Jesaja 46:7
De bærer ham på skulderen, frakter ham og setter ham på plass, og der står han. Fra sitt sted flytter han seg ikke; selv om en roper til ham, svarer han ikke, han redder ikke ut av nød.
De bærer ham på skulderen, frakter ham og setter ham på plass, og der står han. Fra sitt sted flytter han seg ikke; selv om en roper til ham, svarer han ikke, han redder ikke ut av nød.
De bærer den på skulderen, de frakter den og setter den på plass, og den står der; fra sin plass flytter den seg ikke. Ja, man roper til den, men den svarer ikke og kan ikke frelse ham fra hans nød.
De løfter den på skulderen, bærer den og setter den på plass, og den står der; fra sitt sted flytter den seg ikke. Roper noen til den, svarer den ikke; den frelser ham ikke fra hans nød.
De løfter den opp på skulderen og bærer den; de setter den på plass, og der står den. Fra stedet rikker den seg ikke. Roper noen til den, svarer den ikke; den frelser ham ikke ut av hans trengsel.
De løfter ham opp på skulderen og bærer ham. De setter ham på hans plass, og der står han. Han flytter seg ikke fra stedet. Roper noen til ham, svarer han ikke og frelser ingen fra hans nød.
De løfter den opp på skulderen for å bære den; de setter den på sin plass, og der står den. Den rører seg ikke fra sin plass. Selv om noen roper til den, svarer den ikke; den redder dem ikke fra nød.
De bærer ham på skuldrene og setter ham på sin plass; han står der; han kan ikke flytte seg fra sin plass; ja, en roper til ham, men han kan ikke svare eller redde fra nød.
De løfter ham på skuldrene, de bærer ham og plasserer ham på sitt sted; der står han, han flytter seg ikke fra sitt sted; selv om noen roper til ham, svarer han ikke, han kan ikke redde dem fra deres nød.
De løfter den på skulderen, bærer den, og setter den på plass, og der står den; den rikker seg ikke fra sitt sted. Om de roper til den, svarer den ikke, og redder dem ikke fra deres nød.
De bærer ham på skulderen, de frakter ham og setter ham på sin plass, og der står han; fra sin plass skal han ikke flytte: ja, en roper til ham, men han kan ikke svare eller redde ham ut av hans nød.
De bærer ham på skulderen, løfter ham opp og setter ham på sin plass, hvor han står fast og ikke kan flyttes. Selv om noen roper til ham, kan han verken svare eller redde dem fra deres nød.
De bærer ham på skulderen, de frakter ham og setter ham på sin plass, og der står han; fra sin plass skal han ikke flytte: ja, en roper til ham, men han kan ikke svare eller redde ham ut av hans nød.
De løfter ham på skuldre, bærer ham, og setter ham på sin plass, og der står han, beveger seg ikke fra stedet. De roper til ham, men han svarer ikke, han frelser dem ikke fra deres nød.
They lift it on their shoulders and carry it; they set it in its place, and there it stays. It does not move from its spot. If someone cries to it, it cannot answer or save them from their troubles.
De løfter den på skuldrene og bærer den; de setter den på plass, og der står den. Den beveger seg ikke fra sin plass; de roper til den, men den svarer ikke og redder dem ikke fra deres nød.
De løfte ham op paa Skuldrene, de bære ham og sætte ham paa sit Sted; der staaer han, han viger ikke fra sit Sted; vilde (Nogen) end raabe til ham, skal han dog ikke svare, han kan ikke frelse ham af hans Nød.
They bear him upon the shoulder, they carry him, and set him in his place, and he standeth; from his place shall he not remove: yea, one shall cry unto him, yet can he not answer, nor save him out of his trouble.
De bærer ham på skulderen, de frakter ham og setter ham på hans plass, og han står der; fra stedet sitt vil han ikke flytte: ja, en roper til ham, men han kan ikke svare, heller ikke redde ham fra hans nød.
They carry him upon the shoulder, they bear him, and set him in his place, and he stands; from his place he shall not move: yes, one shall cry to him, yet he cannot answer, nor save him out of his trouble.
De bærer det på skulderen, de bærer det, og setter det på sin plass, og det står der; fra sitt sted skal det ikke flytte seg: ja, en kan rope til det, men det kan ikke svare, og heller ikke redde ham ut av hans nød.
De løfter ham opp på skulderen, De bærer ham og plasserer ham på sin plass, Og han står der, han rikker seg ikke fra stedet, Ja, man roper til ham, men han svarer ikke, Fra sin nød frelser han ikke.
De bærer den på skulderen, de transporterer den og setter den på sin plass, og den står der, den kan ikke flyttes fra sitt sted; ja, man kan rope til den, men den kan ikke svare eller redde ham fra hans nød.
De legger ham på sine rygger, løfter ham opp og setter ham på hans faste plass, hvor han ikke kan beveges; hvis noen roper til ham om hjelp, kan han verken svare eller redde ham fra trøbbel.
Yet must he be taken on mens shulders and borne, and set in his place, that he maye stonde and not moue. Alas that men shulde crie vnto him, which geueth no answere: and delyuereth not the man that calleth vpon him, from his trouble.
They beare it vpon the shoulders: they carie him and set him in his place: so doeth he stand, and cannot remoue from his place. Though one crie vnto him, yet can he not answere, nor deliuer him out of his tribulation.
Yet must he be taken on mens shoulders and borne, and set in his place, that he may stande, and not moue out of his place: And if one crye vnto hym, he geueth no aunswere, and deliuereth not the man that calleth vpon hym from his trouble.
They bear him upon the shoulder, they carry him, and set him in his place, and he standeth; from his place shall he not remove: yea, [one] shall cry unto him, yet can he not answer, nor save him out of his trouble.
They bear it on the shoulder, they carry it, and set it in its place, and it stands, from its place it shall not move: yes, one may cry to it, yet it can not answer, nor save him out of his trouble.
They lift him up on the shoulder, They carry him, and cause him to rest in his place, And he standeth, from his place he moveth not, Yea, one crieth unto him, and he answereth not, From his adversity he saveth him not.
They bear it upon the shoulder, they carry it, and set it in its place, and it standeth, from its place shall it not remove: yea, one may cry unto it, yet can it not answer, nor save him out of his trouble.
They bear it upon the shoulder, they carry it, and set it in its place, and it standeth, from its place shall it not remove: yea, one may cry unto it, yet can it not answer, nor save him out of his trouble.
They put him on their backs, and take him up, and put him in his fixed place, from which he may not be moved; if a man gives a cry for help to him, he is unable to give an answer, or get him out of his trouble.
They bear it on the shoulder, they carry it, and set it in its place, and it stands, from its place it shall not move: yes, one may cry to it, yet it can not answer, nor save him out of his trouble.
They put it on their shoulder and carry it; they put it in its place and it just stands there; it does not move from its place. Even when someone cries out to it, it does not reply; it does not deliver him from his distress.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Bel bøyer seg, Nebo faller; deres avguder bæres av dyr og lastdyr. Deres byrder er tunge for de trettede dyrene.
2De faller, de bøyer seg sammen; de kan ikke redde byrden, men selv går de i fangenskap.
3Lytt til meg, Jakobs hus, og hele Israels rest, dere som har blitt båret av meg fra mors liv, som har blitt båret fra mors skjød.
4Og selv til deres alderdom er jeg den, og til grå hår vil jeg bære dere. Jeg har skapt, og jeg vil bære; ja, jeg vil bære og redde dere.
5Hvem vil dere sammenligne meg med, gjøre meg lik, eller sette ved siden av meg, slik at vi er like?
6De øser gull ut av posen, veier sølv på vektskålen, og leier en gullsmed til å lage en gud. De bøyer seg, ja, de tilber.
4De smykker det med sølv og gull, og de fester det med spiker og hammer, så det ikke kan bevege seg.
5De står oppreist som en palme, men kan ikke tale; de må bæres, for de kan ikke gå. Vær ikke redd dem, for de kan ikke gjøre ondt, og det er ikke i deres makt å gjøre godt.
6Jeg fjernet børen fra hans skulder, hans hender ble fri fra tvingene.
8Husk dette og vær menn; ta det til hjertet, dere overtredere.
37Og han skal si: Hvor er deres guder, klippen de stolte på,
41De ropte, men det var ingen som frelste dem, til og med til Herren, men han svarte dem ikke.
27De sier til veden: Du er min far; og til steinen: Du har født meg. For de har vendt ryggen til meg, og ikke ansiktet. Men når deres nød kommer, sier de: Stå opp og frels oss.
28Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå opp, hvis de kan frelse deg i din nød. For i henhold til dine byers antall, var dine guder, Juda.
17Og resten av det gjør han en gud, et utskåret bilde. Han kaster seg ned foran det, tilber det og ber til det, og sier: 'Frels meg, for du er min gud.'
42De så seg om, men det var ingen til å redde; selv til Herren, men han svarte dem ikke.
24Men han rekker ikke ut hånden til graven, selv om de roper i sin ødeleggelse.
18Hvem vil dere da sammenligne Gud med, eller hva sammenligning vil dere stille opp mot ham?
19En håndverker lager en utskåret billedstøtte, og en gullsmed kler den i gull og lager sølvkjeder til den.
20Den som er så fattig at han ikke kan gi en gave, velger et tre som ikke vil råtne; han søker en dyktig håndverker til å tilberede et bilde som ikke kan flyttes.
21Vet dere ikke? Har dere ikke hørt? Har det ikke blitt fortalt dere fra begynnelsen? Har dere ikke forstått fra jordens grunnvoller?
12Da skal Judas byer og Jerusalems innbyggere gå og rope til gudene de brenner røkelse for, men de vil ikke kunne frelse dem i deres nød.
20Samle dere og kom, nærm dere sammen, dere som er unnsluppet fra folkeslagene. De har ingen kunnskap som setter opp sine utskårne bilder og ber til en gud som ikke kan frelse.
7De har hender, men føler ikke; føtter har de, men går ikke; de sier ikke et ord med sin strupe.
8De som lager dem, blir som dem; slik er også alle som stoler på dem.
19Ve den som sier til treet: Våkn opp, til den stumme steinen: Stig opp, den skal undervise! Se, den er dekket med gull og sølv, og det finnes ikke noen ånd inni den.
22Kast din byrde på Herren, og han skal opprettholde deg; han skal aldri la den rettferdige vakle.
9På grunn av de mange undertrykkelsene roper de undertrykte høyt; de roper på grunn av de mektiges arm.
20Jeg roper til deg, og du hører meg ikke: jeg står opp, og du ser ikke på meg.
28Han sitter alene og tier, for han har tatt det på seg.
7For egypterne vil hjelpe forgjeves og til ingen nytte. Derfor har jeg kalt det: Deres kraft er å sitte stille.
16Og han så at det ikke var noen mann, og undret seg over at det ikke var noen mellommann; derfor brakte hans arm frelse for ham, og hans rettferdighet støttet ham.
36Sannelig, jeg ville bære den på skulderen min, og binde den som en krone for meg.
9Vil Gud høre hans rop når nød kommer over ham?
17Se, Herren vil kaste deg bort i stort fangenskap, og dekke deg grundig.
2Han skal ikke rope eller løfte opp sin røst, heller ikke la sin stemme bli hørt på gaten.
15Slik skal de være for deg, de du har slitt for, dine handelsmenn fra ungdommen. Hver går til sitt eget sted, og ingen skal redde deg.
10Hvem har formet en gud eller støpt et bilde til ingen nytte?
11Se, alle hans venner blir til skamme, og håndverkerne er bare mennesker. La dem alle samles, og la dem stå opp; de skal frykte og bli til skamme sammen.
19Vil han bry seg om dine rikdommer? Nei, ikke gull, heller ikke all styrkens makt.
12For han skal utfri den trengende når han roper, også den fattige og den som ingen hjelper har.
6Denne fattige mannen ropte, og Herren hørte ham og frelste ham fra alle hans trengsler.
14Åket av mine overtredelser er bundet av hans hånd. De er vevd sammen og kommer opp om min nakke. Han har svekket min styrke. Herren har overgitt meg i deres hånd, som jeg ikke er i stand til å reise meg fra.
28Slik at de får de fattiges rop til å nå ham, og han hører de undertryktes rop.
19De skal kaste sitt sølv i gatene, og deres gull skal være som noe urent. Verken deres sølv eller deres gull skal kunne redde dem på Herrens vredes dag; de skal ikke mette sine sjeler eller fylle sine mager, for det er deres synds snublestein.
4Deres avguder er sølv og gull, verk av menneskehender.
8Og hvis de er bundet i lenker og holdes fanget av lidelsens bånd,
13Når du roper, la dine forsamlinger redde deg; men vinden skal bære dem alle bort, tomhet skal ta dem: men den som setter sin lit til meg, skal ta landet i eie og arve mitt hellige fjell.
15Hedningefolkenes avguder er sølv og gull, verk av menneskehender.
5Og jeg så meg omkring, men det var ingen til å hjelpe, og jeg undret meg over at det ikke var noen til å støtte. Derfor brakte min egen arm meg frelse, og min harme, den støttet meg.