Apostlenes gjerninger 28:6
De forventet at han skulle svulme opp eller plutselig falle død om; men etter å ha ventet lenge og sett at ingenting skjedde med ham, forandret de mening og sa at han var en gud.
De forventet at han skulle svulme opp eller plutselig falle død om; men etter å ha ventet lenge og sett at ingenting skjedde med ham, forandret de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde sett på ham lenge og det ikke hendte ham noe, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke hendte ham noe uvanlig, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke hendte ham noe uvanlig, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet nå på at han skulle svulme opp eller falle død omgående; men etter å ha ventet lenge, og sett at ingenting merkelig skjedde med ham, endret de mening og sa at han var en gud.
De ventet på at han skulle bli syk eller plutselig falle død ned; men etter lang tid, da de så at ingenting mer skjedde med ham, endret de mening og sa at han var en gud.
Men de så på ham, ventet på at han skulle svulme opp eller falle døende om; men etter en lang stund, da de så at han ikke hadde fått noen skade, ombestemte de seg og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om, men da de hadde ventet lenge og så at ingenting ondt skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet på at han skulle begynne å hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og ikke så noe unormalt skje med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet på at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men etter at de hadde ventet en stund og sett at ingenting uvanlig skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De forventet at han skulle hovne opp eller falle død om plutselig, men da de hadde sett på en god stund og ikke så noen skade, endret de mening og sa at han var en gud.
De ventet på at han skulle hovne opp eller plutselig falle død; men etter å ha sett lenge uten at noe skjedde, ombestemte de seg og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp, eller plutselig falle død om; men etter at de hadde ventet lenge og så at ingenting farlig skjedde ham, forandret de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp, eller plutselig falle død om; men etter at de hadde ventet lenge og så at ingenting farlig skjedde ham, forandret de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men etter å ha ventet lenge og sett at intet uvanlig skjedde med ham, ombestemte de seg og sa at han var en gud.
The people expected him to swell up or suddenly fall dead, but after waiting a long time and seeing nothing unusual happen to him, they changed their minds and said he was a god.
De ventet og så etter at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om; men etter å ha ventet lenge og sett at ingenting uvanlig skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
Men de ventede, at han skulde hovne eller pludseligen falde død om. Men der de havde ventet længe og saae, at ham intet Ondt vederfares, kom de paa andre Tanker og sagde, at han var en Gud.
Howbeit they looked when he should have swollen, or fallen down dead suddenly: but after they had looked a great while, and saw no harm come to him, they changed their minds, and said that he was a god.
De forventet at han skulle svulme opp eller falle død om straks, men etter at de hadde ventet lenge og ikke så noen skade skje med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
However, they expected that he would swell up or suddenly fall down dead; but after they had looked a long time and saw no harm come to him, they changed their minds and said that he was a god.
Howbeit they looked when he should have swollen, or fallen down dead suddenly: but after they had looked a great while, and saw no harm come to him, they changed their minds, and said that he was a god.
De forventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om, men da de hadde ventet lenge og så at ingenting galt skjedde med ham, forandret de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han straks skulle hovne opp eller falle død om, men etter å ha ventet lenge og sett at ingenting uvanlig skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
De ventet at han skulle oppsvulme eller plutselig falle om død; men da de hadde ventet lenge og ikke så noen skade, forandret de mening og sa at han var en gud.
But{G1161} they expected{G4328} that he{G846} would{G3195} have swollen,{G4092} or{G2228} fallen down{G2667} dead{G3498} suddenly:{G869} but{G1161} when they{G846} were long{G4328} in{G1909} expectation{G4183} and{G2532} beheld{G2334} nothing{G3367} amiss{G824} came{G1096} to{G1519} him,{G846} they changed their minds,{G3328} and said that{G3004} he{G846} was{G1511} a god.{G2316}
Howbeit{G1161} they looked{G4328}{(G5707)} when he{G846} should{G3195}{(G5721)} have swollen{G4092}{(G5745)}, or{G2228} fallen down{G2667}{(G5721)} dead{G3498} suddenly{G869}: but{G1161} after they{G846} had looked{G4328}{(G5723)} a great while{G1909}{G4183}, and{G2532} saw{G2334}{(G5723)} no{G3367} harm{G824} come{G1096}{(G5740)} to{G1519} him{G846}, they changed their minds{G3328}{(G5734)}, and said{G3004}{(G5707)} that he{G846} was{G1511}{(G5750)} a god{G2316}.
Howbeit they wayted when he shuld have swolne or fallen doune deed sodenly. But after they had loked a greate whyle and sawe no harme come to him they chaunged their myndes and sayde that he was a God.
Howbeit they wayted, wha he shulde haue swollen, or fallen downe deed sodenly. But whan they had loked a greate whyle, and sawe yt there happened no harme vnto him, they chaunged their myndes, and sayde that he was a God.
Howbeit they wayted whe he should haue swolne, or fallen downe dead suddenly: but after they had looked a great while, and sawe no inconuenience come to him, they changed their mindes, and said, That he was a God.
Howbeit, they wayted whe he shoulde haue swolne, or fallen downe dead sodenlie: But after they had loked a great while, and sawe no harme come to him, they chaunged their myndes, and sayde that he was a God.
Howbeit they looked when he should have swollen, or fallen down dead suddenly: but after they had looked a great while, and saw no harm come to him, they changed their minds, and said that he was a god.
But they expected that he would have swollen or fallen down dead suddenly, but when they watched for a long time and saw nothing bad happen to him, they changed their minds, and said that he was a god.
and they were expecting him to be about to be inflamed, or to fall down suddenly dead, and they, expecting `it' a long time, and seeing nothing uncommon happening to him, changing `their' minds, said he was a god.
But they expected that he would have swollen, or fallen down dead suddenly: but when they were long in expectation and beheld nothing amiss came to him, they changed their minds, and said that he was a god.
But they had the idea that they would see him becoming ill, or suddenly falling down dead; but after waiting a long time, and seeing that no damage came to him, changing their opinion, they said he was a god.
But they expected that he would have swollen or fallen down dead suddenly, but when they watched for a long time and saw nothing bad happen to him, they changed their minds, and said that he was a god.
But they were expecting that he was going to swell up or suddenly drop dead. So after they had waited a long time and had seen nothing unusual happen to him, they changed their minds and said he was a god.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Og da vi hadde flyktet, fikk vi vite at øya het Melita.
2 Og øyboerne viste oss en usedvanlig vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av det nåværende regnværet og kulden.
3 Mens Paulus samlet en bunt med kvister og la dem på bålet, kom en hoggorm ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans.
4 Da øyboerne så det giftige dyret henge fra hånden hans, sa de til hverandre: Uten tvil er denne mannen en morder, for selv om han har unnsluppet havet, har rettferdigheten ikke latt ham leve.
5 Men han ristet dyret av seg inn i ilden og ble ikke skadet.
7 I nærheten av dette stedet var det landområder som tilhørte øyas overhode, Publius, som tok imot oss og viste oss vennlighet i tre dager.
8 Og det skjedde at Publius' far lå syk med feber og dysenteri; Paulus gikk da inn til ham og ba, la hendene på ham og helbredet ham.
9 Etter dette kom også de andre som var syke på øya til ham, og ble helbredet.
10 De hedret oss med mange æresbevisninger, og da vi seilte, ga de oss alt vi trengte.
11 Etter tre måneder satte vi seil i et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øya, med Tvillingene som merke.
9 Han hørte Paulus tale, og Paulus festet blikket på ham og så at han hadde tro til å bli helbredet.
10 Da sa han med høy røst: Reis deg opp på føttene! Og han sprang opp og begynte å gå.
11 Da folkemengden så hva Paulus hadde gjort, ropte de på lykaonsk: Gudene har stigit ned til oss i menneskeskikkelse.
12 De kalte Barnabas for Jupiter, og Paulus for Merkur, siden han var den ledende taleren.
24 og sa: Frykt ikke, Paulus; du må stå foran keiseren, og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.
25 Derfor, menn, ta mot til dere, for jeg tror Gud, at det skal gå slik som det ble sagt meg.
26 Men vi må strande på en eller annen øy.
27 Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet rundt i Adriaterhavet, antok sjømennene ved midnatt at land nærmet seg.
20 Da hverken sol eller stjerner hadde vist seg på flere dager, og stormen fortsatte, hadde vi til slutt mistet alt håp om å bli reddet.
21 Da det hadde vært lenge uten mat, sto Paulus fram blant dem og sa: Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilet fra Kreta, så dere hadde unngått denne skaden og tapet.
10 og de aktet alle på ham, fra den minste til den største, og sa: Denne mannen er Guds kraft som kalles stor.
11 Og de aktet på ham fordi han lenge hadde forbløffet dem med sine trolldomskunster.
18 Da de hadde forhørt seg med meg, ønsket de å sette meg fri, fordi det ikke var noen dødsgrunn i meg.
12 Da prokonsulen så hva som skjedde, kom han til tro, forundret over Herrens lære.
22 Folket ropte: En guds røst, og ikke et menneskes!
23 Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke ga Gud æren; og han ble fortært av ormer og døde.
10 og sa: Menn, jeg ser at seilasen vil føre til skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.
11 Men centurionen stolte mer på kapteinen og skipsrederen enn det Paulus sa.
26 Alle ble grepet av undring og de priste Gud. De ble fylt av frykt og sa: "Vi har sett utrolige ting i dag."
21 Etter å ha truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
30 Da reiste kongen seg, og landshøvdingen, Bernike og de som satt med dem:
31 og da de gikk til side, talte de med hverandre, og sa: Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller lenker.
43 Men centurionen, som ville redde Paulus, hindret dem i å gjøre det og befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg til land.
44 De andre skulle følge, noen på planker og noen på flytende deler av skipet. Og slik ble det at alle berget seg trygt i land.
7 Han var hos prokonsul Sergius Paulus, en forstandig mann. Han kalte til seg Barnabas og Saulus og ønsket å høre Guds ord.
22 Og de hørte på ham til dette ordet, og de løftet stemmene sine og sa: Bort med en slik mann fra jorden, for han er ikke verdig å leve.
18 Og med disse ordene klarte de med nød og neppe å hindre folket fra å ofre til dem.
19 Men det kom jøder fra Antiokia og Ikonium, og etter å ha overtalt folkemengden, steinet de Paulus og dro ham ut av byen, fordi de trodde han var død.
15 Menn, hvorfor gjør dere dette? Vi er også mennesker med de samme lidelser som dere, og vi forkynner dere det gode budskapet om å vende dere fra disse tomme tingene til den levende Gud, han som skapte himmelen og jorden, havet og alt som er i dem.
39 Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, og de planla å sette skipet på land der om mulig.
30 Men Gud reiste ham opp fra de døde.
26 Og dere ser og hører at denne Paulus har overtalt og vendt bort mange mennesker, ikke bare i Efesos, men i nesten hele Asia, ved å si at det ikke er guder som er laget med hender.
21 De sa til ham: Vi har verken mottatt brev fra Judea angående deg, eller har noen av brødrene kommet og rapportert eller sagt noe ondt om deg.
10 og de gjenkjente ham som han som pleide å sitte og tigge ved den fagre tempelporten, og de var fulle av undring og forbauselse over det som hadde hendt ham.
13 Da sørvinden blåste mildt, trodde de at de hadde oppnådd det de ønsket, så de heiste anker og seilte tett langs Kreta.
41 Men de støtte på et sted der to hav strømmet sammen, og de kjørte skipet på grunn. Forskibet satt fast og kunne ikke beveges, mens akterskipet brøt opp under bølgenes vold.
12 Da ble hele forsamlingen stille, og de lyttet mens Barnabas og Paulus fortalte om de tegn og under Gud hadde utført blant hedningene gjennom dem.
18 «Når anklagerne stod frem, fremsatte de ingen slik ondskap som jeg hadde antatt;
19 men hadde visse spørsmål mot ham angående deres egen religion, og om en som het Jesus, som var død, men som Paulus hevder å være i live.»
29 For de hadde tidligere sett Trophimus fra Efesos i byen sammen med ham, og de antok at Paulus hadde ført ham inn i tempelet.