1 Samuelsbok 18:2

Norsk oversettelse av ASV1901

Og Saul tok ham den dagen og lot ham ikke lenger gå hjem til sin fars hus.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 1 Sam 17:15 : 15 David dro frem og tilbake fra Saul for å gjete sin fars sauer i Betlehem.
  • 1 Sam 16:21-23 : 21 David kom til Saul og trådte fram for ham. Han ble meget glad i ham og gjorde ham til sin våpenbærer. 22 Saul sendte bud til Jesse og sa: La David bli hos meg, for han har funnet nåde for mine øyne. 23 Og når den onde ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte for ham, så ble Saul rolig og hadde det godt, og den onde ånden forlot ham.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 1Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.

  • 79%

    3Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.

    4Og Jonathan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, og også sine klær, til og med sitt sverd, sin bue og belte.

  • 77%

    1Saul snakket med Jonathan, sin sønn, og med alle tjenerne sine, om at de skulle drepe David. Men Jonathan, Sauls sønn, var svært glad i David.

    2Jonathan fortalte David: "Saul, min far, prøver å drepe deg. Så vær forsiktig i morgen, finn deg et hemmelig sted og gjem deg.

    3Jeg skal gå ut og stå ved siden av faren min på marken der du er. Jeg vil snakke med ham om deg, og hvis jeg får høre noe, skal jeg fortelle deg det."

    4Jonathan talte godt om David til sin far Saul og sa: "La ikke kongen synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg. Det han har gjort, har vært til stor nytte for deg.

  • 77%

    17Og han sa til ham: «Frykt ikke, for min fars hånd, Saul, skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg; det vet også min far, Saul.»

    18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.

  • 76%

    26Men Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Noe har hendt ham, han er ikke ren; visst er han ikke ren.

    27Men neste dag etter nymånen, den andre dagen, var Davids plass fortsatt tom. Da sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?

    28Jonatan svarte Saul: David ba meg om lov til å dra til Betlehem.

    29Han sa: La meg dra, jeg ber deg, for vår familie har et offer i byen, og min bror har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg gå, så jeg kan se mine brødre. Derfor er han ikke kommet til kongens bord.

  • 22David sverget til Saul. Og Saul dro hjem igjen; men David og hans menn dro opp til festningen.

  • 75%

    6Saul lyttet til Jonathans ord og sverget: "Så sant Herren lever, han skal ikke drepes."

    7Jonathan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonathan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.

  • 9Og Saul så skjevt på David fra den dagen og fremover.

  • 75%

    11og Saul kastet spydet, for han sa: Jeg vil slå David til veggen. Men David unnslapp fra hans nærvær to ganger.

    12Og Saul fryktet David, fordi Herren var med ham, og var veket fra Saul.

    13Derfor fjernet Saul ham fra seg, og gjorde ham til leder over tusen; og han gikk ut og inn foran folket.

  • 74%

    21Og Saul sa: Jeg vil gi ham henne, for at hun kan bli en snare for ham, og for at filisternes hånd kan være mot ham. Derfor sa Saul til David: I dag skal du bli min svigersønn for annen gang.

    22Og Saul befalte sine tjenere og sa: Snakk med David i det skjulte og si: Se, kongen gleder seg over deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli nå kongens svigersønn.

  • 1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes garnison på den andre siden. Men han sa det ikke til faren sin.

  • 42Saul sa: Kast lodd mellom meg og min sønn Jonatan. Og Jonatan ble tatt.

  • 73%

    31Så lenge Isais sønn lever på jorden, vil verken du eller ditt kongedømme bli opprettet. Nå, send bud og få ham hit til meg, for han skal dø.

    32Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han bli drept? Hva har han gjort?

    33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Så visste Jonatan at hans far hadde bestemt å drepe David.

    34Så reiste Jonatan seg i brennende sinne fra bordet og spiste ikke på den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.

    35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den avtalte tiden med David, og en liten gutt var med ham.

  • 73%

    16Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det fra Davids fiender.

    17Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.

  • 29Og Saul fryktet enda mer for David; og Saul var Davids fiende for alltid.

  • 17Saul sa til folket som var med ham: Tell nå, og se hvem som har forlatt oss. Da de hadde talt, var Jonatan og våpenbæreren hans borte.

  • 17David holdt denne klagesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.

  • 44Saul sa: Gud gjøre så og mer også, for du skal sikkert dø, Jonatan.

  • 46Så Saul oppga forfølgelsen av filisterne, og filisterne dro tilbake til sitt eget sted.

  • 11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. De gikk begge ut på marken.

  • 22På kamptiden fantes det verken sverd eller spyd hos noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul og Jonatan hans sønn var det.

  • 72%

    41Straks som gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til David gråt høyt.

    42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har båret ed foran Herren, og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt, for evig. Så reiste han seg og dro bort; og Jonatan gikk inn i byen.

  • 13Må Herren gjøre det mot Jonatan og mer, hvis det er min fars ønske å gjøre deg ondt, og jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far.

  • 2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner tett; de drepte Jonatan, Abinadab og Malkishua, Sauls sønner.

  • 22Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue seg ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.

  • 7Så holdt David sine menn tilbake med disse ordene, og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Og Saul reiste seg opp fra hulen og gikk sin vei.

  • 12David hentet benene til Saul og benene til Jonatan, hans sønn, fra mennene i Jabesj-Gilead, som hadde stjålet dem fra torget i Bet-Shan, hvor filisterne hadde hengt dem opp, den dagen filisterne drepte Saul på Gilboa.

  • 57Da David kom tilbake etter å ha drept filisteren, tok Abner ham med seg og førte ham for Saul med filisterens hode i hånden.

  • 25Da sa Saul til David: Velsignet være du, min sønn David! Du skal gjøre store ting, og du vil sikkert seire. Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.

  • 17Og Saul sa til David: Se, min eldste datter Merab, henne vil jeg gi deg til hustru; bare vær tapper for meg, og strid Herrens kriger. For Saul tenkte, La ikke min hånd komme over ham, men la filisternes hånd komme over ham.

  • 9Jonatan sa: Det kommer ikke på tale; hvis jeg får vite at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?

  • 52Det var en voldsom krig mot filisterne alle Sauls dager, og når Saul så en sterk eller tapper mann, tok han ham til seg.