2 Mosebok 13:17
Og det skjedde, da Farao lot folket gå, at Gud ikke ledet dem ad veien gjennom filisternes land, selv om det var den nærmeste, for Gud sa: «Kanskje folket angrer når de ser krig, og så vender tilbake til Egypt.»
Og det skjedde, da Farao lot folket gå, at Gud ikke ledet dem ad veien gjennom filisternes land, selv om det var den nærmeste, for Gud sa: «Kanskje folket angrer når de ser krig, og så vender tilbake til Egypt.»
Da farao lot folket gå, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær. For Gud sa: Ellers ombestemmer folket seg når de ser krig og vender tilbake til Egypt.
Da Farao lot folket dra, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisterlandet, selv om den var nær; for Gud sa: Ellers kan folket angre seg når de ser krig og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om den var nær; for Gud sa: Ellers kan folket angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien til filisternes land, selv om den var nær, for Gud sa: Kanskje folket vil ombestemme seg når de ser krig og vende tilbake til Egypt.
Og det skjedde, da farao hadde latt folket gå, at Gud ledet dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nær; for Gud sa: Frykter folkene kanskje når de ser krig, og vender tilbake til Egypt.
Da farao slapp folket, ledet ikke Gud dem langs filistrenes vei, selv om den var kort. Gud sa: Kanskje folket angrer når de ser kamp, og de vender tilbake til Egypt.
Da farao lot folket gå, førte Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nærmest. For Gud sa: ‘For at folket ikke skal angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt,’
Og det skjedde, da farao hadde latt folket dra, at Gud ikke førte dem gjennom filistrenes land, selv om det var nær, for Gud sa: Kanskje vil folket omvende seg hvis de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Og da Farao lot folket gå, førte Gud dem ikke gjennom landet til filisterne, selv om det lå nært; for Gud sa: ‘Ellers kan det hende at folket, når de ser krig, angrer og vender tilbake til Egypt.’
Og det skjedde, da farao hadde latt folket dra, at Gud ikke førte dem gjennom filistrenes land, selv om det var nær, for Gud sa: Kanskje vil folket omvende seg hvis de ser krig, og vende tilbake til Egypt.
Da farao lot folket dra, førte Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Folket kan angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt.»
When Pharaoh let the people go, God did not lead them along the road through the country of the Philistines, though it was shorter. For God said, 'If they face war, they might change their minds and return to Egypt.'
Da Farao sendte folket bort, førte ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. Gud sa: «Ellers kan folket angre seg når de ser krig, og de vende tilbake til Egypt.»
Og det skede, der Pharao lod Folket fare, da førte Gud dem ikke paa de Philisters Landevei, enddog den var nær; thi Gud sagde: Maaskee det kunde fortryde Folket, naar de see Striden, og de kunde vende tilbage til Ægypten.
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not through the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Og det skjedde, da farao lot folket gå, at Gud ikke førte dem gjennom filisternes land, selv om det var nær; for Gud sa: Hvis folket angrer når de ser krig, kan de vende tilbake til Egypt.
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not through the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest perhaps the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Da det skjedde at farao lot folket dra, førte ikke Gud dem gjennom filisternes land, selv om det var kortere; for Gud sa: "Kanskje folket kunne angre seg når de ser krig, og vende tilbake til Egypt."
Da Farao sendte folket bort, ledet Gud dem ikke på veien gjennom filisternes land, selv om det var den nærmeste, for Gud sa: 'For at folket ikke skal angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.'
Og det skjedde, da Farao lot folket gå, at Gud ikke ledet dem gjennom filisternes land, selv om det var nært; for Gud sa, for at folket ikke skal angre når de ser krig, og vende tilbake til Egypt:
Da Farao hadde latt folket dra, førte ikke Gud dem gjennom filisternes land, selv om det var kortere, for Gud sa: Hvis folket ser krig, kan de angre og vende tilbake til Egypt.
And it came to pass, when Pharaoh{H6547} had let the people{H5971} go,{H7971} that God{H430} led{H5148} them not by the way{H1870} of the land{H776} of the Philistines,{H6430} although{H3588} that was near;{H7138} for God{H430} said,{H559} Lest peradventure the people{H5971} repent{H5162} when they see{H7200} war,{H4421} and they return{H7725} to Egypt:{H4714}
And it came to pass, when Pharaoh{H6547} had let the people{H5971} go{H7971}{(H8763)}, that God{H430} led{H5148}{(H8804)} them not through the way{H1870} of the land{H776} of the Philistines{H6430}, although{H3588} that was near{H7138}; for God{H430} said{H559}{(H8804)}, Lest peradventure the people{H5971} repent{H5162}{(H8735)} when they see{H7200}{(H8800)} war{H4421}, and they return{H7725}{(H8804)} to Egypt{H4714}:
when Pharao had let the people goo, God caried them not thorow the londe of the Philistines, though it were a nye waye. For God sayde: the people myghte happly repent when they se warre, and so turne agayne to Egipte:
Now whan Pharao had let ye people go, God led them not the waye thorow the lode of the Philistynes, which was ye nexte: for he thoughte: The people might repet, wha they se warre, and so turne in agayne into Egipte.
Nowe when Pharaoh had let the people go, God caried them not by the way of the Philistims countrey, though it were neerer: (for God sayd, Lest the people repent whe they see warre, and turne againe to Egypt)
It came to passe, that when Pharao had let the people go, God caryed them not through the way of the lande of the Philistines, which was the more nygh way. But God saide: lest peraduenture the people repent whe they see warre, and so turne agayne to Egypt.
¶ And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not [through] the way of the land of the Philistines, although that [was] near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
It happened, when Pharaoh had let the people go, that God didn't lead them by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, "Lest perhaps the people change their minds when they see war, and they return to Egypt;"
And it cometh to pass in Pharaoh's sending the people away, that God hath not led them the way of the land of the Philistines, for it `is' near; for God said, `Lest the people repent in their seeing war, and have turned back towards Egypt;'
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
And it came to pass, when Pharaoh had let the people go, that God led them not by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, Lest peradventure the people repent when they see war, and they return to Egypt:
Now after Pharaoh had let the people go, God did not take them through the land of the Philistines, though that was near: for God said, If the people see war, they may have a change of heart and go back to Egypt.
It happened, when Pharaoh had let the people go, that God didn't lead them by the way of the land of the Philistines, although that was near; for God said, "Lest perhaps the people change their minds when they see war, and they return to Egypt;"
The Leading of God When Pharaoh released the people, God did not lead them by the way to the land of the Philistines, although that was nearby, for God said,“Lest the people change their minds and return to Egypt when they experience war.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 Men Gud ledet folket omkring, ad veien gjennom ørkenen ved Det røde hav; og Israels barn dro opp utstyrt fra Egypt.
5 Det ble fortalt kongen i Egypt at folket hadde flyktet. Da snudde faraos hjerte og hans tjeneres hjerter seg mot folket, og de sa: 'Hvorfor har vi gjort dette, at vi har latt Israel gå fra å tjene oss?'
6 Så han fikk gjort vognen sin klar og tok med seg folket sitt.
21 Moses rakte ut hånden sin over havet, og Herren lot havet trekke seg tilbake ved en sterk østlig vind hele natten, og gjorde havet til tørt land. Vannet delte seg.
22 Israels barn gikk gjennom midten av havet på tørr grunn, og vannet sto som en mur på deres høyre og venstre side.
23 Egypterne forfulgte dem og gikk inn etter dem i midten av havet, foran alle faraos hester, vogner og ryttere.
24 I morgenvaktens time, så Herren ned på egypternes hær gjennom ild- og sky-søylen og skapte forvirring blant egypterne.
25 Han tok av vognenes hjul, så de kjørte med vanskelighet. Da sa egypterne: 'La oss flykte fra Israel, for Herren kjemper for dem mot egypterne.'
26 Herren sa til Moses: 'Rekk ut hånden din over havet, så vannet kan komme tilbake over egypterne, over deres vogner og ryttere.'
8 Herren gjorde faraos, kongen av Egypts, hjerte hardt, så han forfulgte Israels barn, mens Israels barn dro ut i triumf.
9 Egypterne forfulgte dem med alle faraos hester og vogner og ryttere og hans hær, og de nådde dem som slo leir ved sjøen, ved Pi-Hahirot, overfor Baal-Sefon.
10 Da Farao nærmet seg, løftet Israels barn blikket, og se, egypterne marsjerte etter dem. Da ble de meget redde og ropte til Herren.
11 Og de sa til Moses: 'Var det ingen graver i Egypt, siden du har tatt oss med hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og tatt oss ut av Egypt?'
12 Sa vi ikke til deg i Egypt: 'La oss være, så vi kan tjene egypterne'? For det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
13 Moses sa til folket: 'Frykt ikke! Stå stille og se Herrens frelse, som Han vil vise dere i dag. For egypterne dere ser i dag, skal dere aldri mer se igjen.
3 For farao vil si om Israels barn: 'De er fanget i landet, ødemarken har stengt dem inne.'
17 La oss få reise gjennom ditt land. Vi skal ikke gå gjennom åkrene eller vingårdene, og vi skal ikke drikke vann fra brønnene. Vi vil følge kongens vei og ikke bøye av, verken til høyre eller venstre, før vi har passert dine grenser.»
17 For Herren vår Gud er den som førte oss opp og våre fedre ut av landet Egypt, fra slaveriets hus, og som gjorde disse store tegn foran våre øyne, og bevarte oss på den veien vi gikk, og blant alle de folk som vi gikk igjennom.
27 Men Herren forherdet faraos hjerte, og han ville ikke la dem gå.
3 De sa: «Hebreernes Gud har møtt oss; la oss derfor gå en tre dagers reise inn i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke kommer over oss med pest eller sverd.»
40 Men dere, snu dere og dra til ørkenen langs veien til Rødehavet.
6 Hvorfor forherder dere deres hjerter, slik som egypterne og farao gjorde? Da han utførte mirakler blant dem, lot de ikke folket gå, så de dro av sted?
20 Og de dro fra Sukkot og slo leir i Etam, i utkanten av ørkenen.
21 Og Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, slik at de kunne gå både dag og natt.
38 Egypt gledet seg da de dro, for frykten for dem falt på dem.
19 For Faraos hester gikk inn med hans vogner og ryttere i havet, og Herren lot havets vann vende tilbake over dem; men Israels barn gikk på tørt land midt i havet.
16 Og det skal være som et tegn på din hånd og som pannebånd mellom dine øyne, for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt.»
3 Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for å falle for sverd, mens våre koner og barn blir bytte? Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»
16 Men da Israel dro opp fra Egypt og vandret gjennom ørkenen mot Rødehavet og kom til Kadesj,
51 Og det skjedde på denne selvsamme dag at Herren førte Israels barn ut av Egyptens land etter deres hærer.
10 Og han sa til dem: Måtte Herren være med dere, som jeg vil la dere gå, og deres småbarn, men pass på, for noe ondt ligger foran dere.
11 Ikke så; gå nå dere menn og tjen Herren, for det er det dere har ønsket. Og de ble jaget ut fra faraos nærvær.
17 Se, jeg vil gjøre egypternes hjerter harde, så de følger etter dem. Jeg vil få ære på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne.
16 For dere vet hvordan vi bodde i landet Egypt, og hvordan vi dro gjennom folkene som dere passerte.
6 De sa ikke: Hvor er Herren som førte oss opp fra Egyptens land, som led oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemark og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, gjennom et land ingen har passert og hvor ingen mann bor.
28 For at landene hvor du førte oss ut fra ikke skal si: Fordi Herren ikke var i stand til å føre dem inn i landet som han lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
30 Slik frelste Herren Israel den dagen fra egypternes hånd, og Israel så egypterne døde på havets strand.
21 Og jeg vil la dette folket finne nåde i øynene til egypterne, så når dere drar, skal dere ikke dra med tomme hender.
4 Men Farao vil ikke lytte til dere. Så vil jeg strekke ut min hånd over Egypt og føre mine hærer, mitt folk Israels barn, ut av Egyptens land med store straffedommer.
1 Dette er reisene til Israels barn, som dro ut fra Egypts land med sine hærer under Moses og Arons ledelse.
18 Og de skal lytte til din røst. Du skal gå, du og Israels eldste, til Egyptens konge og si til ham: 'HERREN, hebreernes Gud, har møtt oss, og nå la oss gå en tre dagers reise ut i ørkenen så vi kan ofre til HERREN vår Gud.'
13 Men Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre om det, for du har ført dette folket opp fra blant dem med din kraft.
14 og sier: «Nei, for vi vil dra til landet Egypt, der vi ikke skal se krig, eller høre lyden av trompeten, eller sulte etter brød; der vil vi bli værende» –
1 Da sa Herren til Moses: Gå inn til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk gå, så de kan tjene meg.
19 Guds engel som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk bak dem, og skyens søyle flyttet seg fra foran dem til bak dem.
28 Da sa farao: Jeg vil la dere dra for å ofre til Herren deres Gud i ørkenen, men ikke dra for langt bort: Be for meg.
8 Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og utstrakt arm, med stor fryktinngytelse, med tegn og under.
17 Husk hva Amalek gjorde mot deg på veien, da dere kom ut av Egypt,