Jeremia 14:9
Hvorfor skulle du være som en forbløffet mann, som en mektig mann som ikke kan redde? Likevel, Herre, du er midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor skulle du være som en forbløffet mann, som en mektig mann som ikke kan redde? Likevel, Herre, du er midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en mann ute av stand til å hjelpe, en helt som ikke kan frelse? Likevel er du, Herre, midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn. Forlat oss ikke!
Hvorfor er du som en forbløffet mann, som en helt som ikke makter å frelse? Du er jo midt iblant oss, HERRE, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
Hvorfor er du som en forvirret mann, som en helt som ikke makter å frelse? Men du er midt iblant oss, Herre, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
Hvorfor er du som en rådvill mann, som en helt som ikke kan frelse? Du er dog i vår midte, HERRE, og vi er kalt ved ditt navn. Forlat oss ikke!
Hvorfor er du som en forbauset mann, som en helt som ikke kan hjelpe? Men du er iblant oss, Herre, og ditt navn kalles over oss. Forlat oss ikke.
Hvorfor skal du være som en mann i vanskeligheter, som en mektig mann som ikke kan frelse? Men, Å HERREN, du er midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en forundret mann, som en kriger ute av stand til å redde? Men du, Herre, er midt iblant oss, vi er kalt ved ditt navn, forlat oss ikke!
Hvorfor skulle du være som en forvirret mann, som en kriger som ikke kan frelse? Du er midt iblant oss, Herre, og ditt navn er over oss; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en forundret mann, som en mektig som ikke kan redde? Du, Herre, er jo midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor skal du være som en forbløffet mann, en mektig som ikke kan redde? Likevel, HERRE, er du midt iblandt oss, og vi bærer ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en forundret mann, som en mektig som ikke kan redde? Du, Herre, er jo midt iblant oss, og vi er kalt ved ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en mann forvirret, som en helt som ikke kan frelse? Du er jo midt iblant oss, Herre, og ditt navn er kalt over oss. Forlat oss ikke!
Why are You like a man stunned, like a warrior unable to save? Yet You are in our midst, LORD, and Your name is called upon us. Do not abandon us!
Hvorfor opptrer du som en forvirret mann, som en kriger som ikke kan redde? Du er jo midt iblant oss, Herre, og vi er kalt ved ditt navn. Forlat oss ikke!
Hvorfor vil du være som en forskrækket Mand, som en vældig (Stridsmand), der ikke kan frelse? og du, Herre! er midt iblandt os, og vi kaldes efter dit Navn, lad os ikke fare!
Why shouldest thou be as a man astonied, as a mighty man that cannot save? yet thou, O LORD, art in the midst of us, and we are called by thy name; leave us not.
Hvorfor skulle du være som en forskrekket mann, som en mektig mann som ikke kan frelse? Du, Herre, er tross alt midt iblant oss, vi er kalt med ditt navn; forlat oss ikke.
Why should You be as a man astonished, as a mighty man who cannot save? Yet You, O LORD, are in the midst of us, and we are called by Your name; do not leave us.
Hvorfor skulle du være som en skremt mann, som en mektig mann som ikke kan redde? Du, Herre, er jo midt iblant oss, og vi er kalt med ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en målløs mann, som en mektig mann som ikke kan redde? Du er jo midt iblant oss, Herre, og ditt navn er blitt påkalt over oss, forlat oss ikke.
Hvorfor skulle du være som en forskrekket mann, som en helt som ikke kan redde? Likevel er du, Herre, midt iblant oss, og vi er kalt med ditt navn; forlat oss ikke.
Hvorfor er du som en mann tatt på senga, som en kriger ute av stand til å hjelpe? Men du, Herre, er med oss, og vi er kalt ved ditt navn; ikke forlat oss.
Why wilt thou make thy self a cowarde, and as it were a giaute that yet maye not helpe? For thou art ours (o LORDE) and we beare thy name, therfore forsake vs not.
Why art thou as a man astonied, and as a strong man that cannot helpe? Yet thou, O Lord, art in the middes of vs, and thy Name is called vpon vs: forsake vs not.
Why wylt thou make thy selfe a cowarde, and as it were a giaunt that yet may not helpe? But thou O Lorde art in the middest of vs, and thy name is called vpon of vs, forsake vs not.
Why shouldest thou be as a man astonied, as a mighty man [that] cannot save? yet thou, O LORD, [art] in the midst of us, and we are called by thy name; leave us not.
Why should you be like a scared man, as a mighty man who can't save? yet you, Yahweh, are in the midst of us, and we are called by your name; don't leave us.
Why art Thou as one dumb? As a mighty one not able to save? And Thou `art' in our midst, O Jehovah, And Thy name over us is called, leave us not.
Why shouldest thou be as a man affrighted, as a mighty man that cannot save? yet thou, O Jehovah, art in the midst of us, and we are called by thy name; leave us not.
Why shouldest thou be as a man affrighted, as a mighty man that cannot save? yet thou, O Jehovah, art in the midst of us, and we are called by thy name; leave us not.
Why are you like a man surprised, like a man of war who is not able to give help? but you, O Lord, are with us, and we are named by your name; do not go away from us.
Why should you be like a scared man, as a mighty man who can't save? Yet you, Yahweh, are in the midst of us, and we are called by your name; don't leave us.
Why should you be like someone who is helpless, like a champion who cannot save anyone? You are indeed with us, and we belong to you. Do not abandon us!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Herre, selv om våre misgjerninger vitner mot oss, så gjør det for ditt navns skyld; for våre frafall er mange; vi har syndet mot deg.
8Israels håp, dens frelser i trengselstid, hvorfor skulle du være som en fremmed i landet, som en veifarende som vender bort for å overnatte?
9Men du har forkastet oss og gjort oss til skamme. Du drar ikke med våre hærer.
14Vil vi igjen bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene av disse avskyelighetene? Vil ikke du bli vred på oss inntil du utsletter oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som slipper unna?
15Herre, Israels Gud, du er rettferdig, for vi er blitt spart som en rest, slik som det er denne dagen; se, vi er foran deg i våre misgjerninger, for vi kan ikke stå foran deg på grunn av dette.
23Våkn opp, hvorfor sover du, Herre? Reis deg, forkast oss ikke for alltid.
24Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og undertrykkelse?
11Vil ikke du, Gud, som har støtt oss bort? Og vil ikke du, Gud, gå med våre hærer?
10Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke gikk ut med våre hærer?
20Hvorfor glemmer du oss for alltid, hvorfor forlater du oss så lenge?
18Da skal vi ikke vende oss bort fra deg; liv oss opp, og vi skal påkalle ditt navn.
10De som kjenner ditt navn, vil sette sin lit til deg; for du, HERRE, har ikke forlatt dem som søker deg.
9Skjul ikke ditt ansikt for meg, støt ikke bort din tjener i vrede; du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, overgi meg ikke, du min frelses Gud.
13Herre, Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, og de som vender seg bort fra meg skal bli skrevet i jorden, fordi de har forlatt Herren, kilden til levende vann.
57Måtte Herren vår Gud være med oss, slik han var med våre fedre. La ham ikke forlate oss eller svikte oss.
9Bli ikke svært vred, Herre, og kom ikke alltid våre misgjerninger i hu; se, vi ber, vi er alle ditt folk.
21Forakt oss ikke for ditt navns skyld, vanær ikke din herlighets trone: husk, bryt ikke din pakt med oss.
7Og det er ingen som kaller på ditt navn, som vekker seg opp for å holde fast ved deg; for du har skjult ditt ansikt for oss, og har latt oss smelte bort i vår misgjerning.
17Herre, hvorfor har du latt oss feile fra dine veier og gjort våre hjerter harde fra din frykt? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for de stammer som er ditt eie.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
11For jeg er med deg, sier Herren, for å frelse deg. For selv om jeg vil gjøre ende på alle de folkeslag som jeg har spredt deg blant, vil jeg ikke gjøre ende på deg. Men jeg vil tukte deg med rettferd, og jeg vil ikke la deg være helt ustraffet.
1Hvorfor står du langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du deg i trengselens tid?
12Jeg vil etterlate i din midte et ydmykt og fattig folk, og de skal stole på Herrens navn.
1Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss, du har vært misfornøyd; vend deg til oss igjen.
2Herre, vær nådig mot oss; vi har ventet på deg. Vær vår styrke hver morgen, vår frelse når vi er i nød.
17Alt dette har rammet oss, men vi har ikke glemt deg, og vi har ikke sviktet din pakt.
1Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor ryker din vrede mot fårene på din beitemark?
7Herre, rettferdigheten tilhører deg, men skam i ansiktet tilhører oss, som på denne dag, til mennene fra Juda, til innbyggerne i Jerusalem og til hele Israel, både de som er nær og de som er langt unna, i alle landene dit du har drevet dem, på grunn av deres overtredelse som de har gjort mot deg.
19For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
15Sannelig, du er en Gud som skjuler deg selv, Israels Gud, Frelseren.
31Da sa han: «Forlat oss ikke, jeg ber deg, for du kjenner hvordan vi skal slå leir i ørkenen, og du kan være våre øyne.»
10Slik sier Herren til dette folket: De elsker å vandre bort, de har ikke holdt føttene sine tilbake, derfor godtar ikke Herren dem; nå vil han huske deres misgjerning og straffe deres synder.
21Du skal ikke være redd for dem, for Herren din Gud er midt blant deg, en stor og fryktinngytende Gud.
32Nå, vår Gud, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakt og nåde, la ikke all den nød som har kommet over oss, våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk siden dagene til Assyrias konger fram til denne dag, virke liten for deg.
12Vil du, Herre, holde deg tilbake på grunn av dette? Vil du tie og la oss lide enda mer?
12Forferdes over dette, himler, bli helt forferdet og øde, sier Herren.
22For Herren vil ikke forlate sitt folk for sitt store navns skyld, fordi det har behaget Herren å gjøre dere til sitt folk.
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler du, Israel: «Min vei er skjult for Herren, og min sak glemmes av min Gud»?
31Å generasjon, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land av mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer, vi vil ikke komme tilbake til deg mer?
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med en mektig hånd, og som har gjort deg et navn, som på denne dag, vi har syndet, vi har handlet ondt.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
10Frykt ikke, for jeg er med deg; vær ikke urolig, for jeg er din Gud: jeg vil styrke deg, ja, jeg vil hjelpe deg, ja, jeg vil holde deg oppe med min rettferdighets høyre hånd.
2Hvorfor skal hedningene si: Hvor er nå deres Gud?
9Israel, du har ødelagt deg selv, men i meg finner du hjelp.
15Herren har fjernet dine dommer, han har drevet bort din fiende. Israels konge, Herren, er i din midte; du skal ikke mer se noe ondt.
2Vekk opp din styrke for Efraim, Benjamin og Manasse, og kom for å frelse oss.
21Forlat meg ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt fra meg!
3Assur skal ikke redde oss, vi vil ikke ri på hester, og vi vil ikke lenger si til våre henders arbeid: Dere er våre guder. For i deg finner den farløse barmhjertighet.
12Og se, Gud selv er med oss som vår leder, og hans prester med trumpetene for å lyde alarm mot dere. O Israels barn, kjemp ikke mot Herren deres fedres Gud, for dere vil ikke ha fremgang.
17Men Israel skal bli frelst ved Herren med en evig frelse; dere skal ikke bli til skamme eller vanæret i all evighet.