Esra 9:14
Vil vi igjen bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene av disse avskyelighetene? Vil ikke du bli vred på oss inntil du utsletter oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som slipper unna?
Vil vi igjen bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene av disse avskyelighetene? Vil ikke du bli vred på oss inntil du utsletter oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som slipper unna?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og knytte slektskapsbånd med folkene som gjør disse styggedommene? Vil du ikke da bli vred på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse avskyelige folkene? Ville du ikke da vredes på oss til du hadde tilintetgjort oss, slik at ingen rest og ingen overlevende var igjen?
Skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med folkene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke bli så sint på oss at du utrydder oss, så ingen rest eller overlevende blir igjen?
Skal vi igjen bryte dine bud og delta i deres avskyeligheter? Vil ikke du bli sint på oss til du utrydder oss, så det ikke skal være noen rest eller flukt?
Skulle vi da vende oss bort og bryte dine bud ved å inngå ekteskapelig samband med folk som har gjort disse avskyelighetene? Ville du ikke bli så sint på oss at du fullstendig utslettet oss, så ingen ble igjen og ingen redning var mulig?
Skulle vi igjen bryte dine bud og knytte bånd med disse avskyeligheters folk? Vil du ikke da bli så sint på oss at du utrydder oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folket som begår slike avguder, ville du da ikke vært så vred at du hadde utslettet oss helt, så det ikke fantes noen etterlatte eller mulighet til å unnslippe?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skal vi da vende tilbake og bryte dine bud og gifte oss med folkene som driver disse avskyelige handlingene? Ble du ikke vred på oss til utslettelse, slik at det ikke ble noen rest eller noen som unnslapp?
shall we again break your commandments and intermarry with the peoples who commit these abominations? Would you not become so angry with us that you would destroy us completely, leaving no remnant or survivor?
Må vi igjen bryte dine bud og gifte oss med disse avskyelige folkene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du ville utslette oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulde vi (da) vende om og gjøre dine Bud til Intet, og gjøre Svogerskab med Folk, som have (gjort) disse Vederstyggeligheder? mon du ikke skulde blive vred paa os, indtil at der gjordes Ende paa os, saa der blev Ingen tilovers, ei heller (nogen) Redning?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folkene som begår slike avskyeligheter? Vil du ikke bli sint på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke er noen rest eller flukt tilbake?
Should we again break Your commandments and join in affinity with the peoples of these abominations? Would You not be angry with us until You had consumed us, so that there should be no remnant or escaping?
skal vi igjen bryte dine bud og inngå forening med folkene som gjør disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som unnslipper?
vender vi da tilbake for å bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene som driver med disse avskyeligheter? Ville du ikke bli så vred på oss at du gjør ende på oss, uten rest eller noen som unnslipper?
skal vi da igjen bryte dine bud, og inngå fellesskap med folkene som gjør disse avskyeligettene? Vil du ikke bli vred på oss til du har utslettet oss, så det ikke blir noen rest eller noen til å unnslippe?
Skal vi igjen gå mot dine befalinger, ta hustruer fra folket som gjør disse avskyelige tingene? Ville du ikke da være sint på oss, til vår ødeleggelse var fullstendig, til det ikke var en eneste tilbake som slapp unna?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
As for vs, we haue turned backe, & haue let go thy commaundementes, to make contracte with the people of these abhominacions. Wilt thou then be wroth at vs, tyll we be vtterly consumed, so that nothynge remayne, and tyll there be no delyueraunce?
Should we returne to breake thy commadements, and ioyne in affinitie with the people of such abominations? wouldest not thou be angrie towarde vs till thou haddest consumed vs, so that there should be no remnant nor any escaping?
Shoulde we returne to breake thy commaundementes, and ioyne in affinitie with the people of these abhominations? wouldest not thou be angry towardes vs till thou hadst consumed vs, so that there should be no remnaunt, nor any escaping?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed [us], so that [there should be] no remnant nor escaping?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
do we turn back to break Thy commands, and to join ourselves in marriage with the people of these abominations? art not Thou angry against us -- even to consumption -- till there is no remnant and escaped part?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Are we again to go against your orders, taking wives from among the people who do these disgusting things? would you not be angry with us till our destruction was complete, till there was not one who got away safe?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? Wouldn't you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Shall we once again break your commandments and intermarry with these abominable peoples? Would you not be so angered by us that you would wipe us out, with no survivor or remnant?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Og etter alt som har kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld, da du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjener, og har gitt oss en slik utfrielse som dette;
15Herre, Israels Gud, du er rettferdig, for vi er blitt spart som en rest, slik som det er denne dagen; se, vi er foran deg i våre misgjerninger, for vi kan ikke stå foran deg på grunn av dette.
7Siden våre fedres dager har vi vært i stor skyld til denne dag; og for våre misgjerninger har vi, våre konger og våre prester blitt overgitt i hendene til kongene i landene, til sverdet, til fangenskapet, til plyndring og til forvirrelse av ansikt, slik det er i dag.
8Og nå, for en kort stund, har nåde blitt vist fra Herren vår Gud, for å gi oss en rest som har unnsluppet, og for å gi oss et holdepunkt i hans hellige sted, slik at vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss en liten fornyelse i vårt fangenskap.
9For vi var slaver, men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt fangenskap, men har vist oss miskunn for kongene av Persia, for å gi oss en oppvåkning, for å reise opp Guds hus og reparere ødeleggelsene derav, og for å gi oss en mur i Juda og Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
11Ja, hele Israel har overtrådt dine lover ved å vende seg bort for ikke å adlyde din stemme; derfor er forbannelsen og eden skrevet i Mose, Guds tjeners, lov blitt utdøst over oss, fordi vi har syndet mot ham.
12Og han har bekreftet sine ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre over oss en stor ulykke. For under hele himmelen har det ikke blitt gjort som er gjort mot Jerusalem.
13Som det er skrevet i Mose lov, er all denne ulykken kommet over oss, men vi har ikke bønnfalt Herren, vår Gud, for å vende oss bort fra våre synder og forstå din sannhet.
14Derfor har Herren våket over ulykken og ført den over oss, for Herren vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjør; for vi har ikke adlydt hans røst.
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med en mektig hånd, og som har gjort deg et navn, som på denne dag, vi har syndet, vi har handlet ondt.
16Herre, etter all din rettferdighet, la ditt sinne og din vrede vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til skam for alle omkring oss.
32Nå, vår Gud, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakt og nåde, la ikke all den nød som har kommet over oss, våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk siden dagene til Assyrias konger fram til denne dag, virke liten for deg.
33Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet rett, men vi har handlet ugudelig.
34Våre konger, våre fyrster, våre prester og våre fedre har ikke holdt din lov, eller gitt akt på dine bud og dine vitnesbyrd, som du vitnet mot dem.
35De har ikke tjent deg i sitt rike og i din store godhet som du ga dem, og i det vide og fruktbare landet du satte foran dem, og de vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
20Vi erkjenner, Herre, vår ondskap og våre fedres misgjerning; for vi har syndet mot deg.
21Forakt oss ikke for ditt navns skyld, vanær ikke din herlighets trone: husk, bryt ikke din pakt med oss.
7Vi har handlet svært dårlig mot deg, og har ikke holdt budene, forskriftene eller lovene som du befalte din tjener Moses.
10Og det skal skje, når du forteller dette folket alle disse ordene, og de sier til deg: Hvorfor har Herren uttalt alt dette store onde mot oss? Eller hva er vår misgjerning? Eller hva er vår synd vi har gjort mot Herren vår Gud?
27Skal vi da høre på dere og gjøre hele denne store ondskap, ved å bryte vår Gud ved å gifte oss med fremmede kvinner?
17Alt dette har rammet oss, men vi har ikke glemt deg, og vi har ikke sviktet din pakt.
9For se, våre fedre har falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
10Nå har jeg i mitt hjerte å gjøre en pakt med Herren, Israels Gud, for at hans brennende vrede må vende seg bort fra oss.
13De sa til dem: Dere skal ikke bringe fangene hit; for vi har allerede forbrutt oss mot Herren, og dere tenker å legge mer til våre synder og overtredelser, for vår skyld er stor, og det er en stor vrede mot Israel.
12Vil du, Herre, holde deg tilbake på grunn av dette? Vil du tie og la oss lide enda mer?
5vi har syndet, vi har gjort urett, vi har handlet ondt og har gjort opprør, ved å vende oss bort fra dine befalinger og dine dommer.
1Da disse tingene var gjort, kom høvdingene til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra landenes folk, men har fulgt deres avskyeligheter, selv de fra kanaanittene, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
9Hvorfor skulle du være som en forbløffet mann, som en mektig mann som ikke kan redde? Likevel, Herre, du er midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
22Så Herren ikke lenger kunne bære det, på grunn av ondskapen av deres gjerninger og avskyelighetene dere gjorde. Derfor er deres land blitt en øde og et forferdelse og en forbannelse, som det er i dag.
7Herre, rettferdigheten tilhører deg, men skam i ansiktet tilhører oss, som på denne dag, til mennene fra Juda, til innbyggerne i Jerusalem og til hele Israel, både de som er nær og de som er langt unna, i alle landene dit du har drevet dem, på grunn av deres overtredelse som de har gjort mot deg.
8Herre, skam i ansiktet tilhører oss, til våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg.
9Herren vår Gud tilhører barmhjertighet og tilgivelse, selv om vi har gjort opprør mot ham.
6For våre fedre har syndet og gjort det som er ondt i Herrens Guds øyne, og har forlatt ham. De har vendt ansiktene bort fra Herrens bolig og snudd ryggen til.
14La nå våre ledere for hele forsamlingen stå, og la alle som har tatt fremmede hustruer i våre byer komme på bestemte tider, og sammen med dem de eldste i hver by og deres dommere, til vår Guds brennende vrede for denne saken blir vent fra oss.
9Bli ikke svært vred, Herre, og kom ikke alltid våre misgjerninger i hu; se, vi ber, vi er alle ditt folk.
9Og jeg sa videre: "Det dere gjør, er ikke godt. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå vanæren fra våre hedenske fiender?"
3La oss nå gjøre en pakt med vår Gud om å skille oss fra alle hustruene og barna som de har født, etter min herres og de som skjelver for vår Guds bud, råd, og la det skje etter loven.
10Og nå tenker dere å holde Judas og Jerusalems barn som slaver og slavinner for dere. Er det ikke også med dere, selv med dere, synder mot Herren deres Gud?
27Husk dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob; se ikke på dette folkets stivhet eller deres ondskap eller deres synd.
28For at landene hvor du førte oss ut fra ikke skal si: Fordi Herren ikke var i stand til å føre dem inn i landet som han lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
7Herre, selv om våre misgjerninger vitner mot oss, så gjør det for ditt navns skyld; for våre frafall er mange; vi har syndet mot deg.
29Gud forby at vi skal gjøre opprør mot Herren, og vende oss i dag fra å følge Herren, for å bygge et alter for brennoffer, for matoffer, eller for offer, utenfor Herrens, vår Guds, alter som er foran hans tabernakel."
2De sa til profeten Jeremia: «La vår bønn bli akseptert for deg, og be for oss til Herren din Gud, for hele denne rest; for vi er kun få av mange, slik som dine øyne ser oss.
17Herre, hvorfor har du latt oss feile fra dine veier og gjort våre hjerter harde fra din frykt? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for de stammer som er ditt eie.
17Ingenting av det som er viet til ødeleggelse, skal bli hengende ved din hånd, slik at Herren vender seg bort fra sin vrede og viser deg barmhjertighet, har medfølelse med deg og formerer deg, som han sverget til dine fedre.
9Om ikke Herren, hærskarenes Gud, hadde latt noen få overleve, ville vi vært som Sodoma, vi ville vært som Gomorra.
5Vil du være vred på oss for alltid? Vil din vrede fortsette fra slekt til slekt?