2 Korinterbrev 2:13
hadde jeg ingen hvile i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; men etter å ha sagt farvel til dem, gikk jeg derfra til Makedonia.
hadde jeg ingen hvile i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; men etter å ha sagt farvel til dem, gikk jeg derfra til Makedonia.
Likevel fant jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus. Derfor tok jeg avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fant jeg likevel ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
fikk jeg likevel ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror; derfor tok jeg avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i sjelen min, fordi jeg ikke fant min bror Titus; så sa jeg farvel til dem og dro til Makedonia.
Jeg hadde ikke ro i ånden fordi jeg ikke fant Titus, min bror; så jeg tok farvel med dem og dro derfra til Makedonia.
Så jeg tok avskjed og dro videre til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
fikk jeg ikke ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus der. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
Men jeg hadde ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; derfor tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
fantes det ikke fred for min sjel fordi jeg ikke fant min bror Titus; men etter å ha tatt farvel med dem, dro jeg videre til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.
fikk jeg ingen hvile i min ånd, da jeg ikke fant Titus, min bror, men tok farvel med dem og dro til Makedonia.
I had no peace in my spirit because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and went on to Macedonia.
hadde jeg ingen fred i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
men jeg tog Afsked fra dem og drog til Macedonien.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
fant jeg ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus; men jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.
I had no rest in my spirit, because I did not find Titus my brother; but taking my leave of them, I went from there into Macedonia.
hadde jeg ingen ro i ånden min, fordi jeg ikke fant Titus, min bror, men tok da avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus, men sa farvel til dem og dro videre til Makedonia.
fant jeg ikke fred for mitt sinn fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Men jeg tok avskjed med dem og dro til Makedonia.
hadde jeg ingen ro i min ånd fordi Titus, min bror, ikke var der: så jeg dro fra dem og kom til Makedonia.
I had no rest in my sprete because I founde not Titus my brother: but toke my leave of them and went awaye into Macedonia.
I had no rest in my sprete, because I founde not Titus my brother: but I toke my leue of them, and wente awaye in to Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I founde not Titus my brother, but tooke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirite, because I founde not Titus my brother, but toke my leaue of them, and went away into Macedonia.
I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I have not had rest to my spirit, on my not finding Titus my brother, but having taken leave of them, I went forth to Macedonia;
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went forth into Macedonia.
I had no rest in my spirit because Titus my brother was not there: so I went away from them, and came into Macedonia.
I had no relief for my spirit, because I didn't find Titus, my brother, but taking my leave of them, I went out into Macedonia.
I had no relief in my spirit, because I did not find my brother Titus there. So I said goodbye to them and set out for Macedonia.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stort er mitt frimodighet overfor dere, stort er mitt skryte av dere: jeg er fylt med trøst, jeg er overmåte glad i all vår trengsel.
5For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
6Men Gud, som trøster de som er nedbrutte, trøstet oss ved Titus' komme;
7og ikke bare ved hans komme, men også ved den trøst han fikk av dere, da han fortalte oss om deres sterke lengsel, deres sorg, deres ivrig sinn mot meg; så jeg gledet meg enda mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne bære det, syntes det godt for oss å bli igjen alene i Aten;
2Og vi sendte Timoteus, vår bror, og Guds tjener, og vår medarbeider i evangeliet om Kristus, for å styrke dere og trøste dere angående deres tro:
12Videre, da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, og en dør ble åpnet for meg av Herren,
13Derfor ble vi trøstet i deres trøst; ja, og vi gledet oss enda mer over gleden til Titus, fordi hans ånd ble opplivet av dere alle.
9Og da jeg var til stede hos dere, og manglet, var jeg ikke en belastning for noen; for det som manglet meg, fyllte brødrene som kom fra Makedonia. Og i alle ting har jeg holdt meg fra å være en byrde for dere, og slik vil jeg fortsette.
10Som Kristi sannhet er i meg, skal ingen hindre meg i denne rosingen i Akhaia.
16Og å dra gjennom dere til Makedonia, og å komme tilbake fra Makedonia til dere, og at dere skal følge meg på veien mot Judea.
18Jeg ba Titus, og med ham sendte jeg en bror. Fikk Titus noen gevinst av dere? Gikk vi ikke i samme ånd? Gikk vi ikke i de samme skritt?
19Men jeg stoler på Herren Jesus om å sende Timoteus til dere snart, så jeg også kan få godt mot når jeg kjenner deres tilstand.
20For jeg har ingen som er likesinnet, som oppriktig vil bekymre seg for deres tilstand.
2For jeg har stor sorg og vedvarende sorg i mitt hjerte.
1Så fjorten år senere dro jeg opp igjen til Jerusalem sammen med Barnabas, og jeg tok Titus med meg.
1Men jeg bestemte med meg selv at jeg ikke ville komme til dere igjen i sorg.
3Men hverken Titus, som var med meg og var greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
5Nå vil jeg komme til dere når jeg passerer gjennom Makedonia, for jeg passerer gjennom Makedonia.
1Og etter at tumulten hadde opphørt, kalte Paulus til seg disiplene, omfavnet dem og dro bort for å reise til Makedonia.
2Og da han hadde reist gjennom de regionene og gitt dem mye formaning, kom han til Hellas,
22Så han sendte to av dem som tjente ham, Timoteus og Erastus, til Makedonia; men han selv ble en tid i Asia.
10Og etter at han hadde sett synet, satte vi straks i gang med å dra til Makedonia, da vi forsikret oss om at Herren hadde kalt oss for å forkynne evangeliet til dem.
11Derfor, da vi løste fra Troas, kom vi med direkte kurs til Samothrake, og dagen etter til Neapolis.
12Og derfra til Filippi, som er den fremste byen i denne delen av Makedonia, og en koloni. Vi oppholdt oss i denne byen i flere dager.
7Etter at de var kommet til Mysia, forsøkte de å dra inn i Bitynia, men Ånden tillot dem det ikke.
8Og de dro forbi Mysia og kom ned til Troas.
14Og straks sendte brødrene Paul bort for å dra til sjøen; men Silas og Timoteus ble der fortsatt.
13ham skulle jeg gjerne ha hatt hos meg, så han kunne tjene meg i stedet for deg i evangeliets lenker:
16Men takk være Gud, som har gitt den samme iværksnt i hjertet til Titus for dere.
17For han aksepterte oppfordringen; men som var mer ivrig, gikk han av egen vilje til dere.
5Derfor, da jeg ikke lenger kunne bære det, sendte jeg for å kjenne deres tro, for at ikke fristeren skulle friste dere, og vårt arbeid skulle bli forgjeves.
23Men nå, da jeg ikke lenger har noe sted i disse deler, og har en stor lengsel etter å komme til dere i mange år,
5Disse gikk foran og ventet på oss i Troas.
14Der møtte vi brødre, som ba oss om å bli hos dem i syv dager; og så dro vi mot Roma.
15Og fra der, da brødrene hørte om oss, kom de for å møte oss helt til Appius forum og de tre vertshus; da Paulus så dem, takket han Gud og fikk mot.
3Og jeg skrev dette til dere, for at jeg ikke, når jeg kommer, skal måtte sørge over dem jeg burde glede meg over; jeg har tillit til dere alle, at min glede er glede for dere alle.
4For av stor angst og hjertesorg skrev jeg til dere med mange tårer; ikke for at dere skulle sørge, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har mer enn nok til dere.
4Slik at, dersom makedonerne kommer sammen med meg og finner dere uforberedte, vil vi (for ikke å si dere) bli skammet over dette selvsikre skrytet.
10For Demas har forlatt meg, etter å ha elsket denne nåværende verden, og har reist til Thessalonika; Crescens til Galatia, Titus til Dalmatia.
17Men vi, brødre, er blitt frarøvet dere for en kort tid i ansiktet, ikke i hjertet, strakte oss desto mer etter å se deres ansikt med stor lengsel.
8For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om vår nød som hendte oss i Asia, at vi ble overmåte tungt presset, over vår styrke, slik at vi til og med mistet motet til livet:
13For hva er det som gjør at dere var mindreverdige enn andre menigheter, unntatt at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne uretten.
5Og da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, ble Paulus presset i ånden og vitnet for jødene at Jesus var Kristus.
13Nå vil jeg ikke at dere skal være uvitende, brødre, om at jeg ofte har hatt den hensikt å komme til dere, (men ble hindret til nå,) for å ha noe frukt blant dere også, slik som blant de andre hedningene.
28Jeg sendte ham derfor med større omhu, så når dere ser ham igjen, kan dere glede dere, og at jeg kan bli mindre sorgfull.
11La ingen forakte ham; men send ham av sted i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter ham med brødrene.
32Slik at jeg kan komme til dere med glede ved Guds vilje, og kan bli oppmuntret sammen med dere.
23Jeg påkaller Gud som vitne for min sjel, at for å skåne dere har jeg ennå ikke kommet til Korint.
20Erastus ble igjen i Korint; men Trofimus har jeg latt bli igjen i Milete syk.