalte dette til ham og sa: "Slik talte David."
19 Han sa til sin far: "Hodet mitt, hodet mitt." Faren sa til en tjener: "Bær ham til hans mor."
20 Så han bar ham til moren, og han satt på hennes knær til middagstid, og så døde han.
26 Da Uria sin kone hørte at Uria hennes mann var død, sørget hun over sin mann.
27 Da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne til sitt hus. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
15 David kalte på en av de unge mennene og sa: Gå frem og slå ham ned. Og han slo ham, så han døde.
16 Kongen sa: «Du skal visselig dø, Ahimelek, du og hele ditt fars hus.»
17 Kongen sa til tjenerne sine: «Snu dere og drep Herrens prester, for også deres hånd er med David, og de visste at han flyktet, men avslørte det ikke for meg.» Men kongens tjenere ville ikke legge hånd på Herrens prester.
1 Det ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
2 Og seieren den dagen ble til sorg for hele folket, fordi de hørte at kongen sørget over sin sønn.
20 Da hun holdt på å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
5 Da ble David svært sint på mannen, og han sa til Natan: "Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette fortjener å dø!"
17 Etter at dette hadde hendt, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk; hans sykdom ble så alvorlig at det ikke var noen livsånde igjen i ham.
38 Og det skjedde omtrent ti dager senere, at Herren slo Nabal, og han døde.
11 David lot verken menn eller kvinner i live for å bringe nyheter til Gat, for han tenkte: "De kunne rapportere om oss og si 'Slik gjorde David.' Slik var hans fremferd så lenge han bodde i filisternes land."
17 Så reiste Jeroboams kone seg, dro av sted og kom til Tirsa. Men da hun kom til husets terskel, døde gutten.
39 Kong Davids sjel lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, da han var død.
10 Og Absalom, som vi salvet over oss, er død i slaget. Nå, hvorfor taler dere ikke om å hente kongen tilbake?
7 «Sier han: ‘Det er godt,’ vil din tjener ha fred. Men hvis han blir meget vred, vit da at ondskap er bestemt av ham.»
7 Og Israels folk ble slått foran Davids tjenere, og det skjedde et stort nederlag der den dagen, tjue tusen menn.
31 Det vil skje, når han ser at gutten ikke er med oss, at han vil dø: og dine tjenere skal bringe din tjener, vår fars, grå hår ned med sorg til graven.
23 Derfor fikk Mikal, Sauls datter, ingen barn til den dag hun døde.
12 Så vendte Davids unge menn seg og gikk sin vei tilbake. De kom til David og fortalte ham alt dette.
20 Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud, hvorfor har du også brakt ondt over denne enken jeg bor hos, slik at hennes sønn er død?
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonathan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
1 Nå var kong David gammel og i høy alder, og de dekket ham med klær, men han fikk ingen varme.