Apostlenes Gjerninger 27:14
Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en kraftig vind, kalt Euroklidon.
Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en kraftig vind, kalt Euroklidon.
Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind mot dem, kalt Evrakylon.
Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, den såkalte nordøststormen, og den slo ned over dem.
Men ikke lenge etter kastet en orkanaktig vind, som kalles Euroklydon, seg mot dem.
Men lite senere kastet en stormvind som kalles Euroklydon seg over dem.
Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en voldsom vind, kalt Euroklidon.
Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind fra nordøst, kjent som Euroklydon, mot dem.
Men ikke lenge etter reiste en voldsom vind, kalt Euroclydon, seg mot skipet.
Men snart blåste det opp en stormfull vind fra nordøst, som kalles en 'Euroklydon'.
Men ikke lenge etter oppsto en voldsom vind, kalt Euraquilonen.
Men ikke lenge etter oppsto det en stormfull vind, kalt Euroklydon.
Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euraklydon.
Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euraklydon.
Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euroklydon, mot dem.
But not long after, a violent wind, called the Northeaster, rushed down from the island.
Men ikke lenge etter slo en kraftig storm ned på dem, med navnet Euraklydon.
Men ikke længe derefter kom mod dem en rasende Storm, som kaldes Euroklydon.
But not long after there arose against it a tempestuous wind, called Euroclydon.
Men kort tid etter kom en voldsom stormvind kalt Euraquilo.
But not long after, a tempestuous wind arose, called Euroclydon.
Men ikke lenge etter slo en heftig vind ned fra landet, kalt Nordøststorm.
Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind, kalt Euraquilo,
Men kort etter slo en voldsom vind fra nordøst, kalt Euraquilo, ned på oss.
Men kort tid etter kom en svært kraftig vind kalt Euraquilo, ned fra øya med stor styrke.
But{G1161} after{G3326} no{G3756} long{G4183} time there beat{G906} down{G2596} from it{G846} a tempestuous{G5189} wind,{G417} which is called{G2564} Euraquilo:{G2148}
But{G1161} not{G3756} long{G4183} after{G3326} there arose{G906}{(G5627)} against{G2596} it{G846} a tempestuous{G5189} wind{G417}, called{G2564}{(G5746)} Euroclydon{G2148}.
But anone after ther arose agaynste their purpose a flawe of wynde out of the northeeste.
But not longe after, there rose agaynst their purpose a flawe of wynde, which is called the Northeast.
But anon after, there arose by it a stormy winde called Euroclydon.
But not long after, there arose against their purpose, a flawe of wynde out of the northeast.
But not long after there arose against it a tempestuous wind, called Euroclydon.
But before long, a tempestuous wind beat down from shore, which is called Euroclydon.{Or, "a northeaster."}
and not long after there arose against it a tempestuous wind, that is called Euroclydon,
But after no long time there beat down from it a tempestuous wind, which is called Euraquilo:
But after no long time there beat down from it a tempestuous wind, which is called Euraquilo:
But after a little time, a very violent wind, named Euraquilo, came down from it with great force.
But before long, a stormy wind beat down from shore, which is called Euroclydon.
Not long after this, a hurricane-force wind called the northeaster blew down from the island.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Og da vi hadde lagt ut fra der, seilte vi under Kypros, fordi vindene var imot oss.
5 Og da vi hadde seilt over sjøen ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia.
6 Og der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia; og han satte oss ombord i det.
7 Og da vi hadde seilt sakte i mange dager, og knapt hadde kommet forbi Knidus, da vinden motarbeidet oss, seilte vi under Kreta, overfor Salmone.
8 Og, med stor vanskelighet, kom vi til et sted som kalles De gode havner; nær der lå byen Lasea.
9 Nå, da det hadde gått en god stund, og seilasen nå var farlig, fordi faste allerede var over, advarte Paul dem,
10 og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne seilasen vil bli til skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.»
11 Men senturionen trodde mest på skipperen og rederen, mer enn på de tingene som ble sagt av Paul.
12 Og fordi havnen ikke var egnet til å vinterse, rådde de fleste til å dra derfra også, om de på noen måte kunne nå Phoenix, og der vinterse; det er en havn i Kreta, som ligger mot sørvest og nordvest.
13 Og da den sørlige vinden blåste mildt, og de antok at de hadde fått viljen sin, løste de fra der og seilte tett forbi Kreta.
15 Og da skipet ble fanget, og ikke kunne holde mot vinden, lot vi det drive.
16 Og da vi seilte under en viss øy som heter Klauda, hadde vi stor vanskelighet med å få tak i båten.
17 Når de hadde tatt opp båten, brukte de hjelpemidler, og undergirdet skipet; og i frykt for å falle på sandbankene, strøk de seil og lot skipet drive.
18 Og da vi ble svært hardt kastet av stormen, begynte de neste dag å lette skipet;
19 og på den tredje dagen kastet vi med egne hender ut utstyret fra skipet.
20 Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ikke lite av stormen presset oss, ble all håp om å bli frelst tatt bort.
21 Men etter lang tid med avholdenhet, stod Paul frem midt imot dem, og sa: «Menn, dere skulle ha hørt på meg, og ikke ha løst fra Kreta, og derved pådratt dere denne skaden og tapet.»
38 Og da de hadde fått nok å spise, lettet de skipet, og kastet hveten uti sjøen.
39 Og da det ble dag, kjente de ikke landet; men de oppdaget en viss bukt med strand, til hvilken de hadde forberedt seg, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
40 Og da de hadde hevet ankerne, ga de seg ut på sjøen, og løste roret, og heiste seil mot vinden, og gjorde mot kysten.
41 Og da defalt de på et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forsiden satt fast, og ble stående ubevegelig, men akterenden ble brutt opp av bølgene.
26 Men vi må drives mot en viss øy.
27 Men da den fjortende natten kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, antok skipernes at de nærmet seg noe land;
28 Og de siktet, og fant det tjuen favner: og da de hadde seilt litt lenger, siktet de igjen, og fant femten favner.
29 Så fryktet de for at vi skulle falle på små steiner, og de kastet fire anker fra akterenden, og ønsket seg dag.
30 Og da sjøfolkene var i ferd med å rømme fra skipet, da de hadde senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra forsiden,
37 Og det oppsto et stort vindkast, og bølgene slo inn i båten, slik at den nå var fullt av vann.
38 Og han var i akterskipet, sovende på en pute; og de vekket ham, og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39 Og han sto opp, og irettesatte vinden, og sa til havet, Vær stille, vær stille. Og vinden stilnet, og det ble stor fred.
18 Og sjøen reiste seg på grunn av en stor vind som blåste.
24 Men båten var allerede midt i sjøen, plaget av bølger; for vinden var imot.
24 Og se, det oppstod en stor storm på havet, så skipet ble dekket av bølgene; men han sov.
23 Men mens de seilte, falt han i søvn: og det kom en storm av vind på sjøen; og de ble fylt med vann, og var i fare.
24 Og de kom til ham og vekket ham og sa, Mester, Mester, vi går under. Da sto han opp og irettesatte vinden og vannets raserianfall: og de stilnet, og det ble ro.
32 Og da de var kommet opp i båten, stilnet vinden.
13 Og derfra la vi kurs mot Rhegium; og etter en dag blåste sydvinden, og vi kom den neste dagen til Puteoli.
26 Og han sa til dem, Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så reiste han seg og irettesatte vindene og havet; og det ble stor stillhet.
1 Da de hadde unnsluppet, kjente de at øya ble kalt Melita.
1 Og det skjedde at etter vi hadde fått seile fra dem, satte vi kursen rett mot Koos, og dagen etter til Rhodos, og derfra til Patara.
2 Og etter å ha funnet et skip som seilte til Fenikia, gikk vi ombord og satte seil.
48 Og han så dem slite med å ro; for vinden var mot dem; og omtrent ved fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende over sjøen, og ville gå forbi dem.
30 Men da han så vinden blase, ble han redd; og da han begynte å synke, ropte han og sa: «Herre, frels meg!»
26 Og da disiplene så ham gå på sjøen, ble de urolige og sa: «Det er et spøkelse!» Og av frykt ropte de.